Faktaboks

sanskrit

gammelindisk, gammelindoarisk, संस्कृत-, संस्कृतम् Saṃskṛta-, Saṃskṛtam

Etymologi
av samskrta-, ‘ordnet, foredlet’
Uttale
sˈanskrit
Språkkoder
sa, san (SA, SAN)
ISO-639:3
san
Sanskrit

Sanskrit skrives med devanagari-alfabetet. Her ordet «sanskrit».

Sanskrit
Av .
Sanskrit-studenter

Studenter ved Sanskrit Vidhyapeeth University ved Ganges-elva i Varanasi

Sanskrit-studenter
Av /Shutterstock.
Illustrert manuskript fra 1800-tallet. Teksten er fra Bhagawad Gita, skrevet på sanskrit mellom år 400 og 200 fvt.
British Library.

Sanskrit er et gammelindisk litteraturspråk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Klassisk sanskrit fungerer fremdeles som kulturspråk i India og deler av det sørøstlige Asia. I den indiske grunnloven har sanskrit plass blant de offisielle språkene. I moderne norsk finner vi endel lånord fra sanskrit, for eksempel yoga, karma, nirvana og svarabhakti.

I videste forstand omfatter sanskrit både det eldste stadiet av indoariske språk, vedisk, den varieteten som grammatikeren Panini la til grunn for sin deskriptive grammatikk, klassisk sanskrit, og den varieteten som kjennetegner de indiske eposene Mahabharata og Ramayana, episk sanskrit. Episk sanskrit har endel trekk til felles med middelindoariske språk og skiller seg noe fra vedisk og klassisk sanskrit.

Vedisk sanskrit, også bare kalt vedisk, er nær beslektet med det gammeliranske språket avestisk. Vedisk har en rekke arkaiske trekk som er gått tapt i klassisk sanskrit. Begge disse variantene viser imidlertid tydelig indoeuropeisk opphav, noe som blant annet vises i ord som matar- 'mor', bhratar- 'bror', sunus 'sønn', ukshan 'okse', sapta 'sju', ad- 'ete'. Formlæren, som er meget omfattende, stemmer i stor utstrekning overens med gresk, latin, gotisk og andre gamle indoeuropeiske språk.

Etter indisk oppfatning har sanskrit guddommelig opphav og er selv opphav til alle språk. De eldste tekstene (se vedisk) er fra hinduistisk synspunkt tidløse. I moderne språkvitenskap er det vanlig å anta at de eldste delene av den overleverte vediske litteraturen har sitt språklige grunnlag i første halvdel av det 2. årtusen fvt. De eldste beleggene man kjenner til for indoarisk, er personnavn, gudenavn og endel tekniske termer særlig knyttet til hesteoppdrett som finnes i hurriske og hetittiske kileskrifttavler fra andre halvdel av det 2. årtusen fvt.

Antagelig opphørte sanskrit å være en talt dialekt lenge før vår tidsregnings begynnelse, men helt til vår tid har det fungert som et fellesindisk språk i lærde brahminmiljøer. Blant hinduer spiller sanskrit omtrent samme rolle som latin i europeisk middelalder.

Hindi og andre moderne indiske litteraturspråk henter alle kulturord og vitenskapelige uttrykk fra sanskrit og danner sanskritsammensetninger for nye begreper på samme måte som vi låner fra latin og gresk. Sanskrit er derfor ennå i høy grad et levende element i Indias kulturliv.

Indoeuropeiske språk

Indoeuropeiske språk:

Indoeuropeiske språk: utbredelsen av de ulike språkgruppene. Minoritetsspråk er i de fleste tilfeller ikke avmerket. Områder på kartet uten farge har språk som ikke er indoeuropeiske.

Av /Store norske leksikon ※.

Da sanskrit ble kjent blant europeiske lærde mot slutten av 1700-tallet, ble grunnlaget lagt for den sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskapen. Dette skyldtes både språkets arkaiske struktur og den presise språkvitenskapelige analysen som kjennetegner den indiske grammatiske tradisjonen.

De indoeuropeiske språkene går alle tilbake til et felles grunnspråk, urindoeuropeisk, som er blitt splittet i en rekke grupper. Grunnspråket som alle indoeuropeiske språk går tilbake til, er ikke direkte bevart gjennom skriftlig overlevering, men bare kjent ved rekonstruksjoner på grunnlag av sammenligning mellom de eldste formene av indoeuropeiske språk. Disse rekonstruksjonene er grunnlaget for den sammenlignende indoeuropeiske språkvitenskapen, som ble skapt på begynnelsen av 1800-tallet, etter at studiet av sanskrit hadde vist overraskende likhetspunkter med blant annet gresk og latin.

Språkforskeren William Jones var sentral i oppdagelsen av den indoeuropeiske språkfamilien. I 1786 publiserte han The Sanscrit Language hvor han hevdet at sanskrit, klassisk gresk og latin hadde et felles opphav, og at disse språkene videre var i slekt med gotisk, keltiske språk og persisk.

Eksemplene viser ord på norsk, sanskrit, latin, gresk, engelsk og tysk:

Norsk Sanskrit Latin Gresk Engelsk Tysk
mor mātár- māter mētēr mother Mutter
far pitár- pater pater father Vater
søster svásar- soror eor sister Schwester
bror bhrātar- frāter phreter brother Bruder
datter duhitár- fīlia thugátēr daughter Tochter
sønn sūnú- fīlius huius son Sohn
hus dām- domus do house Haus
ku gáu- bōs bous cow Kuh

Grammatikk

Det grammatiske systemet vi finner i sanskrit, er på mange måter svært konservativt og har bevart mange trekk fra det indoeuropeiske grunnspråket.

Lydlære

Sanskrit hører til de indoeuropeiske språkene som tradisjonelt kalles satemspråk, det vil si de språkene der palatale lukkelyder utvikler seg til affrikater eller frikativer mens velare og labiovelare lukkelyder faller sammen. Et eksempel er tallordet śatá 'hundre' (uttalles sjata) som illustrerer utviklingen av den indoeuropeiske ustemte uaspirerte palatale velare lukkelyden * som utviklet seg til ś i sanskrit. Sammenfallet av velare og labiovelare lukkelyder viser seg i ordene yugám 'åk' fra ieur. *yugóm med opprinnelig velar lukkelyd, og gaús 'ku' fra ieur. *gwóws med opprinnelig labiovelar lukkelyd.

Videre har sanskrit utviklet en gruppe retroflekse konsonanter som ikke finnes i andre indoeuropeiske språk, og som hovedsakelig forekommer etter lydene r, u, k og i.

En tredje lydmessig utvikling som skiller sanskrit fra det indoeuropeiske grunnspråket, er utviklingen av ustemte, aspirerte lukkelyder, som antakelig er oppstått i kontekster der uaspirerte lukkelyder ble fulgt av en såkalt laryngal (*h2). Videre ser man i sanskrit et delvis sammenfall av indoeuropeisk *l og *r, sammenlignet med riṇákti 'forlate' fra *linékwti og rā́j- 'konge' fra *h3rēĝ-. Sammenlignet med det indoeuropeiske grunnspråket har sanskrit redusert antallet vokaliske fonemer, ettersom kortvokalene *a, *e, og delvis også *o er blitt til a og langvokalene *ā, *ē, og er blitt til ā i sanskrit. Imidlertid blir ieur. *o i åpen stavelse i sanskrit til ā, sml. dā́ru- 'tre' fra *dóru- (Brugmanns lov).

Substantiv, adjektiv og pronomen

Substantiv-, adjektiv og pronomensystemet i sanskrit er konservativt og omfatter tre genuskategorier (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn), tre numeruskategorier (entall, totall/dualis, flertall) og åtte kasuskategorier (nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis, ablativ og lokativ).

