Grenselos er navnet på dem som under okkupasjonen i 1940–1945 hjalp norske flyktninger over grensen til Sverige. Nærmere 50 000 nordmenn benyttet denne fluktmuligheten. Grenselosene var lokale kjentfolk. Trolig var over 1000 personer involvert, mange av dem ungdommer. Det er registrert over 120 flyktningruter som var i bruk over flere år, fra Iddefjorden i Østfold til Varangerhalvøya i Finnmark. 29 grenseloser falt, ble henrettet eller døde i fangenskap, mens 55 hjelpere fikk samme skjebne. Grenselosene var utsatt for uvanlige fysiske og psykiske påkjenninger, ofte i lange tidsrom.

I den første fasen i 1940 sprengte det store antallet flyktninger fra Norge nesten kapasiteten hos de lokale politimyndighetene i Sverige. I første halvår av 1941 ble det registrert 1700 flyktninger. Etter hvert ble flyktningstrømmen regulert ved hjelp av forordninger og praktiske tiltak. Grunnlaget for regelverket ble etablert ved utlänningelagen av 11. juni 1937. Denne loven var streng, og den ga de svenske grensemyndighetene rett til å avvise personer som ikke hadde gyldige papirer som grenseboerbevis, passerseddel eller reisetillatelse når de ankom Sverige.

Ved mottakssentralene i Sverige ble flyktningene avhørt av norske tjenestemenn. De fleste oppga den reelle årsaken til at de hadde flyktet, mens andre oppga en annen fluktårsak enn den virkelige. Årsaken til dette kunne være sikkerhetsgrunner, eller muligens å vekke interesse med tanke på å komme seg videre til Storbritannia og inn i styrkene som oppholdt seg der. Fluktårsaker som ble oppgitt av flyktningene i avhør i Sverige var: motstand/ettersøkt, offiserer, jøder, studenter, til styrkene, unngå arbeidstjeneste, unngå tysk arbeid, matmangel eller at man fulgte familien, samt en større andel som ikke oppga noen grunn for flukten.

Flyktningstrømmen fra Norge i 1940 bestod i hovedsak av fire kategorier. Den første gruppa var folk som bodde i grensetraktene, i det vesentlige kvinner, barn og eldre. Den andre gruppa var norske militære som flyktet for å unngå å bli internert av tyske tropper. Enkelte militære enheter dro også over grensen for om mulig å kunne slutte seg til styrker som fortsatte kampen lenger nord. En tredje gruppe var sivile vernepliktige som også ønsket å slutte seg til kampene som fortsatt pågikk. Denne gruppa forsøkte som regel å krysse grensen til Sverige i Sør-Norge, for deretter å ta seg nordover for å bli med i kampene i Narvik-avsnittet. Den fjerde gruppa flyktninger bestod av politikere, organisasjonsfolk og personale fra statsadministrasjonen som stod i åpenbar fare for å bli arrestert av tyskerne.

En viss andel av de sivile flyktningene fikk bo hos slekt og venner i Sverige, men det var de svenske myndighetene som sørget for det store flertallet av flyktningene. En rekke mindre forlegninger ble opprettet i skoler, forsamlingshus og herberger for å ta seg av de nødvendige oppgavene tilknyttet flyktningenes opphold. I denne første fasen i 1940 kan man ikke si at det var etablert noe egentlig mottaksapparat, og mye av hjelpearbeidet måtte improviseres.

Fra sommeren 1944 nådde både den organiserte og uorganiserte flyktningtrafikken sitt største omfang. I august dette året krysset over 2000 flyktninger grensen, og antallet holdt seg på over 2000 hver måned resten av krigen. Totalt flyktet 16 000 nordmenn til Sverige i 1944, og dette var dobbelt så mange som i 1942.

Det finnes ikke sikre tall over falne og arresterte i flyktningtrafikken for hele landet. Fangelister og dommer oppgir ikke alltid riktig årsak til arrestasjon eller dom. Det har ifølge forfatter Ragnar Ulstein bare vært mulig å sette opp en omtrentlig oversikt over dette tallmaterialet. Av 96 registrerte flyktninger ble 52 arrestert under flukt og døde eller ble henrettet i fangenskap. 13 av flyktningene var skutt under flukt og 31 omkom underveis. Blant 29 registrerte loser, var fem falt i tjeneste, åtte ble henrettet og 16 døde i fangenskap. Blant 55 registrerte hjelpere ble åtte henrettet og 47 døde i fangenskap eller ble drept ved arrestasjon.

  • Berger, Aase: Flyktningelos i grenseland, 1998, isbn 82-7847-037-5, Finn boken
  • Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken, 1974-77, 3 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.