fredsforskning

Artikkelstart

Fredsforskning er studiet av årsaker til krig og betingelser for fred. Forskningen er tverrfaglig, med tyngdepunkt i statsvitenskap og sosiologi og innslag fra andre adferdsvitenskaper og fra historie, juss, filosofi og naturvitenskap. Studiet av krig og fred er av gammel dato, men den moderne versjonen under navnet fredsforskning, ofte kalt freds- og konfliktforskning, vokste fram fra slutten av 1950-tallet.

Fredsforskningens opphav og karakter

Fredsforskningen legger stor vekt på å være uavhengig av statlige myndigheter, selv om forskningen i hovedsak er finansiert av offentlige midler. Ved å fokusere på verdenssamfunnet snarere enn noen enkeltnasjons interesser har fredsforskningen en utpreget internasjonal, ja nærmest kosmopolitisk, karakter. Det har sammenheng med at fredsforskningen oppsto under den kalde krigen mellom øst og vest i opposisjon til studiet av internasjonal politikk, som ble oppfattet som snevert fokusert på nasjonale interesser. Fredsforskningen ble av mange oppfattet som politisk kontroversiell, preget av opposisjon til statenes offisielle politikk i øst og vest, ikke minst gjennom militærallianser og kjernefysisk avskrekking. Fra først av fikk fredsforskningen i Norge mest støtte fra venstrefløyen og det liberale sentrum i det politiske liv. Kontroverser oppsto om fredsforskeres engasjement i fredsbevegelsen, i kampen mot norsk EF-medlemskap, samt i avsløringer av sikkerhetspolitisk hemmelighold. Etter den kalde krigen ble de politiske motsetningene mellom fredsforskere og andre som forsker på krig og fred kraftig redusert. Avstanden til tradisjonell statsvitenskap og forskning om internasjonal politikk er også minsket fordi disse fagene har tatt opp i seg mye fra fredsforskningens problemstillinger og metodebruk.

Fredsforskningens grenser

I fredsforskningen står studiet av årsaker til krig og væpnet konflikt i og mellom stater sentralt, men den omfatter også ikke-statlige konflikter mellom samfunnsgrupper (som borgerkrig) samt ensidig vold mot sivile (massakrer og folkemord). Noen fredsforskere vil også inkludere terrorisme og voldskriminalitet, samt vold i nære relasjoner.

Det er vanlig i fredsforskningen å skjelne mellom direkte vold og strukturell vold. Direkte vold er fysisk vold, som regel med våpen, mens strukturell vold er innebygd i samfunnsstrukturer, som når folk sulter i hjel på grunn av ulik fordeling av ressurser. Etter som langt flere mennesker dør av sult enn av krigshandlinger, har fredsforskere ofte ment at det er feil å legge ensidig vekt på å redusere direkte vold i krig og borgerkrig. Dette synet går ofte sammen med et ønske å gi begrepet fred et positivt innhold, der fred er mer enn fravær av vold. Verdier som økonomisk velferd, sosial integrasjon, rettferd, likhet mellom kjønnene, toleranse og internasjonalt samarbeid tillegges ofte vekt. Sentrale fredsforskere har forsøkt å utvikle et utvidet fredsbegrep, slik også Den norske nobelkomité har gjort når den har tildelt Nobels fredspris til miljøvernere og forkjempere for menneskerettigheter. Kritikere av et utvidet fredsbegrep i fredsforskningen innvender at det vanskeliggjør vitenskapelig presisjon når ‘fred’ skal omfatte alle gode formål. Den samme kritikken rammer ‘strukturell vold’, dersom begrepet defineres så vidt at det omfatter alt man misliker.

