alfabet

Det kanaaneiske alfabetet delte seg i to hovedgrener: fønikisk og tidlig hebraisk (paleo-hebraisk) alfabet.

Det fønikiske alfabetet ble brakt med fønikerne over hele middelhavsområdet. En utløper, tifinagh, har overlevd blant berbere, særlig tuaregene i Sahara; andre varianter av fønikisk er utdødd.

Det tidlige hebraiske alfabet ble allerede på 500-tallet fvt. fortrengt av det arameiske alfabetet (kvadratskrift), selv om det overlevde i stilisert form på jødiske mynter frem til 135 evt. En annen variant, det samaritanske alfabet, brukes fortsatt til liturgiske formål av samaritanske jøder.

Fra det arameiske alfabetet stammer mange alfabeter, som praktisk kan deles i to grener: semittiske og ikke-semittiske alfabeter.

Det eneste sørsemittiske alfabetet som fremdeles er i bruk, er det etiopiske, som består av 29 konsonanttegn og skrives fra venstre mot høyre. Vokalene uttrykkes gjennom små endringer av konsonanttegnene.

Det etiopiske alfabetet utviklet seg fra det sabeiske alfabet (brukt i det bibelske Saba), ett av mange alfabeter som var i bruk på Den arabiske halvøy fra begynnelsen av det første årtusen fvt. og gikk av bruk ved islams fremvekst.

Det greske alfabetet oppstod fra nordsemittisk skrift omkring 1000 fvt. Den viktigste nyvinningen var tilføyelsen av vokaltegn. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn. I de eldste greske innskrifter er skriveretningen fra høyre mot venstre. Senere gikk man over til bustrofedon (gresk 'som oksen drar plogen'), det vil si vekselvis fra høyre mot venstre og fra venstre mot høyre, med medfølgende speilvending av bokstavene. Fra omkring 500 fvt. skrives det bare fra venstre mot høyre. Det moderne greske alfabetet har 7 vokaltegn og 17 konsonanttegn.

Det greske alfabetet spredte seg blant annet til Lilleasia, Egypt og Italia. I Egypt ble en tilpasset utgave av det greske alfabetet tatt i bruk for å skrive koptisk på 100-tallet evt. I Italia ga det greske alfabetet opphav til blant annet det etruskiske alfabetet. De eldste etruskiske innskrifter er fra 700-tallet fvt. Etruskisk ble først skrevet fra høyre mot venstre, deretter i bustrofedon, og til slutt fra venstre mot høyre. Det etruskiske alfabetet fikk sin endelige form omkring 400 fvt., med 4 vokaltegn og 16 konsonanttegn.

Romerne antas å ha tilpasset det etruskiske alfabet til latin på 600-tallet fvt. Det latinske alfabetet hadde opprinnelig 5 vokaltegn og 16 konsonanttegn. X er en nydannelse som ble satt på slutten av alfabetet, etter V. Y og Z ble overtatt direkte fra gresk på 100-tallet evt. og satt etter X. W og skillene U/V og I/J stammer fra middelalderen; tidligere skrev man bare V og I. Senere har forskjellige bokstaver blitt tilføyd etter behov i de ulike språk, for eksempel Æ, Ø og Å i norsk.

Det kyrilliske alfabetet har sitt navn etter slavernes apostel Kyrillos (ca. 826–869), og brukes eksempelvis i russisk, bulgarsk, serbisk, ukrainsk og mange andre språk i det tidligere Sovjetunionen (de kolasamiske dialektene akkala, kildin og ter, mordvinsk, tadsjikisk og så videre), og i mongolsk. Det hadde opprinnelig 43 tegn, mens de moderne varianter av alfabetet har færre, det russiske for eksempel 33.

Runene viser klart slektskap med et nordetruskisk, alpint alfabet. Det er kjent i nordiske innskrifter fra og med 200-tallet. Skriveretningen varierte mellom bustrofedon og fra venstre mot høyre. Med innføringen av kristendommen ble runene gradvis fortrengt av det latinske alfabetet.

Alfabetet i den gotiske bibeloversettelsen fra 300-tallet ble skapt av biskop Wulfila. De fleste bokstavene er av gresk opprinnelse, men noen er tatt fra runealfabetet.

Det finnes noen alfabeter i bruk som ikke kan settes i direkte forbindelse med det nordsemittiske alfabetet med hensyn til form; idéen har trolig likevel opprinnelse i denne tradisjonen. De viktigste slike alfabeter er de to japanske, og det koreanske.

Japanerne tok i bruk kinesiske skrifttegn i de første århundrene evt. På 800-tallet utviklet man en bokstavskrift, kana, med to varianter, hiragana og katakana. Bokstavene står med ett unntak (n) for en vokal eller en konsonant pluss en vokal. Bokstavene representerer de grunnleggende stavelsene, og kan kombineres videre til å skrive alle japanske ord. For eksempel Nippon, Japan, skrives ni-tegn for dobbeltkonsonant-po-n: にっぽん. Moderne japansk skrives med en kombinasjon av kinesiske tegn, hiragana og katakana.

Det koreanske alfabetet ble tatt i bruk i 1446 etter at man i flere hundre år hadde skrevet koreansk med kinesiske skrifttegn. Alfabetet, konstruert av en gruppe lærde utpekt av kong Sejong, består av 28 bokstaver, og er meget systematisk. Bokstavene ordnes i blokker som representerer stavelser. Alfabetet kalles han'gŭl 한글 i Sør-Korea og chosŏngŭl 조선글 i Nord-Korea. I Nord-Korea skrives koreansk utelukkende med alfabetisk skrift, mens man i Sør-Korea delvis kombinerer det med kinesiske tegn.

*Egentlig ICAO-systemet eller NATO-systemet, men godt etablert som en internasjonal standard.

**De norske bokstavene Æ, Ø og Å er ikke standardisert; man kan derfor se andre ord oppgitt.

• skrift
• bokstav

• Firmage, Richard A.: The alphabet abecedarium, 2000, isbn 0-7475-4757-2
• Jackson, Donald: Skrivekunstens historie, 1982, isbn 82-10-02203-2
• Robinson, Andrew: Skriftens historie, 1996