Mosambiks litteratur har sine røtter i begynnelsen av 1900-tallet, og poesien er klart den sterkeste sjangeren. Under kolonitiden er det mulig å skille mellom fire retninger som reflekterer den politiske og sosiale situasjonen: såkalt assimilado-litteratur, knyttet til den lille gruppen afrikanere som ble regnet som «siviliserte» av kolonimakten, «europeisk» litteratur, skrevet av hvite mosambikere, politisk diktning som uttrykte motstand mot kolonimakten og en dikterisk retning som har fått navnet moçambicanidade, og som la vekt på å skape en egen mosambikisk dikterisk uttrykksform. Den sistnevnte retningen omfattet diktere med ulik bakgrunn. Etter selvstendigheten kan man i hovedsak snakke om to retninger i litteraturen, den ene personlig og eksistensiell, den andre politisk engasjert og populær.

Det viktigste organet for den afrikanske og assimilado-kulturen under kolonitiden var bladene O Africano (fra 1909) og O Brado Africano (1918–74). Her, og i noen mindre tidsskrifter med kort levetid, ble det meste av litteraturen publisert, foruten til en viss grad i Portugal. De mest betydelige tidlige forfatterne er lyrikeren Rui de Noronha (1909–43) og prosaisten João Dias (1926–49). Den «europeiske» diktningen omfatter blant annet en rekke samlinger av Orlando Mendes (1916–90), Reinaldo Ferreira (1922–59) og Rui Knopfli (1932–97). Sistnevnte, som også er blitt regnet som en moçambicanidade-poet, flyttet til Portugal da Mosambik ble uavhengig i 1975, men hans diktning bærer preg av oppveksten i Mosambik og møtet mellom portugisisk og afrikansk kultur, og han er en viktig inspirator for moderne mosambikisk poesi. De ledende politiske lyrikerne er Marcelino dos Santos (født 1929), som også har vært en betydelig politiker, og Sergio Vieira (født 1941).

Men den betydeligste litterære retningen er moçambicanidade, med José Craveirinha (1922–2003) som sin fremste representant. Han var i første rekke lyriker, men utgav også prosa. Særlig etter selvstendigheten kom han til å personifisere den nye, bevisste mosambikiske litteraturen. Hans poetiske stil og tematikk representerer en videreføring av afrikanske tradisjoner og europeisk modernisme, med både personlige og politiske referanser. Blant verkene hans kan nevnes diktsamlingene Chigubo (1964), Cela 1 (1981), dikt fra hans fengselsopphold under kolonitiden, og Babalaze das Hienas (1997). Den andre store lyrikeren innenfor denne retningen er Noémia de Sousa (1926–2002), som i sine dikt særlig tematiserer kvinnelige erfaringer.

De viktigste lyrikerne etter selvstendigheten har ellers stort sett skrevet eksistensielle dikt. Blant disse er Heliodoro Baptista (født 1944), Jorge Viegas (født 1947), Luis Carlos Patraquim (født 1953) og Eduardo White (1963–2014).

Den engasjerte og populære diktningen, som skildrer det sosiale livet og konfliktene i det nye Mosambik, blant annet borgerkrigen, er i første rekke kommet til uttrykk i prosalitteraturen. Den hadde en forløper i Luis Bernardo Honwana (født 1942), også en betydelig politiker, i novellesamlingen Nós Matámos o Cäo-Tinhoso (1964). Fremst blant prosaforfatterne står Mia Couto (født 1955), som blant annet har utgitt romanene Terra Sonâmbula (1992) og A Varanda do Frangipani (1996), som begge er oversatt til norsk, samt flere novellesamlinger. Han søker å skape en helt særegen litterær stil, eksempelvis ved å inkorporere helt nye uttrykksformer med opphav i Mosambik i det portugisiske språket.

Andre prosaforfattere er Lilia Momplé (født 1935) og Paulina Chiziane (født 1955), som begge skriver om kvinnelige erfaringer. Chiziane har tatt for seg tema som polygamiet i romanen Niketche (2002), som også er blitt dramatisert. Ungulani Ba Ka Khosa (født 1957) forteller i Ualalapi (1987) om en berømt konge som bekjempet den portugisiske kolonimakten. Andre yngre forfatter er João Paulo Borges Coelho (1955), født i Portugal, som etter debuten med romanen As duas sombras do rio (2003) har utgitt fire bøker, Suleiman Cassamo (født 1962), som blant annet har publisert fortellingen Palestra Para Um Morto (2000), og Nelson Sauté (født 1967), som har arbeidet innenfor alle sjangere.

På tross av borgerkrigen og store problemer er det et aktivt, om enn lite, litterært miljø i Mosambik, særlig sentrert rundt virksomheten til landets forfatterforening og kvalitetsforlaget Ndjira.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.