demografi og samfunnslag i den greske antikken

I førindustrielle samfunn i nyere tid døde en tredjedel av alle levende fødte barn før de ble ett år gamle. Halvparten nådde fem-årsalderen. De som hadde overlevd første delen av barneårene kunne forvente å leve til 30-årene, men bare én av tjue nådde 70.

Denne modellen passer godt både på den greske verden og egentlig hele den antikke verden. Den bekreftes av undersøkelser av antikke skjeletter. Gravplassene er fulle av barnegraver, selv om mange, helt unge barn ikke engang fikk en begravelse. Antikke forfattere, som Aristoteles, kommenterte også den høye barnedødeligheten.

Med en så høy barnedødelighet måtte hver kvinne føde fire til fem levende barn for å holde befolkningen stabil. Ikke alle kvinner fikk barn, så kvinner som var fertile måtte føde syv eller flere levende barn. I tillegg kommer spontanaborter, dødfødte barn og barn som ble født med alvorlige misdannelser, og derfor ble «satt ut» for å dø.

De fleste av antikkens mennesker levde til midten av 30-årene, eller begynnelsen av 40-årene, så kvinnenes liv må ha vært fullstendig dominert av graviditet og omsorg for barna.

Undersøkelser av skjelettmateriale fra forskjellige gravsteder viser at sykdommer forbundet med feilernæring var vanlig. Artrose er dessuten blitt funnet i cirka 70 prosent av begravelsene. Det er også en høy forekomst av anemi, malaria, syfilis og systemiske infeksjoner. Det siste ser ut til å ha tatt livet av folk i begynnelsen av 20-årene.

Det var imidlertid variasjoner. Rundt 300 fvt. ser menneskene ut til å ha levd 4–5 år lengre enn det man gjorde 500 år tidligere. De rike levde lengre og sunnere liv enn de fattige, og de frie var spart for det misbruket som ble slaver tildel.

Migrasjon til Hellas var for det meste slaver, kjøpt fra den nordlige delen av Balkan og Lilleasia (nåværende Tyrkia). De beste gjetningene er mellom 2500 og 3000 per år i det fjerde århundret, det vil si 1 til 2,5 prosent av befolkningen. Med den høye mortaliteten for slaver og det faktum at greske krigsfanger ble solgt ut av de greske områdene, er det klart at slaveri ikke var spesielt viktig for befolkningsøkningen.

I tiden 750–650 fvt. etablerte kanskje 30 000 grekere seg med kolonier rundt hele Middelhavsområdet, og kolonisering fortsatte med varierende intensitet opp i hellenistisk tid, hvor også Egypt og Midtøsten ble en del av grekernes verden. Mange av dem som reiste ut var menn på jakt etter jord, og de tok ikke bare jord, men ofte også hustruer fra den lokale befolkningen. Med levebrødet sikret kunne disse mennene stifte familie og bidra til befolkningsøkningen.

Den antikke verden var ikke ukjent med epidemier, som tok livet av opp til en tredjedel av befolkningen. Men de største truslene mot liv og helse var forskjellige hverdagssykdommer.

Avfallshåndteringen var primitiv, og avføring og urin fra både mennesker og dyr kunne ses og luktes overalt. Rent drikkevann var et stadig problem, da det ble forurenset av mennesker med rennende sår, diaré og forskjellige infeksjoner. Tuberkulose og malaria var vanlig, og selv enkle sår kunne resultere i dødelige infeksjoner, enten man var fattig eller rik.

Kvinner og barn var spesielt utsatt, og gravplassene er fulle av kvinner som døde under fødsel eller i barsel. Den berømte uttalelsen av Medea (fra Sofokles' tragedie «Medea») at hun heller ville kjempe i første rekke tre ganger i slag enn å føde barn én gang, kom neppe som noen overraskelse på tilhørerne.

Undersøkelser av skjelettmaterialet viser at grekerne trolig følte seg dårlig store deler av tiden. De var plaget av parasitter, vonde ledd som følge av hardt arbeid og nedslitte tenner, som følge av rester av stein fra møllesteinene som malte melet.

Greske leger hadde høy prestisje, og var etter datidens standard fremragende i å stille diagnoser og prognoser. Å finne årsakene til sykdommene var de mindre gode til, og behandlingen de hadde å tilby var stort sett uten virkning eller verre.

Motstandsdyktighet mot sykdom har mye med ernæring å gjøre, og en forbedret diett generelt i befolkningen kan føre til at flere overlever.

Korn var hovedkilden til næring for antikkens mennesker. Grekerne spiste for det meste brød av bygg, men de foretrakk hvete, som også var mer næringsrikt. Men hvetedyrking sviktet hvert fjerde år, mot bygg som bare sviktet hvert 20. år. Hvete ble imidlertid gjerne importert fra Svartehavsområdet eller Egypt, og hveteimporten spilte en stor rolle i mellomstatlig politikk fra det femte århundret fvt.

Kjøtt var en luksus man bare spiste under spesielle anledninger. Det er en 1:10 ratio mellom kjøtt og korn. Dette innebærer at for hver kalori kjøtt du spiser, koster det rundt 10 kalorier fra korn å produsere.

Okser ble primært holdt som trekkdyr i jordbruket, men kunne også slaktes i religiøse høytider som krevde okser som offer. Sauer, geiter og svin var vanligere som offerdyr, og ettersom kun bestemte deler av dyrene ble gitt til gudene som brennoffer, var religiøse festivaler en viktig kilde til dyreprotein for grekerne.

Fisk var ansett som en delikatesse og ble spist fersk langs kysten og saltet i innlandet. Middelhavet er ikke spesielt fiskerikt, så dersom man ikke hadde tid til å fiske selv, kunne prisen bli høy. Sardiner og brisling var relativt rikelige og rimelige, mens større fisk som tunfisk, makrell og stør var sjeldent og dyrt.

Den viktigste fettkilden var oliven, som oftest i form av olivenolje spredt på brødet. Olivenolje ble brukt til alt fra mat til kroppspleie og lampeolje.

Korn, oliven og vin utgjorde den såkalte mediterrane triaden, som ga en monoton og proteinfattig, men i hovedsak sunn diett for menneskene rundt Middelhavet. Den mediterrane triaden har vært kjernen i grekernes ernæring de siste 5000 år.

Det eneste søtstoffet var honning, så karies i tennene var ikke noe stort problem. Salt var også mangelvare, og ble enkelte steder brukt som betalingsmiddel. Hvitløk, løk, druer, ost, diverse grønnsaker og sauser ga en mer variert diett. Pølser var også populære.

Ernæringen ser ut til å ha blitt bedre etter 900 fvt., og det må ses på som en viktig del av forklaringen på at den greske befolkningen vokste.

De fleste forskere i dag er enige i at koloniseringsbevegelsen som førte til at grekerne ble spredt først rundt hele Middelhavsområdet og deretter Svartehavsområdet ikke primært skyldtes befolkningsøkning i hjemlandet, men mangel på jord. De rike konsentrerte stadig mer av den mest dyrkbare jorden på egne hender, noe som førte til jordmangel for de fattige. Alternativene var å dyrke opp utmark fra grunnen av, ofte langt fra byens beskyttelse, eller ta seg nytt land i kolonier. Koloniseringen gjorde det dermed mulig for befolkningen å øke uten å gjøre revolusjon hjemme.

Utvikling av handel og håndverk, spesialisering og arbeidsdeling mellom ulike regioner ga også levebrød til flere enn tidligere. Slavene gjorde ikke bare livet lettere for sine eiere, men produserte også en merverdi som kunne brukes til bedre ernæring og levekår for grekerne. Den greske suksesshistorien er således også bygget på ryggene til en stort sett navnløs masse av misbrukte og underernærte slaver.

For å være fullverdig borger i antikkens bystater måtte du være mann, voksen og sønn av en som selv var borger. Borgerskap ble av og til gitt som takk for særlige tjenester til staten, men dette skjedde sjelden. Kvinner var også borgere, men annenrangs. De hadde ikke rett til å delta i det politiske liv, de måtte ha en mannlig verge til å representere seg i rettssaker og de fleste steder hadde de ikke råderett over egen økonomi. Her var Sparta det mest kjente unntaket, da spartanske kvinner kunne både eie jord og disponere over den selv.

Ikke alle borgere hadde like rettigheter. De fleste steder var det krav til formue for å bli valgt til et embete og sitte i byrådet, og noen steder hadde man adelige familier med særskilte privilegier. Kun i demokratiene deltok også de fattige borgerne i statens styre. Borgernes rettigheter varierte med styreformene – tyranni, oligarki og demokrati.

Borgerne hadde militær tjenesteplikt. De rikeste tjenestegjorde i kavaleriet og ble kalt riddere. De var også normalt de øverste offiserene i infanteriet. Middelklassen tjenestegjorde i det tungt bevæpnede infanteriet, og ble kalt hoplitter. De fattigste borgerne tjente som roere i flåten eller lettbevæpnede i hæren.

• Les mer om greske borgere: ekklesia, boule – råd, folkedomstol og hoplitt.

Det fantes også en gruppe frie mennesker som ikke hadde borgerrett i bystaten, men nøt en viss juridisk beskyttelse. De betalte skatt og måtte også kjempe for bystaten i hæren om staten krevde det. I Athen var denne gruppen ekstra stor, da mulighetene for å drive handel, håndverk og vitenskap lokket mange til seg fra andre deler av den greske verden. Disse hadde ofte borgerskap i sin hjemby, men hadde av ulike grunner valgt å bosette seg i Athen. Her ble de kalt metoiker, og betalte en egen skatt. De hadde ikke rett til å eie jord på athensk territorium, men mange ble likevel rike på sin næringsvirksomhet. En av de mest kjente metoikene i Athen var Aristoteles.

I Sparta kaltes de frie ikke-borgerne for perioiker, og var ikke innflyttere, men var født og oppvokst i egne samfunn som Sparta gjennom sin ekspansjon hadde undertvunget seg, men ikke gjort til slaver, slik som helotene (se nedenfor).

• Les mer om frie ikke-borgere: metoiker, perioiker og peregrinius (Roma).

Det fantes slaver i alle bystatene i Hellas, men det fantes flere forskjellige måter å skaffe seg slaver på og organisere slaveriet. Disse kan deles inn i tre hovedtyper:

1. Gjeldsslaveri. Denne formen for slaveri rammet først og fremst bystatens egne innbyggere, oftest bønder som hadde lånt penger av godseiere i dårlige år, og ikke vært i stand til å betale tilbake. Dette var en form for slaveri som vi ser mest av i det 7. og 6. århundret fvt. Det mest kjente eksempelet er Athen, hvor dette skapte stor konflikt mellom rike og fattige. Lovgiveren Solon forbød gjeldsslaveri i 594 fvt. og brakte mange borgere som var solgt ut av staten tilbake. Etter dette gikk man over til å kjøpe slaver utenfra.
2. Kjøpsslaver. De fleste slavene som kom til Hellas, stammet fra det nordre Balkan og Lilleasia (nåværende Tyrkia). Noen ble født i fangenskap, men de fleste ble importert for hver ny generasjon, kanskje mellom 2500 og 3000 per år i det fjerde århundret fvt. I kriger mellom grekere ble krigsfanger enten løskjøpt av sin familie eller hjemstat, eller solgt som slaver. De ble da solgt ut av Hellas, da det ble ansett som upassende for en greker å holde greske slaver.
3. Heloter. Dette er betegnelsen på lakonerne og messenerne som ble gjort til slaver etter Spartas erobringer. De levde i sine egne familier og samfunn, men gjorde tvangsarbeid for spartanerne. De ble ikke gjenstand for kjøp og salg på samme måte som øvrige slaver. De messenske og lakoniske helotene var grekere, og resten av Hellas likte dette dårlig. Det fantes imidlertid ingen motvilje mot å undertvinge ikke-greske befolkningsgrupper, og denne formen for slaveri fantes flere steder i Hellas, men med ulike navn.

Noen slaver ble frigitt. De ble da frie ikke-borgere, og fikk en lignende status som metoikene. Det var imidlertid alltid en skam å ha vært slave, selv om noen av dem opparbeidet seg rikdom og innflytelse. Muligheten for å bli gitt friheten var bare en drøm for de fleste slavene, men for særlig betrodde slaver, som arbeidet tett på sine eiere, var muligheten reell.

Velstående borgere drev gjerne omfattende forretningsvirksomhet ved hjelp av slaver. Det var da vanlig at bestyrerne av verksteder og butikker fikk beholde en del av fortjenesten, slik at de kunne kjøpe seg friheten i løpet av noen år. Eieren fikk da ikke bare merverdien av slavens arbeid, men også kjøpesummen tilbake.

Andre var født i eierens husholdning av en slavinne. I slike tilfeller var farskapet et åpent spørsmål, da de frie mennene i hustanden sto fritt til å utnytte slavene seksuelt. Slaver som var vokst opp i huset, og ble lekekamerater for eiernes legitime barn, ble ofte privilegerte slaver med frigivelse som karrieremål.

I Sparta ble mange heloter frigitt for å tjenestegjøre i den spartanske hæren. Dette var ganske uvanlig i den greske verden, men var nødvendig fordi antall spartanske borgere sank.