Den greske antikkens historie

Kulturelt ble Hellas i denne tiden særlig preget av innflytelse fra Orienten. Allerede før 800 fvt. overtok grekerne et skriftsystem fra fønikerne som de utvidet med vokaltegn og tilpasset gresk. Omkring år 700 kom det en orientaliserende stil i kunsten. På 600-tallet begynte grekerne å prege mynt etter lydisk mønster. Religiøst gjorde nye strømninger seg gjeldende, blant annet Dionysoskult og orfisme.

Diktningen nedfelte seg i litterære verk. På 700-tallet levde Homer og Hesiod, på 600-tallet lyrikere som Arkhilokhos, Alkaios og Sapfo og elegikere som Kallinos og Tyrtaios, der den nye tidens individuelle bevissthet og sosiale og politiske spenning manifesterte seg, slik det skjedde i det neste hundreåret hos diktere som Solon, Theognis og Pindar. Den spekulative tenkningen blomstret opp, særlig blant jonerne.

I arkaisk tid ble grekerne seg bevisst sin egenart, uttrykt i språket og i heltesagaen, samt i religionen med dens fellesgreske helligdommer som Delfi og Olympia og de idrettslekene som ble knyttet til disse stedene. Det var også store likheter mellom polisene i metodene for krigføring, den såkalte hoplittfalanksen, og grunnleggende sosiale og politiske institusjoner.

Geografisk var arkaisk tid preget av en veldig utvidelse av den greske verden. Fra ca. 750 fvt. førte overbefolkning og indre konflikter til at grekere søkte seg nytt land ved kolonisering, særlig i Sør-Italia og på Sicilia (for eksempel Kyme, Rhegion, Tarent, Syrakus, Messenia, Himera), samt rundt Svartehavet (Apollonia, Olbia, Trapezunt), men også i Sør-Frankrike (Massalia), i Nord-Afrika (Kyrene) og i det nordlige Egeerhav og ved Bosporos (Byzantion).

Enhver koloni hadde sin moderby, og blant de viktigste var Korinth, Megara, Khalkis og Milet. Koloniene kunne i sin tur selv bli moderby, men alle koloniene var selvstendige. De var primært landnåm, men fikk også betydning for skipsfart og handel, både blant grekere og med fremmede folk.

I Nord- og Vest-Hellas fantes det områder som var løst forbundet i stammestater, men karakteristisk for det politiske landskapet i Hellas og koloniområdene var de mange hundre små selvstendige bystatene, og et kjennetegn ved grekere var deres sans for å være borger i en bystat (polis, flertall poleis). En polis var både et politisk og et religiøst samfunn, og de mange poleis fikk sitt preg i arkaisk tid.

Etter at kongedømmene var avskaffet nesten overalt, ble samfunnet styrt av de gamle adelsslektene. Men aristokratene måtte etter hvert avgi politisk makt til større grupper. Dette henger sammen med at de mistet sitt krigsmonopol, idet det ikke lenger var adelsmenn til hest, men tungt bevæpnede fotsoldater (hoplitter) i sluttet rekke (falanks), som ble den avgjørende militære faktoren. Når bøndene fikk betydning som soldater, krevde de også politisk makt. Den tradisjonelle maktstrukturen ble dessuten truet ved at kjøpmenn, skippere, sjøfolk, båtbyggere, håndverkere og andre begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet ved siden av jordeierne. Samtidig kom det mange steder til en økende polarisering mellom fattig og rik. Småbruk ble delt, og bøndene kom i gjeld til jord-drottene.

Koloniseringen kunne bare lette en del av trykket. De fattiges krav var gjeldsavskrivning, nyfordeling av jorden og kodifisering av lovene. Forholdene tilsa utradisjonelle løsninger. Enkelte steder ble det overdratt til en «lovgiver» å ordne staten. En mer iøynefallende type er tyrannen, som opptrådte i den greske verden særlig i perioden 650–500 fvt. Tyranniene holdt sjelden mer enn to generasjoner. Men den aristokratiske maktstruktur kunne ikke gjenopprettes. Den sosiale omforming av samfunnet gjorde en nyfordeling av politisk makt nødvendig.

Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, kalles styreformen oligarki (styre av få), der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, kalles den demokrati (styre av folket) eller isonomia (lik andel i styret).

Av de greske poleis stiller både kildetilfanget og den politiske historien til Sparta og særlig Athen i en spesiell stilling. Det fantes imidlertid over tusen poleis i arkaisk tid, noen etablert ved samling av flere landsbyer til en by (synoikisme), andre gjennom kolonisering. Sicilia og Sør-Italia var så dekket av greske kolonier at området ble kalt Stor-Hellas, med fremtredende byer som Syrakus og Akragas. Syrakus var grunnlagt av den mektige handelsbyen Korint, og beholdt et nært forhold til moderbyen i flere hundre år.

Mot slutten av arkaisk tid var det imidlertid rivaliseringen mellom Sparta og Athen som i stadig større grad dominerte. Sparta var klart den mektigste, med et stort territorium i Lakonia og Messene, samt lederskap i den såkalte peloponnesiske liga. Bare Argos rivaliserte Spartas dominans over Peloponnes. Athens territorium, Attika, var også stort i forhold til de fleste andre bystater, men Athens innflytelse vokste først og fremst som følge av byens investeringer i sjømakt.

Mens Sparta først og fremst var en landmakt som fikk dekket sitt behov for fødevarer gjennom kontrollen av det fruktbare Messene og helotene som dyrket det for dem, var Attika ganske karrig jordbruksland. Athen var derfor avhengig av import av korn via sjøveien. Athens behov for å kontrollere handelsrutene i Egeerhavet og etter hvert inngangen til Svartehavet (spesielt Krim var en viktig korneksportør) forklarer Athens utenrikspolitikk gjennom hele byens historie. Spartas utenrikspolitikk var på sin side dominert av behovet for kontroll over Peloponnes.

I slutten av perioden kvittet Athen seg med tyrannen Hippias ca. 510 fvt., med god hjelp av Spartas soldater. Da athenerne etablerte et demokrati, angret spartanerne og prøvde forgjeves å støtte et oligarki. Da dette ikke lyktes, ville Sparta gjeninnsette tyrannen Hippias gjennom en felles peloponnesisk militæraksjon, men korinterne nektet. Etter dette var Sparta og Athen styrt etter helt forskjellige prinsipper: Sparta som et oligarki og Athen som et demokrati fra ca. 508/507 fvt.

De demokratiske athenerne bygget ut sin flåte og etablerte gode forbindelser med de såkalt joniske bystatene langs Anatolias kyst. Anatolia var imidlertid kontrollert av perserriket, som hadde innsatt tyranner til å styre for seg i en rekke av de greske byene. Da Athen støttet det joniske opprøret i 499 fvt. begynte prosessen som førte til persernes invasjoner av Hellas, de såkalte perserkrigene. Det felles forsvaret av Hellas la rivaliseringen mellom Sparta og Athen død inntil videre.

• Les mer om det athenske demokrati, Spartas historie og politiske systemer i den greske antikken.

Politisk var den demokratiske omformingen av det athenske samfunn under Kleisthenes i det siste tiåret før 500 epokegjørende. Athen var etter 507 fvt. det sterkeste og mest kjente demokratiet, og Sparta var forbildet for greske oligarker. Begge statene fostret sine foretrukne styreformer blant sine allierte. Athen pleide å støtte folket mot eliten, og Sparta eliten mot folket. Innenrikspolitikk og utenrikspolitikk gikk altså hånd i hånd i den klassiske perioden. I Stor-Hellas (Sicilia og Sør-Italia) var de greske polisene dominert av tyranner, med et kort «demokratisk mellomspill» i midten av det femte århundret. De greske polisene innenfor Perserriket, langs Anatolias kyst, var dominert av tyranner støttet av perserkongen. Da disse såkalt joniske polisene gjorde opprør og kastet sine perser-vennlige tyranner, begynte den store konfrontasjonen mellom Perserriket og Hellas.

• Les mer om politiske systemer i den greske antikken, klassisk arkitektur og Den greske antikkens kunst og arkitektur.

Athenerne støttet det joniske opprøret i Lilleasia, som ble slått ned av perserne i 494 fvt. Perserkongen ønsket å hevne seg, og bringe hele Hellas inn i sin maktsfære. Dette ledet til de to perserkrigene i årene 490 og 480–479 fvt. Parallelt med denne konfrontasjonen var de greske polisene på Sicilia, under ledelse av Syrakus, i krig med Kartago og dets kolonier. Det avgjørende slaget ved Himera i 480 fvt., ble presentert som en parallell til flåteslaget ved Salamis, under ledelse av Athen. Begge slagene fastslo grensene til den greske verden for mange år fremover.

