sentrum og periferi

Oslo om natten. I Norge, som i mange andre land, forbindes spesielt hovedstaden med «sentrum». Bildet er tatt fra utsiktspunktet ved Ekebergrestauranten, 24. november 2020.
Oslo sett fra Ekeberg
Av /NTB.

Sentrum og periferi er et begrepspar som i statsvitenskap blir brukt om de to sidene i politiske konflikter mellom ulike områder eller regioner. Grunntanken er at politiske konflikter mellom regioner som regel står mellom et privilegert sentrum og en marginalisert periferi (utkant).

Sentrum og periferi i Norge

Spredt bebyggelse i Lyngen. Distriktene står for «periferien» i regionale politiske konflikter.
Lyngen
Av /Shutterstock.
Fra debattmøte om EU-medlemskap i Spikersuppa i Oslo 28. august 1994. EU-kampen bar preg av skillet mellom sentrum og periferi: I og rundt de store byene var mange for medlemsskap, mens motstanden var sterk i distriktene.
/Aftenposten/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I norsk statsvitenskap, særlig i valgforskning og i studiet av velgeradferd i Norge, brukes begrepsparet hyppig om den politiske konflikten mellom de største byene og distriktene, eller alternativt mellom det sentrale østlandsområdet rundt hovedstaden Oslo og resten av landet. Det er en viktig observasjon i norsk valgforskning at velgere i ulike deler av landet ofte har motstridende politiske prioriteringer og preferanser, noe som blant annet kommer til uttrykk som geografiske variasjoner i oppslutning om de politiske partiene.

I arbeidene til de norske statsviterne Stein Rokkan og Henry Valen spiller begrepsparet en større rolle, og dette har formet det statsvitenskapelige perspektivet på norsk politikk i betydelig grad de siste 70 årene. Rokkan skiller i tillegg mellom ulike typer periferi, og da særlig mellom en motkulturell periferi på Sørlandet og Vestlandet, preget av avholdsbevegelse, målreising og lekmannsbevegelse, og en klassepolarisert periferi i Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge, sterkere preget av klassekamp i primærnæringene og industristedene.

Både i dagligtale og i politiske debatter blir gjerne konflikten mellom sentrum og periferi illustrert med relativt vage stedsangivelser som «nord for Sinsenkrysset» (etter krysningspunktet for riksvei 4 og Ring 3 i Oslo) eller «innenfor Ring 3» (etter den største og ytterste av tre ringveier i Oslo). Disse vage stedsangivelsene har etter hvert fått preg av å være faste uttrykk, men illustrerer også at de største byene og mest folkerike områdene utenfor Oslo i noen sammenhenger kan oppfattes som en periferi sett i forhold til hovedstaden og de nasjonale institusjonene for politikkutforming, som Stortinget og regjeringen. De illustrerer også at ytre bydeler i Oslo, særlig Groruddalen og Søndre Nordstrand, kan ses på som en utkant innad i hovedstaden, noe som av og til gir opphav til politiske konflikter også mellom ulike deler av Oslo.

Sentrum og periferi i andre land

I politikk og statsvitenskap er det som regel lettere å identifisere sentrum, mens periferien er det som ikke er en del av det definerte sentrum. De fleste land, med et unntak for de aller minste, har et politisk sentrum med en definert hovedstad som er sete for regjeringen og de øverste politiske organer, og områdene rundt. I tillegg kommer gjerne et eller flere sentra for økonomisk og kulturell aktivitet, gjerne i de største byene, som ikke nødvendigvis faller sammen med det politiske sentrum.

I en del forbundsstater faller de ikke sammen. I Brasil er hovedstaden Brasília det politiske sentrum, mens de største byene São Paulo og Rio de Janeiro (til 1960-tallet hovedstad i landet) er økonomiske og kulturelle sentra. I Sør-Afrika er det flere hovedsteder, der Pretoria er sete for regjeringen og sentraladministrasjonen, mens parlamentet holder til 1400 kilometer unna i Cape Town, som sammen med den største byen Johannesburg også er et av flere økonomiske og kulturelle sentra. Forbundsstater er på ett vis uttrykk for at de førende politiske aktørene ikke er blitt helt enige om hvor sentrum skulle være. I føderale stater gjøres av og til derfor også en mindre by til politisk sentrum, som for eksempel Canberra i Australia og Islamabad i Pakistan. Dette gjøres for å hindre at et økonomisk og kulturelt sentrum skal bli for sterkt og føre til enda mer sentralisering av den politiske makten.

I enhetsstater, som for eksempel Storbritannia og Frankrike, har det vært liten strid om hvilken by som skulle være hovedstad og representere det økonomiske og kulturelle sentrum. London og Paris er i disse landene ikke bare hovedstad og største by, men også økonomisk og kulturelt sentrum i landet. I disse landene er det likevel sterke regionale identiteter, særlig i typiske utkantområder eller periferier som Skottland og Bretagne.

Mønsteret er at det i forbundsstater ofte er spenninger mellom flere ulike regioner eller storbyer, mens det like ofte er spenninger mellom det dominerende sentrum og en svakere periferi i enhetsstater. I de fleste land er det språklige, sosiale, kulturelle og økonomiske variasjoner mellom ulike geografiske områder, noe som ofte gir grobunn for politiske konflikter som utspiller seg forskjellig i ulike land. Som regel er det likevel slik at sentrum med hovedstaden, de største byene og områder med høy befolkningstetthet står på én side i disse konfliktene, mens periferien i småbyene, geografisk fjerntliggende områder (sett i fra hovedstaden) og grisgrendte strøk står på motsatt side.

Sentrum og periferi i internasjonal politikk

I studiet av internasjonal politikk brukes av og til begrepsparet sentrum og periferi også i en global målestokk, om konflikter og ulikheter mellom ulike land og kontinenter. Begrepsparet brukes særlig i marxistiske perspektiver på internasjonale forhold og relasjoner, for eksempel av Immanuel Wallerstein, i hans teoretiske og empiriske arbeider om det moderne verdens-systemet.

Utfra Wallersteins perspektiv kan verden deles inn i et sentrum eller en global kjerne bestående Nord-Amerika og Vest-Europa, og en periferi bestående av verden for øvrig. Det moderne verdens-systemet for internasjonal handel er ut fra dette perspektivet forskjellig fra tidligere tiders imperier. Det er nemlig ikke lenger basert på en sterk politisk og militær sentralmakt som tapper utkantene for ressurser. I stedet blir ressursene, som råstoffer, mennesker og kapital, likevel overført fra en marginalisert global periferi til en privilegert global kjerne, fordi utbyttende handelsrelasjoner favoriserer de allerede privilegerte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg