Det greske alfabetet brukes i dag til å skrive språket gresk. Ordet alfabet kommer fra de to første bokstavene i det greske alfabetet, alfa og beta. Det greske alfabetet regnes som forløperen til de latinske og kyriliske alfabetene.

De greske bokstavene brukes ofte som symboler og betegnelser innenenfor matematikk og andre vitenskapsfag, se f.eks. pi π

Det greske alfabetet består av 17 konsonanttegn og 7 vokaltegn. Det er utviklet fra en nordvestsemittisk (fønikisk) alfabetskrift i perioden ca. 1000–750 f.Kr. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn.

Store Små Navn Transkripsjon
Α α alfa a
Β β beta b
Γ γ gamma g
Δ δ delta d
Ε ε epsilon e (kort)
Ζ ζ zeta z
Η η eta e (lang)
Θ θ (ϑ) theta th
Ι ι jota
Κ κ kappa k
Λ λ lambda l
Μ μ my m
Ν ν ny n
Ξ ξ ksi ks eller x
Ο ο omikron o
Π π pi p
Ρ ρ rho
Σ σ/ς² sigma s
Τ τ tau t
Υ υ ypsilon y
Φ φ fi f
Χ χ khi kh
Ψ ψ psi ps
Ω ω omega o (lang)
' aspirasjonstegn h

Oversikten viser den transkripsjonen av greske bokstaver som blir benyttet i leksikonet. Transkripsjonen av såvel gammelgresk som nygresk følger i hovedtrekk denne listen.

  1. j i fremlyd foran vokal
  2. ς bare i slutten av ord

Nygresk foreligger i tre varianter:

  1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper, nordgresk og sørgresk;
  2. katharévousa, det arkaiserende, «rene» skriftspråket, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koine-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømme (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken;
  3. dimotikí, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk), det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur. 

Disse forholdene skaper visse problemer ved transkripsjon av gammelgreske ord og især navn. En sterkt kompliserende faktor er dessuten de divergerende og ofte inkonsekvente uttaletradisjonene som har etablert seg innenfor de enkelte nasjonalspråkene på dette felt. Disse beror igjen dels på at det i ikke liten grad tas hensyn til vedkommende språks eget lydsystem, dels på det forholdet at siden gresk i middelalderen så å si var ukjent i Vest-Europa, ble greske navn overlevert og utbredt i latinsk form og ikke minst med latinsk betoning (f.eks. lat. 'Socrates for gr. Sok'rates, lat. 'Pericles for gr. Perik'les). Full konsekvens i transkripsjon fra gresk er derfor på denne bakgrunnen ikke praktisk mulig eller ønskelig.

Det systemet som følges for gammelgresk i dette leksikonet er i alt vesentlig en translitterasjon (bokstav for bokstav) og gjenspeiler dermed langt på vei attisk uttale på 400-tallet f.Kr. (dog uten angivelse av vokallengde), men f, som er hellenistisk-nygresk uttale for attisk aspirert plosiv ph og altså en inkonsekvent gjengivelse på norsk i forhold til transkribert th og kh (sml. f.eks. eng. Sophocles, ty. Sophokles), er fast etablert i vesteuropeisk uttaletradisjon.

Når det gjelder markering av trykkstavelse, følges det prinsippet at i kjente gammelgreske navn angis den etablerte, dvs. som oftest latinske betoningen, og alltid når det greske navnet har endebetoning, som faller unaturlig i norsk (f.eks. 'Sofokles, Akh'illevs, ikke Sofok'les, Akhil'levs). I mindre kjente navn (grensene er her selvsagt flytende) beholdes mest mulig den greske betoningen, unntatt på endestavelser (altså gr. 'Evdoksos, ikke som lat. Eu'doxus, men derimot som lat. 'Telamon, ikke gr. Tela'mon); merk at endebetoningen bare forekommer ved bortfall av opprinnelig endestavelse i enkelte kjente navn etter fransk-tysk-norsk uttaletradisjon: Athen for Athenai, Homer for Homeros (lat. Homerus), Herodot for Herodotos.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.