Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig

Det var tøffe geografiske og klimatiske forhold for flyktningene fra Nord-Norge.

Nordnorske flyktninger på vei til Sverige av Ukjent fotograf/Riksarkivet. Falt i det fri (Public domain)

Grenseloser var personer som hjalp flyktninger fra Norge over grensen til Sverige under andre verdenskrig. Totalt flyktet om lag 50 000 nordmenn og utenlandske statsborgere fra Norge til Sverige i årene 1940–1945. Ca. 20 % av disse kom fra Nord-Norge. I Nord-Norge var det ti hovedruter grenselosene brukte for å hjelpe flyktningene over grensen. De fysiske forholdene var mer krevende på flyktningrutene i Nord-Norge enn i Sør-Norge, og det var flere dødsfall underveis. Grenselosarbeidet var svært risikabelt, og man risikerte dødsstraff eller dødsleirer både som flyktning og som los og hjelper, særlig om en ble tatt med våpen.

Etter hvert som tyskerne bygde ut vakttjenesten i områdene mot grensen til Sverige, hadde flyktningene behov for grenseloser som kunne ta dem forbi bevoktede områder og patruljer inne ved grensen. På denne måten kom lostjenesten i gang i store deler av Nord-Norge. Men den faste organiserte flyktningtrafikken ble ikke spesielt omfattende i Nord-Norge generelt. Årsakene til dette var landskapet og bosetningen. Flyktningrutene i Nord-Norge lå i områder som var lite befolket. Landet var smalere og folk kjente hverandre over større avstander enn hva som var vanlig i Sør-Norge.

Likevel var flyktningtrafikken fra byene i Nord-Norge mer organisert enn ellers i Nord-Norge. Motstandsgrupper i Bodø sendte folk til kontakter i Saltdal, Fauske og Sørfold. I Narvik sendte de flyktninger til sine kontakter i Ballangen og Tysfjord i sør og til Trældal og Bjerkvik i nord. Fra Harstad sendte man folk stort sett til de samme rutene. Motstandsgrupper i Tromsø sendte som oftest folk til sine kontakter i Målselv og Bardu eller til Storfjord og Kåfjord. Fra byene i Finnmark gikk flyktningtrafikken over Alta og Kautokeino, og ruter i Troms.

I Nord-Norge var det ti flyktningruter som ble betraktet som de viktigste rutene. Syv av disse rutene gikk inn mot grensen fra Nordland. Den første ruten befant seg i området langs grensen øst for Korgen, Bleikvassli og Hattfjelldal sentrum. Neste rute startet i Mo i Rana og Dunderlandsdalen over grensen ved Umbukta. Tredje rute var i Saltdal med sidedaler som Evenesdalen og Junkerdalen. I nærheten av denne ruten var den fjerde ruten, som var etablert i Sørfold, Fauske og Sulitjelma. Deretter var Tysfjord-rutene det femte området, som i nord lå tett opptil den neste ruten i Ballangen-området. Neste rute gikk ved Narvik, over Skjomdalen, Trældal og Vassdal mot Abisko eller grensen ved Bjørnefjell. Videre nordover i Troms var neste rute, som gikk ut fra Bardu og Salangen. Denne hadde igjen et sidespor over ruten i området Målselv-Balsfjord. Den sentrale ruten i Nord-Troms var i området Storfjord og Kåfjord. Til slutt var det Finnmarks hovedrute, som strakk seg fra Kautokeino til Auskari. 

På rutene i Nord-Norge var det som oftest én etappe fra grensebygda til nærmeste svenske stasjon. Etappen var vanligvis lang og på høyfjellet, og det var som regel losen som bestemte når en gruppe skulle dra. Losene i Nord-Norge var langt mer utsatt for uvær enn losene andre steder i landet, og losetappene ble vurdert som jevnt over hardere i Nord-Norge enn i Sør-Norge. I det veldige området mellom Røros og Kautokeino gikk flyktningtrafikken over snaufjell som mange steder strakk seg milevis inn i Sverige. Dette var farlige fjell for de som måtte flykte og var dårlig forberedt på harde klimatiske og fysisk krevende forhold. De fleste av de flyktningene som er registrert døde på vei til Sverige, ble offer for snøstorm og kulde i fjellene i Nord-Norge. Svært mange fikk også varige frostskader etter oppholdet på fjellet.

Blant loser og kurerer i Nord-Norge som gikk på begge sider av grensen, var det en vanlig oppfatning at det svenske vaktholdet var strengere enn det tyske. For det første var Sverige et nøytralt land og konsentrerte derfor beredskapen mot grensen til Norge, mens tyskerne konsentrerte sin beredskap mot Nordsjøen og Norskehavet. En ytterligere forklaring på det svake tyske vaktholdet kunne være at tyskerne ikke så særlig alvorlig på flyktningtrafikken de første to–tre årene. Tyskerne var klar over at kun et mindretall av de som flyktet til Sverige kunne ha håp om å komme seg videre til de norske styrkene i Storbritannia. For de norske flyktningene som hadde håp om dette, fungerte Sverige som en blindgate inntil 1943, da de norske polititroppene i Sverige ble etablert.