Forskningsmetoder

I Norge og flere andre land hadde fredsforskningen fra starten av en preferanse for presise, kvantitative metoder og framsto som en del av 1960-årenes adferdsrevolusjon i samfunnsvitenskapene. Dette var også et punkt hvor fredsforskningen kom til å stå i motsetning til den tradisjonelle forskningen om internasjonal politikk. I dag må fredsforskningen oppfattes som pluralistisk i valg av metode, selv om innsamling av statistiske data om krig og fred fortsatt står sentralt. Statistisk regresjonsanalyse, survey-undersøkelser, bygging av matematiske modeller (for eksempel for rustningskappløp), spillteori, i det senere også eksperimenter, har gitt viktige bidrag til fredsforskningen.

Fredsforskningens resultater

Selv om store deler av fredsforskningen må regnes som grunnforskning, har en også lagt vekt på den potensielle praktiske nytteverdien, inspirert ikke minst av hvordan moderne medisinsk forskning bidrar til bedret folkehelse. Det er vanskelig å peke direkte på konkrete resultater av enkeltprosjekter, men fredsforskningen har utvilsomt påvirket den offentlige debatten om temaer som forholdet mellom styresett og krig, om verden blir mer fredelig over tid, om kvinners rolle i fredsprosesser og annet. Fredsforskere har medvirket i private og offentlige meklingsforsøk i internasjonale konflikter. Like viktig er antakelig oppdrag for mellomstatlige organisasjoner, særlig i FN-systemet som Verdensbanken, UNDP og klimapanelet, samt i ikke-statlige organisasjoner som fredsbevegelsen, Redd Barna og Røde Kors. Arbeid med tidligvarsling av konflikter kan få stor praktisk betydning etter hvert som modellene gir mer presise resultater.

Fredsforskning i Norge

I Norge er fredsforskningen først og fremst forankret ved Institutt for fredsforskning (på engelsk Peace Research Institute Oslo – PRIO), opprinnelig grunnlagt i 1959 som Avdeling for konflikt- og fredsforskning ved Institutt for samfunnsforskning. I tråd med fredsforskningens internasjonale siktemål var det et bevisst valg at ‘norsk’ verken inngår i navnet til instituttet eller dets to engelskspråklige tidsskrifter, Journal of Peace Research og Security Dialogue (tidligere Bulletin of Peace Proposals). Instituttets grunnlegger, Johan Galtung, ble i 1969 utnevnt til professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo. Dette spesielle professoratet er senere nedlagt, men Institutt for statsvitenskap driver et masterstudium (PECOS) i samme emne og UiT Norges arktiske universitet har opprettet et eget Senter for fredsstudier i Tromsø. Også andre institusjoner i Norge, som Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Fridtjof Nansens Institutt, Christian Michelsens Institutt og flere universiteter, driver forskning om krig og fred.

Fredsforskning i andre land

Organisert fredsforskning drives i mange land, ikke minst i Europa og Nord-Amerika og i land som Colombia, India og Sør-Korea, til dels under beslektede navn som fredsstudier, fredsvitenskap, violentologi, polemologi eller irenologi, men ofte innenfor rammen av universitetsfag som statsvitenskap eller internasjonal politikk. Det er et omfattende internasjonalt samarbeid om forskning om krig og fred, og det finnes flere internasjonale sammenslutninger av forskere, som Peace Science Society og International Peace Research Association. International Studies Association, den største vitenskapelige foreningen for studiet av internasjonal politikk, er nå antakelig den viktigste møteplassen for fredsforskere.

Kvinner i fredsforskning

Fredsforskningen var i likhet med andre samfunnsvitenskaper lenge dominert av menn, men i dag er det bedre kjønnslikevekt. Parallelt har kjønnsperspektivet fått styrket fokus i fredsforskningen blant annet ved å løfte fram kvinners rolle i fredelig konfliktløsning og fredsbevarende operasjoner og sette søkelyset på seksualisert vold i krig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Gunnar Smith-Hexeberg

Fredsstudiet i Tromsø hvor de tilbyr mastergrad i peace and conflict transformation burde nevnes. Dette er det første masterprogammet i fredsforskning i Norge på universitetsnivå. Studiet er et av de første internasjonalt i sitt slag.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg