fredsforskning

Fredsforskning, forskning som har som siktemål å klarlegge årsaker til krig og andre former for konflikt og forutsetninger for fred. Forskningen, som i moderne forstand vokste frem i 1950-årene, er både basal (positiv) og anvendt (normativ). Flere av dens fremste representanter i den første tiden, som den innflytelsesrike nordmannen Johan Galtung, la stor vekt på forskningens anvendte sider. Siden både Galtung og andre var skeptiske til Vestens rolle under den kalde krigen, ble fredsforskningen sett på med skepsis fra offisielt politisk hold i mange vestlige land.

Fredsforskningen er samfunnsvitenskapelig, og de fleste fredsforskere har sin bakgrunn i sosiologi og statsvitenskap. Selv om konflikt og fred er helt allmenne sosiale fenomener, har fredsforskerne i hovedsak, skjønt langt fra alle, konsentrert seg om internasjonale konflikter og fred mellom nasjoner. Over tid er imidlertid virkefeltet utvidet, blant annet i retning av å studere internasjonale relasjoner generelt. Forskningen er også mindre normativt homogen enn den opprinnelig var og virker nå mindre utfordrende enn den gjorde inntil et stykke ut i 1970-årene.

I Norge, som tidlig spilte en sentral rolle i fredsforskningen, ble det opprettet et institutt for slik forskning i 1965, Peace Research Institute, Oslo (PRIO). I 1969 ble det opprettet et professorat ved Universitetet i Oslo i konflikt- og fredsforskning, med Johan Galtung som den første professor. Også ved andre norske universiteter og ved frittstående institutter som Christian Michelsens institutt i Bergen, Norsk utenrikspolitisk institutt i Oslo (NUPI) og Fridtjof Nansens Institutt (FNI) på Lysaker, drives det freds- og konfliktforskning.