I Tysfjord var det mange som på en eller annen måte medvirket til grenselosvirksomheten og hjalp flyktningene på ulike måter. Sognepresten i Tysfjord, Kolbjørn Varmann, var lederen for de viktigste organiserte rutene i Tysfjord. Peder Knutsen fra Musken i Tysfjord ble etter hvert Varmanns hovedlos. Knutsen begynte sin losvirksomhet i slutten av 1941, og loste i gjennomsnitt en eller to ganger i måneden. Han krysset antakelig grensen rundt 60 ganger. Følgenes størrelse varierte fra en enkelt mann til 40 flyktninger i ett følge. Det vanligste var omtrent fire–fem flyktninger i hvert følge. Knutsen anslo i ettertid at han hadde lost mellom 300 og 400 flyktninger over grensen til Sverige.

Flyktningene ble i de fleste tilfeller lost frem til Rautakåten, eller Måskåsjgammen, som den het på norsk side. Det var bare et fåtall som ble lost frem til Vájsáluokta. Knutsen hadde aldri på forhånd hatt noen avtale med flyktningene om hvor mye penger han skulle ha for losingen. Han hadde ikke forlangt penger, men tok imot det de hadde gitt han. Han hadde ingen avtale med Varmann om å forlange penger av flyktningene. Ved noen tilfeller hadde Varmann oppgitt at enkelte av flyktningene ikke hadde noen penger, men bedt losene om å ta dem med seg likevel.

Det var kaotiske forhold og svenske myndigheter klarte ikke å holde oversikt over det store antallet flyktninger. Dette resulterte i at mange flyktninger aldri ble skikkelig registrert av svenske myndigheter. Registreringer som ble utført i Sverige, viser at om lag 10 000–15 000 flyktninger passerte grensen under kampene i Norge og umiddelbart etterpå.

Flyktningruten over Tysfjord var muligens den største ruten i Nord-Norge. De første som benyttet denne ruten, var en gruppe på 34 personer som flyktet fra Hellmobotn. Årsaken til flukten var utrygghet etter at tyske soldater hadde ankommet området i forbindelse med det tyske felttoget i 1940. Det bodde om lag 3500 mennesker i Tysfjord under krigen, og av disse var det omtrent 900 samer.

Distriktslege Hans Theodor Sandberg arbeidet i Tysfjord i årene 1939–1946, og hevdet etter krigen at det var ingen som hadde Gestapo i hælene i Tysfjord i krigsårene. Hans oppfatning var at folk flyktet fordi de ønsket en bedre tilværelse på svensk side. Sandberg sendte også brev til Kjesäter, som var samlesentral for norske flyktninger under krigen, med beskjed om at det måtte bli satt opp brakker i grenseområdet, som flyktningene kunne benytte før de ble sendt videre til mottaksstasjonene i Sverige. Det var stasjonert store tyske styrker på Drag i Tysfjord. Andre mindre styrker lå i Kjøpsvik og i Hellmobotn. Det var patruljer til sjøs og i fjordbunnene innerst i kommunen, der flyktningene ble lost opp på bratte stier. Kolbjørn Varmann hevdet at det var om lag 3000 personer som flyktet over Tysfjord. Storparten av flyktningene var nordmenn. Men det var også en rekke utenlandske flyktninger, slik som engelskmenn, tyskere, polakker, russere, finner, hollendere, belgiere og franskmenn.

Grenselosene i Tysfjord hadde begynt å lose så tidlig som i 1940. Lostrafikken i dette området kom for alvor i gang i 1942, og den var på sitt største i årene 1943 og 1944. Via selve Tysfjord rømte det særlig mange i 1942, det samme gjaldt fra Ballangen og andre nordnorske grensekommuner. Hele det samiske området i indre Tysfjord var engasjert i arbeidet for å hjelpe flyktningene på en eller annen måte. Folk på Drag, i Kjøpsvik og andre steder var også involvert i hjelpearbeidet. Musken i Hellmofjorden ble en mellomstasjon for mange flyktninger som rømte over Tysfjord. I løpet av krigsårene ble okkupasjonsmakten oppmerksom på den stadig økende flyktningtrafikken i Tysfjord, og i 1943 plasserte de en vaktstyrke i Hellmobotn. Etter dette flyttet trafikken seg nordover til Nordbukt. Grenselosene fra Musken, Hellmobotn, Nordbukt og andre steder ble ofte kritisert for at de forlot flyktningene for tidlig like ved eller over grensen til Sverige. På grunn av dette kjente de samiske grenselosene seg presset fra flere sider. De fryktet ikke bare okkupasjonsmakten, men også det svenske grensepolitiet, som arresterte flere loser.

Det fantes ingen grensekommune i landet som bedre klarte å holde grenselostrafikken hemmelig enn Tysfjord. Forfatter Ragnar Ulstein skriver at da loser og andre hjelpere til slutt måtte rømme og kom til Jokkmokk i Sverige, klarte de å lure folk på den norske flyktningsentralen. Som mange motstandsmenn ga de ikke sanne svar under forhørene, dette resulterte i en negativ omtale av folk fra Tysfjord i rapportene.

De norske flyktningene bestod hovedsakelig av fire grupper. Sivile personer som bodde i grensetraktene, militære, sivile vernepliktige og til slutt folk som stod i fare for å bli arrestert av tyskerne. I Trøndelag og Nord-Norge var fluktrutene hardere enn i sør og kapasiteten tilsvarende mindre. Det var også langt færre flyktninger til rutene i nord. Om lag 30 prosent av flyktningene i Norge kom fra rutene i Trøndelag og Nord-Norge. Det var ikke bare ettersøkte som flyktet via de organiserte rutene i sør eller nord. Forfatter Ulstein intervjuet 530 personer i tilknytning til sitt prosjekt om «Svensketrafikken», og han fremhever i sitt arbeid at praktisk talt alle losene hadde fortalt at de førte mye folk som ikke trengte å flykte. Dette bekrefter dermed inntrykket generelt for hele landet at et fåtall av flyktningene var ettersøkt. Det samme gjaldt nok også Tysfjord, hvor en stor andel av flyktningene oppga at de flyktet for å unngå arbeidstjeneste eller for å få bedre materielle forhold. Men for de som var ettersøkt av tysk politi, var flukt gjerne det eneste alternativet.

I Nord-Norge var vanskelighetene for flyktningene størst når de var kommet på svensk side. Dette var særlig tilfellet for området som lå øst for grensen mellom Saltfjellet i Nordland og Skibotn i Troms. Svenske myndigheter organiserte en fjellredningstjeneste i dette området fra høsten 1944, der også noen nordmenn var med. De reddet mange flyktninger fra den visse død inne på vidda, men hjelpemannskapene var likevel for få til å dekke hele området på viddene.

I slutten av oktober 1944 godkjente Adolf Hitler Josef Terbovens plan om tvangsevakuering av Finnmark og deler av Nord-Troms ved «Den brente jords taktikk». Den norske befolkningen skulle fjernes med makt og alle hus skulle brennes ned til grunnen eller ødelegges. Tyskerne mente at dette var den eneste måten de kunne unngå at russerne fulgte etter de tyske styrkene. Hele landsdelen fra grensen i øst til Lyngenfjorden skulle tvangsevakueres, og tyskerne skulle opprette en base i Lyngen. Hitlers ordre utløste den største fordrivelsen i nyere norsk historie. Det er oppgitt at 40 000 menn, kvinner og barn ble tvunget sørover med makt. Andre kilder oppgir at antallet var 50 000. Om lag 75 000 ble tvangsevakuert og rundt 25 000 lot seg ikke jage bort. Antallet fluktruter i Nord-Norge gikk litt ned det siste krigsåret. Rutene nord for Lyngen falt bort senhøstes 1944 på grunn av brenninga av Finnmark og Nord-Troms.

Julen 1944 arresterte tyskerne en del av losene i Sulitjelma, mens andre klarte å flykte. Med dette var de to viktigste organiserte fluktrutene i landsdelen delvis satt ut av spill. Det førte likevel ikke til særlig endring i flyktningetrafikken fra Nordland, og folk tok seg frem på egen hånd både over Tysfjord, Sulitjelma og mange andre steder. Flyktningene fikk hjelp underveis, men hjelpen var tilfeldig. I det svenske grenselandet øst for Tysfjord, Sørfold og Fauske var det mange flyktninger som fikk store vanskeligheter under flukten. På svensk side ble det funnet elleve døde i denne perioden, både nordmenn og utlendinger. Langt flere med frostskader ble funnet av grensevaktene og redningsfolk, og sendt til sykehus.

Flyktningtrafikken i Nord-Norge fikk en litt annen karakter enn i Sør-Norge den siste krigsvinteren. Ingen steder i landet opplevde flyktningene slike tilstander som i området mellom Sulitjelma og i fjellene i Nord-Troms denne siste krigsvinteren. Høsten 1944 rapporterte avisen Norges Nytt i Stockholm om norske flyktninger som hadde slitt seg over viddene til Sverige. En norsk journalist skrev i en artikkel at det var usigelig trist å se sine landsmenn som flyktninger. Det var lett å glemme at man hadde vært i samme situasjon selv, påpekte journalisten. Han hadde møtt flyktningene fra Finnmark og Troms som hadde ankommet Kiruna i november 1944. Etter en lang og hard flukt var flyktningene særlig medtatt, og stemningen var preget av stille apati. Flyktningene nordfra hadde sett hjemmene brenne eller stukket seg vekk såpass tidlig at de hadde blitt nødt til å holde til i ukevis inne på vidda. Et følge med mange barn hadde vært femten døgn underveis, og et barn døde under flukten.

Grenselosenes historie i Nordland er en viktig del av norsk okkupasjonshistorie, som i stor grad berører enkeltmennesker, og som har preget livet til de involverte i mange år etter krigens slutt. Grenselosenes uredde innsats og stolthet over å ha hjulpet folk i sikkerhet under krigen, ble etter frigjøringen i 1945 raskt overskygget av mistanker om landssvik og unasjonal holdning. Mangel på oppmerksomhet fra norske myndigheters side over innsatsen som grenselos under krigen, var med på å gjøre dette til et tema det ble vanskelig å snakke om, og etterkrigsårene ble preget av en rekke beskyldninger fra ulike hold.

Til tross for at de samiske grenselosene har vært et marginalisert tema innen norsk okkupasjonshistorie, har det likevel ikke manglet bidrag som har forsøkt å skildre deres innsats under krigen. Ragnar Ulstein satte så tidlig som i 1977 søkelys på de samiske grenselosene i Tysfjord og deres historie, i boka Svensketrafikken bind 3. Ulstein fremhever at ingen steder i landet opplevde flyktningene slike tilstander som i området mellom Sulitjelma og dalene i Nord-Troms. Nettopp disse forholdene og de dramatiske opplevelsene i dette området, både for grenseloser og flyktninger, resulterte i at dette ble en okkupasjonserfaring som ble negativt ladet. Noe av årsaken til dette ligger i den kritikken de samiske grenselosene fra Musken, Hellmobotn og Nordbukt i Tysfjord fikk fordi mange mente at de forlot flyktningene for tidlig ved grensen til Sverige.

Samene følte seg presset fra flere sider. De var ikke bare redde for den tyske okkupasjonsmakten, men også det svenske grensepolitiet. Grenselosene var godt oppmerksomme på at de som fulgte flyktningene for langt inn i Sverige risikerte å bli arrestert av svensk politi. Likevel var det spesielle tilfeller der barn var med i flyktningfølget at losene av hensyn til forsvarligheten ble nødt til å bli med langt inn i Sverige. Dette var mulig siden ikke alle svenske politimenn behandlet de samiske grenselosene like strengt. En kan nærmest betrakte det som et sjansespill å skulle overlate flyktninger som kanskje hadde få forutsetninger for å klare seg selv i det svært utfordrende fjellområdet på svensk side, men det er feil å pålegge noen av grenselosene skyld for den videre skjebnen til den enkelte flyktning før disse var kommet i sikkerhet. En rekke tragiske og uheldige omstendigheter førte til at flyktninger døde under oppholdet i fjellet, men ansvaret for dette kan ikke legges på grenselosene. Med de strenge forordningene som ble gitt fra den tyske okkupasjonsmakten i krigsårene, visste flyktningene hvilken stor risiko det var å oppholde seg i fjellet nær grenseområdene. Det kunne være svært farlig å oppholde seg i grenseområdene, både på grunn av tyske soldater i grenseområdene, men ikke minst på grunn av værforholdene og det svært krevende fjellterrenget.

  • Erikson, Mauritz: Flyktninger i fjellet, Cappelen, Oslo 1975.
  • Hveding, Johan: Tysfjord under krigen 1940-1945. Utgitt av Tysfjord formannskap 1955.
  • Petterson, Arvid: Fortiet fortid. Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. Hammerfest 2008.
  • Soleim, Marianne Neerland, Oddmund Andersen & Jens Ivar Nergård: Grenselos i grenseland – samisk og norsk losvirksomhet i nordre Nordland og Sør-Tromsø 1940-1945. Orkana forlag, Stamsund 2015.
  • Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken Bd. III. Flyktningar frå Trøndelag og Nord-Norge til Sverige 1940-45. Samlaget, Oslo 1977.
  • Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken. Flyktningar til Sverige 1940–43. Bd. I. Samlaget, Oslo 1974.
  • Urheim, Mikal: Grenselosene i Tysfjord under annen verdenskrig. Utrykt notat 1995. Distribuert til Stortinget og Sametinget. Arkivert ved Árran lulesamisk senter.
  • Årbok for Tysfjord. Årgang 8. Utgitt av Tysfjord lokalhistorielag 1990.
  • Årbok for Tysfjord. Årgang 13. Utgitt av Tysfjord lokalhistorielag 1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.