Perserkrigene ble svært viktig for grekernes selvforståelse, og antok mytiske dimensjoner. De prydet sine monumenter med slagscener fra krigene mot amasoner, kentaurer, trojanere og persere. Mange av monumentene, som for eksempel Parthenon på Athens Akropolis, og Poseidon-tempelet på Sunion. Demokratier og oligarkier kjempet side om side mot perserne, og de vennskapelige forbindelsene varte også en stund etter det siste slaget, ved landslaget ved Plataiai i 479 fvt.

Poliser som hadde valgt persernes side, fikk dette brukt mot seg i diplomatiske diskusjoner. Da makedonerne samlet Hellas under sin ledelse, først under kong Filip 2. og deretter under Alexander 3. den store, var det med et felles formål: Hevne seg på perserne for ødeleggelsene de hadde forårsaket på Hellas helligdommer.

Etter å ha mislykkes i invasjonsforsøket, nøyde perserne seg med å spille de greske polisene ut mot hverandre. Persisk gull spilte en viktig rolle både i polisenes indre liv, gjennom bestikkelser av statsmenn, og i forholdet mellom polisene. Perserne sørget nemlig hele tiden for at ingen ble for sterke, ved å finansiere polisenes militærmakt. Dette kom til å spille en viktig rolle i den neste store konfrontasjonen: Athen mot Sparta.

• Les mer om jonere, Persia, perserkrigene, Spartas historie og Athens historie.

Demokratier og oligarkier kjempet side om side mot perserne, og de vennskapelige forbindelsene varte også en stund etter det siste slaget, ved Plataiai i 479 fvt. Krigen hadde gjort Athen til den dominerende flåtemakten i Hellas, demonstrert gjennom seieren i flåteslaget ved Salamis. Sparta var allerede anerkjent som den fremste landmakten, selv om både athenere og mange andre poliser bidro i de avgjørende slagene ved Marathon i 490 og Plataiai i 479 fvt.

Da perserkrigene var over, avslo Sparta å ta ansvaret for beskyttelsen av de joniske grekerne. De joniske grekerne var nemlig spredt utover Lilleasias kyst og Egeerhavets øyer, og å beskytte dem krevde en stor marine. Spartanernes hadde også nok med å holde kontroll på sine heloter, sine allierte i det peloponnesiske forbund, og sin sterkeste motstander på Peloponnes, Argos.

Med front mot Persia bygde Athen opp det deliske (eller attiske) sjøforbund i år 477 fvt., der de aller fleste stater på øyene og rundt Egeerhavet etter hvert var med. Bare få medlemmer bidrog med skip; de fleste betalte en avgift og lot Athen stå for flåten. Forbundet ble etter hvert et athensk imperium, noe som kom til uttrykk ved at forbundskassen i 454 fvt. ble flyttet fra øya Delos til Athen, og ved at forbundet fikk brodd mer mot Sparta enn mot Persia. Forsøk på å bryte ut ble slått hardhendt ned. Storbyen Athen handlet i egen interesse, og herredømme på havet og kontroll over andre land var blitt en livsnødvendighet for byen, som måtte importere blant annet skipstømmer og metaller, men fremfor alt store mengder med korn.

Athens stadig større makt og innflytelse var en torn i øyet på det peloponnesiske forbund. Rivaliseringen førte til åpen krig i 431 fvt. (den peloponnesiske krigen). Etter Athens nederlag i 404 fvt. forsøkte Sparta å overta hegemoniet over hele Hellas, for øvrig uten å lykkes, blant annet fordi Persia gjorde sin innflytelse så sterkt gjeldende. Persias interesser – et splittet Hellas og herredømmet over de greske byer i Lilleasia – ble sikret gjennom kongefreden (eller Antialkidasfreden) i 386 fvt.

• Les mer om Peloponneserkrigen, Athenske sjøforbund, Spartas historie og Athens historie.

Flåten sikret imperiet og skaffet fattige athenere et utkomme. Disse fikk gjennom flåtens betydning også større politisk makt, noe som førte til en radikalisering av demokratiet. Formuekriterier for å inneha embeter ble etter hvert helt fjernet; loddtrekning ble tatt i bruk også for arkhontembetet i 487 fvt., det gamle Areopagosrådet mistet nesten all innflytelse i 462 fvt. og det ble innført godtgjørelse for rådsmedlemmer og dommere. Borgerretten ble fra 451 fvt. gjort mer eksklusiv, idet man bare ble godkjent som borger hvis begge foreldre var athenere.

Inntektene fra imperiet sammen med sølvforekomstene i Laurion gav relativ velstand til athenernes stat. Dette bidrog også avgjørende til den politiske stabiliteten som kjennetegnet Athen i klassisk tid og som var en sjeldenhet i den greske verden, der det ofte var blodige maktkamper. Den førende skikkelse i Athens politikk fra 450-årene og til 429 fvt. var Perikles. Han var regelmessig en av de ti strategene, det vil si de høyeste militære embetsmenn, som på denne tiden også ble det viktigste politiske embetet. Det ble inngått fredsavtaler både med Persia (458 fvt. eller senere, usikker datering) og med Sparta, mens Athen stadig bedre sikret sitt politiske hegemoni.

Også kulturelt inntok Athen nå en helt dominerende stilling, blant annet med tragediediktningen (Aiskhylos, Sofokles og Evripides), de store tempelbyggene på Akropolis (Parthenon, Erekhtheion), det rødfigurige vasemaleri og en vesentlig del av den klassiske skulptur, komediediktning (Aristofanes) og historieskrivning (Herodot, Thukydid). Naturforskere (Anaxagoras, Demokrit) og sofister (Protagoras, Hippias) fra hele den greske verden kom til Athen, og byen selv fostret Sokrates.

De intellektuelle og estetiske impulsene hadde kanskje begrenset effekt på flertallet av de athenske borgerne. Tradisjonelle religiøse fester og forestillinger var nok mer bestemmende for den vanlige borgers livsholdning. Hva livsbetingelser angår, levde grekerne av litt korn, linser, oliven og fiken, vin og honning, fisk og noe kjøtt ved sjeldne anledninger. Velstående athenere kunne skaffe seg det meste, for Athen var en markedsplass for hele den greske verden.

Ser man på de mannlige grekernes livsstil, blir det tydelig at de levde et uteliv og et offentlig liv. Fremtredende trekk i det greske mannssamfunnet var gymnasiet, der de møttes til kroppsøving og til diskusjoner, og symposiet, der de møttes til drikk, diskusjon og underholdning. Da borgerkvinnenes rolle var begrenset til familien, spilte hetærer av forskjellig slag en stor rolle, og homoseksualitet var i mange samfunn akseptert som et naturlig forhold mellom menn.

Borgerne utgjorde omkring år 430 trolig ca. 40 000 i Athen, hvorav ⁴/₅ fremdeles eide jord. Regner man med familier, utgjorde borgerne kanskje 180 000. Metoikenes, altså de frie ikke-borgernes, antall var anslagsvis 15 000; med familier 40 000, mens slavebefolkningen i Athen kanskje talte over 100 000.

Men tiden ble fortsatt preget av en rekke kriger og felttog. Theben tok lederskapet i Hellas da Epameinondas med sin «skjeve falanks» slo spartanerne ved Levktra i 371 fvt., men etter slaget ved Mantineia i 362 fvt. kunne ikke Theben lenger hevde seg. Athen kom heldigst gjennom vanskelighetene. Det ble dannet et nytt sjøforbund, handelen økte, befolkningen vokste og byen var fremdeles Hellas' kulturelle sentrum med filosofer som Platon og Aristoteles.

Bystatens tid var likevel på hell. Uttrykk for dette er at mange nå konsentrerte seg om den private sfære, mens politikken ble en spesialitet som man delvis overlot til økonomiske eksperter. Videre ble militærvesenet delvis profesjonalisert idet det oppstod et skarpere skille mellom militære og sivile embeter og bruken av leiesoldater grep om seg. Endelig synes det å ha skjedd en økende urbanisering med tiltagende antagonisme mellom by og land, samtidig som man finner en stadig større motsetning mellom fattig og rik. Polisens ideelle enhet av borger, bonde og kriger gikk i oppløsning.

Grekernes svakhet og splid førte hos enkelte til lansering av panhellenske idealer. Isokrates ivret for at Hellas måtte forenes og dernest befri grekerne i Lilleasia fra persisk styre. I siste instans satte han sin lit til Filip 2. av Makedonia, som fra 350-årene fvt. blandet seg stadig sterkere inn i grekernes stridigheter. Demosthenes på sin side søkte å mobilisere athenerne og andre til motstand mot Makedonia og monarkiet. I slaget ved Khaironeia i 338 fvt. ble athenerne og thebanerne slått og Filip forente hele Hellas (unntatt Sparta) i det Korinthiske forbund, som han selv ledet.

• Les mer om det athenske demokrati.