født i Vefsn, norsk komponist, pianist og musikkpedagog. Elev av bl.a. C. Elling, I. Holter og E. Humperdinck ved musikkhøyskolen i Berlin. Musikkritiker i Aftenposten 1925–45, formann i TONO 1925–45. Blant hans skrifter kan nevnes Edvard Grieg (1934). Monrad Johansen stod den såkalte Lysaker-kretsen nær. Han ble NS-medlem og fikk kunstnerlønn under okkupasjonen, og ble dømt til tvangsarbeid 1946.
Verker. I tidlige komposisjoner som Kvern-Slaat (1912) og fiolinsonaten (1913) er Johansen tydelig inspirert av Grieg-tradisjonen. Litt senere merkes innflytelse fra fransk impresjonisme i f.eks. Kvindeprofil (1918). Hovedverket fra 1920-årene er Voluspaa (1923–26), der impresjonistisk klangbruk er forent med en monumental klangflatestil. Denne stilen lot seg vanskelig videreføre, og etter studier i kontrapunkt kom Ignis Ardens for soli, blandet kor og orkester (1933), med kromatikk og tilløp til atonal sats. Det symfoniske diktet Pan (1939) inntar en særstilling i Johansens musikk. De forskjellige temaene henspiller på personer i Knut Hamsuns roman, og det musikalske forløpet gjenspeiler konflikten mellom hovedpersonene. Symphonische Phantasie (1937) røper påvirkning fra de neoklassiske strømningene i 1930-årene.
Andre komposisjoner som kan nevnes, er Draumkvæe (1921) og Gamle Norig (1923) for mannskor, Fra Gudbrandsdalen (1922), To portretter (1921), Nordlandsbilder (1918), Prillar-Guri (1924) for klaver, Suite (1915) og Symfoniske variasjoner (1946) for orkester, Nordlands trompet (Petter Dass, 1925) for sang og klaver, og en rekke sanger, bl.a. Syv Sange (1920) til tekst fra gammel norsk folkediktning.