Sanskrit har ikke noen bestemt artikkel, men flere påpekende pronomen som kan kombineres med substantiv og har en lignende funksjon. De ulike påpekende pronomenene uttrykker forskjellige typer deiksis, for eksempel ayám/iyám/idám 'han, hun, det her' og asáu/asáu/adás 'han, hun, det der'. Det tredje påpekende pronomenet sá-/sā́-/tá- 'han, hun, det' fungerer som personlige pronomen for tredje person entall.

Verb

Verbsystemet i sanskrit er meget komplekst og har bevart en rekke morfologiske kategorier fra det indoeuropeiske grunnspråket. Det omfatter både finitte verbformer som viser samsvarsbøyning i person og tall, og infinitte verbformer som partisipper med samsvarsbøyning i kjønn, tall og kasus.

I tillegg til de arvede formkategoriene som har paralleller i andre indoeuropeiske språk, har sanskrit utviklet noen nye kategorier, blant annet infinitiv og absolutiv. I de eldste tekstene finner vi et verbsystem med tre tempuskategorier (fortid, nåtid, fremtid) og fem moduskategorier (indikativ, injunktiv, konjunktiv, optativ og imperativ) som er basert på fire tempus/aspektstammer. Disse kan illustreres med former fra verbet gam- 'komme, gå' med presensstammen gaccha-, aoriststammen gam-, perfektumstammen jagam- og futurumstammen gamiṣya-. Over tid blir systemet gradvis mindre komplekst, blant annet ved at injunktiv og konjunktiv går ut av bruk og ved at optativ- og imperativformer kun dannes av presensstammen.

Litteratur på sanskrit

Ganesha
Ganesha, hinduisk guddom, med en bønn skrevet på sanskrit
Ganesha
Av /Shutterstock.
Buddha
Maleri av Buddha med «Om mani padme hum» skrevet på sanskrit
Buddha
Av /Shutterstock.

Sanskritlitteraturens historie strekker seg over 3000 år. Svært ofte er forfatteren av litterære verk ukjent eller åpenbart mytisk (Vyasa, guden Hanuman). En rekke viktige verker er anonyme. Andre er revidert gang på gang og utstyrt med tilføyelser og innskudd. Noen forfattere, som for eksempel Kalidasa, er godt kjent og regnes som historiske personer.

Vedisk litteratur

Den eldste litteraturen, vedaene, er en samling hellige tekster som etter indisk tradisjon ikke er «diktet», men «skuet» av gamle «seere» (rishi). Eldst er Rigveda, en samling hymner fra 2. årtusen fvt. Yngst er upanishadene. Se vedisk.

Vitenskapelig litteratur

For å bevare ordlyden korrekt i de muntlig overleverte vedaene fikk man, etter som talespråket endret seg, behov for en analyse av lyder og former. Slik oppstod tidlig vitenskapene fonetikk og grammatikk.

De mest berømte eldre grammatikerne var Panini (400–300-tallet fvt.) og hans kommentator Patanjali (antagelig 100-tallet fvt.). Ofte ble verseformen brukt i den vitenskapelige litteraturen, til og med i ordbøker, men for den logiske argumentasjon utviklet det seg en egen ytterst presis, men abstrakt prosastil. Også astronomi og astrologi hadde tilknytning til vediske offerseremonier, men kom under gresk innflytelse. Berømte navn er Aryabhata (rundt 500), Varahamihira (død 587) og Bhaskara (født 1114).

Geometrien utgikk fra reglene for oppmåling av offerplass og alter. Aritmetikk og algebra ble høyt utviklet, og de fleste mener at vårt tallsystem er av indisk opphav. Også medisinen, med Sushruta og Charaka som de store navnene, stod i gjeld til grekerne, men inneholder også originale elementer, som plantemedisin. Elefantmedisin er en typisk indisk vitenskap, og det samme kan sies om den utformingen erotikken fikk i Kamasutra, muligens forfattet av Vatsyayana rundt år 300.

Det finnes også en omfattende litteratur med rettslige og sosiale forskrifter (dharmashastra). Det viktigste eldre verket er lovboken fra omkring år 0 som tilskrives Manu. Statsvitenskapen ble behandlet av Kautilya, etter tradisjonen minister hos Chandragupta Maurya.

Om filosofisk litteratur, se indisk filosofi.

Episk litteratur

I de første århundrene evt. forelå gamle myter og sagn fra den ariske ekspansjonstiden samlet i kjempeeposet Mahabharata. Blant de mange innskuddene med religiøst og filosofisk innhold kan nevnes Bhagavadgita. Noe yngre er Valmikis Ramayana. Av episk-mytisk innhold er også de mange puranaene («fornsagn»).

Etter hvert ble den episke diktningen til en kunstdiktning med strenge formelle krav, og man fikk lærebøker i metrikk og poetikk. Om denne særpregede indiske estetikken, ofte kalt rasa-teori, se kunst i India. Kavya, som kunstdiktningen på sanskrit kalles, er først representert hos dikteren Ashvaghosha (100-tallet), men er ganske sikkert eldre.

Hos Indias største lyriker, Kalidasa (rundt 400), er det fin balanse mellom kunstferdighet i form og det poetiske innholdet og stemningsfylden. Også hos flere av de senere dikterne må vi beundre fantasirikdommen, de dristige bildene og velklangen, for eksempel hos Jayadeva (rundt 1100), men ofte blir det for mye av rene kunstgrep.

Overmåte virkningsfull kan den knappe, poengterte formen bli i epigrammet. Mesterne er Bhartrihari (600-tallet) og Amaru (tid ukjent). I en sjanger som misvisende er blitt kalt roman – kunstdiktning i prosaform – drives ofte kunstletheten til ytterlighet. Enklere i stilen er gjerne eventyr og fabler. Eventyrsamlingen Panchatantra er fra middelalderen av gjennom oversettelser og bearbeidelser blitt spredt i Asia og Europa. Men eventyrdiktningens storverk er likevel Somadevas Kathasaritsagara (rundt 1070) med sine 350 eventyr.

Drama

Det har vært spekulert mye over opprinnelsen til det klassiske indiske dramaet. En tid trodde man at det var påvirket av gresk borgerlig komedie; nå mener de fleste at både episk resitasjon og rituell, mimisk dans kan ha spilt en rolle, men selve tilblivelsesprosessen er ukjent.

Det klassiske dramaet opptrer fullt utviklet og i en form som foreskrevet i Bharatas Natyashastra, like etter Kristi fødsel. De eldste fragmentene skriver seg fra Ashvaghosha. Noe yngre er en samling dramaer som tilskrives Bhasa. Et av dem, Charudatta, ble senere bearbeidet av Shudraka i Mr̥cchakaṭikā «Leketøysvognen».

De mest berømte dramatikerne er Kalidasa (rundt 400) og Bhavabhuti (rundt 700). Foruten lyriske stykker finnes det bevart historiske og allegoriske dramaer og farser av forskjellig slag. I dramaet taler bare menn av de høyere kastene sanskrit. De øvrige personene bruker middelindiske dialekter. Kvinnene taler shauraseni og synger maharashtri, og folk av lavere rang benytter magadhi (se prakrit).

Sanskritdramaet lever i dag bare i akademiske miljøer, men det religiøse drameta i ny-indiske litteraturer som assami og maithili er på mange måter en fortsettelse av de klassiske tradisjonene.

Religiøs litteratur

Sanskrit er ikke bare hinduismens språk. Også heterodokse religioner som jainisme og buddhisme har en rik litteratur, ofte i en språkform som er påvirket av middelindiske talemål. Se litteratur i jainismen og i buddhismen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg