Autonomi, selvstyre, etter de greske begrepene autos («selv») og nomos («lov», «regel» eller «styre»). Autonomi ble opprinnelig brukt om bystater der innbyggerne fastsatte sine egne lover. Senere har autonomi også blitt brukt om individer.

Autonomi brukes fortsatt om kollektive enheter, som stater, delstater eller organisasjoner. For eksempel er det vanlig å si at Norge, som suveren stat, har autonomi.

Ordet kan også brukes om områder som ikke har full selvstendighet, men som har selvstyre på enkelte felter. Færøyene, som hører under Danmark, men har en stor grad av indre selvstyre, er et eksempel på et autonomt område. Likeledes, i Canada og Sveits har provinsene og kantonene en betydelig autonomi.

Norske universiteter har også autonomi innenfor de områdene hvor de er blitt gitt fullmakter til å bestemme. For eksempel har de rett til å opprette egne studieprogrammer.

I filosofien er det brukt om det som følger av sin egen indre lovmessighet, uavhengig av påvirkning utenfra. Begrepet brukes spesielt innen moralfilosofien og omhandler en persons evne til selv å bestemme sine handlinger og grunnlaget for sine handlinger. En aktør regnes som autonom når grunnene for hvordan personen handler er personens egne grunner. Det motsatte av autonomi er heteronomi, og betegner en tilstand der aktørens handlinger blir bestemt av krefter som ikke tilhører aktøren selv. Disse kreftene kan ta form av tvang, manipulasjon, eller impulser eller begjær hos aktøren selv, men som aktøren ikke identifiserer seg med.

Den mest kjente teorien om autonomi finnes hos Immanuel Kant. Hos Kant er autonomi brukt om viljen når den utelukkende bestemmes av den praktiske fornufts iboende morallov, det kategoriske imperativ. Autonomi er også sentralt for deontologisk etikk (pliktetikk), der personers autonomi gjerne tenkes som et opphav til moralske rettigheter. Likeledes, i politisk filosofi, særlig innen liberalismen, er personers autonomi ofte forstått som det som gir grunnlag for enkeltindividers politiske rettigheter mot kollektive interesser. Det er også vanlig å tenke at det er en tett sammenheng mellom autonomi og det å være moralsk ansvarlig, samt mellom autonomi og viljesfrihet.

Selv om autonomi er et sentralt begrep innen mye av filosofien, er de presise betingelsene for autonomi svært omstridt. Den dominerende tilnærmingen til autonomi er å forstå autonom handling som autentisk handling, det vil si at handlingen springer ut av ønsker, verdier, eller motivasjoner som aktøren selv identifiserer seg med. Denne tilnærmingen er særlig kjent fra filosofien til Harry Frankfurt, men det finnes ulike forståelser av hva en slik identifikasjon innebærer.

En annen tilnærming til autonomi fokuserer heller på aktørens kompetanse, det vil si aktørens rasjonalitet og generelle evne til å vurdere hva som er gode grunner for å handle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.