gresk - alfabet

Det greske alfabetet
Lisens: CC BY SA 3.0

Det greske alfabetet brukes i dag til å skrive språket gresk. Ordet alfabet kommer fra de to første bokstavene i det greske alfabetet, alfa og beta. Det greske alfabetet regnes som forløperen til de latinske og kyrilliske alfabetene.

De greske bokstavene brukes ofte som symboler og betegnelser innenfor matematikk og andre vitenskapsfag, se for eksempel pi π.

Det greske alfabetet består av 17 konsonanttegn og 7 vokaltegn. Det er utviklet fra en nordvestsemittisk (fønikisk) alfabetskrift i perioden rundt 1000–750 fvt. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn.

Det greske alfabetet

Store Små Navn Transkripsjon
Α α alfa a
Β β beta b
Γ γ gamma g
Δ δ delta d
Ε ε epsilon e (kort)
Ζ ζ zeta z
Η η eta e (lang)
Θ θ (ϑ) theta th
Ι ι jota
Κ κ kappa k
Λ λ lambda l
Μ μ my m
Ν ν ny n
Ξ ξ ksi ks eller x
Ο ο omikron o
Π π pi p
Ρ ρ rho r
Σ σ/ς² sigma s
Τ τ tau t
Υ υ ypsilon y
Φ φ fi f
Χ χ khi kh
Ψ ψ psi ps
Ω ω omega o (lang)
' aspirasjonstegn h

Oversikten viser den transkripsjonen av greske bokstaver som blir benyttet i leksikonet. Transkripsjonen av såvel gammelgresk som nygresk følger i hovedtrekk denne listen.

  1. j i fremlyd foran vokal
  2. ς bare i slutten av ord

Transkripsjon av gresk

Nygresk foreligger i tre varianter:

  1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper: nordgresk og sørgresk
  2. katharévousa , det arkaiserende, «rene» skriftspråket, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koine-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømmet (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken.
  3. dimotikí, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk). Det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur.

Disse forholdene skaper visse problemer ved transkripsjon av gammelgreske ord og især navn. En sterkt kompliserende faktor er dessuten de divergerende og ofte inkonsekvente uttaletradisjonene som har etablert seg innenfor de enkelte nasjonalspråkene på dette feltet. Disse beror igjen dels på at det i ikke liten grad tas hensyn til vedkommende språks eget lydsystem, dels på det forholdet at siden gresk i middelalderen så å si var ukjent i Vest-Europa, ble greske navn overlevert og utbredt i latinsk form og ikke minst med latinsk betoning (for eksempel latinsk 'Socrates for gresk Sok'rates, latinsk 'Pericles for gresk Perik'les). Full konsekvens i transkripsjon fra gresk er derfor på denne bakgrunnen ikke praktisk mulig eller ønskelig.

Det systemet som følges for gammelgresk i dette leksikonet, er i alt vesentlig en translitterasjon (bokstav for bokstav) og gjenspeiler dermed langt på vei attisk uttale på 400-tallet fvt. (dog uten angivelse av vokallengde), men f, som er hellenistisk-nygresk uttale for attisk aspirert plosiv ph og altså en inkonsekvent gjengivelse på norsk i forhold til transkribert th og kh (sammenlign for eksempel engelsk Sophocles, tysk Sophokles), er fast etablert i vesteuropeisk uttaletradisjon.

Når det gjelder markering av trykkstavelse, følges det prinsippet at i kjente gammelgreske navn angis den etablerte, det vil si som oftest latinske betoningen, og alltid når det greske navnet har endebetoning, som faller unaturlig i norsk (for eksempel 'Sofokles, Akh'illevs, ikke Sofok'les, Akhil'levs). I mindre kjente navn (grensene er her selvsagt flytende) beholdes mest mulig den greske betoningen, unntatt på endestavelser (altså gresk 'Evdoksos, ikke som latinsk Eu'doxus, men derimot som latinsk 'Telamon, ikke gresk Tela'mon). Merk at endebetoningen bare forekommer ved bortfall av opprinnelig endestavelse i enkelte kjente navn etter fransk-tysk-norsk uttaletradisjon: Athen for Athenai, Homer for Homeros (latinsk Homerus), Herodot for Herodotos.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg