Mosambiks litteratur

Artikkelstart

Mosambiks litteratur har sine røtter i begynnelsen av 1900-tallet, og poesien er den klart sterkeste sjangeren.

Under kolonitiden er det mulig å skille mellom fire retninger som reflekterer den politiske og sosiale situasjonen:

  • såkalt assimilado-litteratur, knyttet til den lille gruppen afrikanere som ble regnet som «siviliserte» av kolonimakten
  • «europeisk» litteratur, skrevet av hvite mosambikere
  • politisk diktning som uttrykte motstand mot kolonimakten
  • en dikterisk retning som har fått navnet moçambicanidade, og som la vekt på å skape en egen mosambikisk dikterisk uttrykksform

Den sistnevnte retningen omfattet diktere med ulik bakgrunn. Etter selvstendigheten kan man hovedsakelig snakke om to retninger i litteraturen:

  • den personlige og eksistensielle
  • den politisk engasjerte og populære

Det viktigste organet for den afrikanske og assimilado-kulturen under kolonitiden var bladene O Africano (fra 1909) og O Brado Africano (1918–1974). Det var her mesteparten av litteraturen ble publisert, bort sett fra i noen mindre tidsskrifter og noe i Portugal.

De viktigste tidlige forfatterne er lyrikeren Rui de Noronha (1909–1943) og prosaisten João Dias (1926–1949).

Den «europeiske» diktningen omfatter blant annet en rekke samlinger av disse forfatterne:

  • Orlando Mendes (1916–1990)
  • Reinaldo Ferreira (1922–1959)
  • Rui Knopfli (1932–1997)

Knopfli, som også er blitt regnet som en moçambicanidade-poet, flyttet til Portugal da Mosambik ble uavhengig i 1975, men diktningen hans er preget av oppveksten i Mosambik og møtet mellom portugisisk og afrikansk kultur. Dette gjør han til en viktig inspirator for moderne mosambikisk poesi.

De ledende politiske lyrikerne er Marcelino dos Santos (født 1929), som også har vært en betydelig politiker, og Sergio Vieira (født 1941).

Den viktigste litterære retningen er imidlertid moçambicanidade, med José Craveirinha (1922–2003) i spissen. Han var første og fremst lyriker, men utgav også prosa. Særlig etter selvstendigheten personifiserte han den nye, bevisste mosambikiske litteraturen. Den poetiske stilen og tematikken representerer en videreføring av afrikanske tradisjoner og europeisk modernisme, med både personlige og politiske referanser.

De viktigste diktsamlingene hans er:

  • Chigubo (1964)
  • Cela 1 (1981), dikt fra hans fengselsopphold under kolonitiden
  • Babalaze das Hienas (1997)

Den andre store lyrikeren innenfor denne retningen er Noémia de Sousa (1926–2002), som særlig tematiserer kvinnelige erfaringer i diktene sine.

De viktigste lyrikerne etter selvstendigheten har ellers stort sett skrevet eksistensielle dikt. Blant disse er:

  • Heliodoro Baptista (1944-2009)
  • Jorge Viegas (født 1947)
  • Luis Carlos Patraquim (født 1953)
  • Eduardo White (1963–2014)

Den engasjerte og populære diktningen skildrer det sosiale livet og konfliktene i det nye Mosambik, blant annet borgerkrigen. Det har i første rekke kommet til uttrykk i prosalitteraturen. Den hadde en forløper i Luis Bernardo Honwana (født 1942), som også var en viktig politiker, i novellesamlingen Nós Matámos o Cäo-Tinhoso (1964).

Den viktigste prosaforfatteren er Mia Couto (født 1955), som blant annet har utgitt romanene Terra Sonâmbula (1992) og A Varanda do Frangipani (1996). Begge disse er oversatt til norsk. I tillegg har han publisert flere novellesamlinger. Han forsøker å skape en helt særegen litterær stil, for eksempel ved å inkorporere helt nye uttrykksformer med opphav i Mosambik i det portugisiske språket.

Andre prosaforfattere er Lilia Momplé (født 1935) og Paulina Chiziane (født 1955), som begge skriver om kvinnelige erfaringer. Chiziane har tatt for seg tema som polygamiet i romanen Niketche (2002), som også er blitt dramatisert. Ungulani Ba Ka Khosa (født 1957) forteller i Ualalapi (1987) om en berømt konge som bekjempet den portugisiske kolonimakten.

Andre yngre forfattere er:

  • João Paulo Borges Coelho (1955), som er født i Portugal. Etter debuten med romanen As duas sombras do rio (2003) har han utgitt flere bøker
  • Suleiman Cassamo (født 1962), som blant annet har publisert fortellingen Palestra Para Um Morto (2000)
  • Nelson Sauté (født 1967), som har arbeidet innenfor alle sjangere

På tross av borgerkrigen og store problemer er det et aktivt, om enn lite, litterært miljø i Mosambik, særlig sentrert rundt virksomheten til landets forfatterforening og kvalitetsforlaget Ndjira.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg