Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Fartein Valen er en av Norges fremste komponister, og en som med sin særpregede atonale musikk har en spesiell plass blant norske komponister. Mens norsk musikk overveiende er preget av et nasjonalt tonespråk ikke minst på bakgrunn av Edvard Grieg og med røtter i folkemusikken, fremstår Valens musikk som en tydelig del av en internasjonal stilutvikling.
Valens komposisjonsteknikk og stilistiske utvikling kan deles i tre perioder. Den første perioden inneholder verkene som ligger innenfor dur/moll-tonaliteten: opus 1, «Legende for piano», opus 2, «Sonate for piano», opus 3, «Sonate für Violine und Piano», opus 4, «Ave Maria» og klavertrioen opus 5. Men i løpet av de første opusene beveger verkene seg gradvis lenger og lenger bort fra dur/moll-tonaliteten. Dette kan man se i klaversonaten opus 2 fra 1912 sammenlignet med opus 1 fra 1907. Enda lenger bort fra dur/moll-tonaliteten finner man orkestersangen opus 4 fra 1921 sammenlignet de forutgående verkene. Med klavertrioen opus 5 er det som om Valen har forlatt dur/moll-tonaliteten nesten for fullstendig – kadenser og tonearter er borte, akkorder får mindre og mindre betydning, polyfoni overtar mer og mer, tydeligst i largo-satsen i klavertrioen. Fra og med klavertrioen er de senere verkene utpreget polyfone.
Valens andre periode er preget av dissonerende polyfoni, en polyfoni som minner om barokkens. Men der barokkens stemmer forenes i konsonanser, møtes de i Valens musikk i dissonanser med konsonanser som gjennomgangstoner. I den andre perioden, mellom opus 6 fra 1927 til opus 36 fra 1940, finner man i tillegg en rekke vokalverk der tekstene er med på å angi formen, men uten at teksten på noen måte kan indikere at Valen er programmusikalsk innstilt.
Med fiolinkonserten i en sats opus 37 fra 1940 innledes Valens siste periode med 10 verk som benevnes som fri tolvtoneteknikk. Fiolinkonserten viser samtidig Valens religiøsitet, en religiøsitet man finner mange steder i hans verk, men ikke like dyp som i fiolinkonserten: i kodaen har han lagt inn koralen «Jesus er mitt håp, min trøst». Konserten er gitt sonatesatsform, en form der man ofte legger merke til visse sentraltoner og motiv på samme måten som i sonatesatsformen i symfoni nummer 3 der det motiviske arbeidet skaper utviklingen og der likhets- og kontrastvirkningene danner formen.
Sine aller første år tilbrakte Valen på Madagaskar der hans far var misjonsprest. Tilbake i Norge begynte han på skole i Stavanger, og 19 år gammel begynte han å studere filosofi, tysk og fransk ved Universitetet i Oslo. Etter en stund brøt han over tvert til fordel for musikken. Han begynte som privatelev hos Catharinus Elling, men fortsatte som Ellings elev ved konservatoriet i Oslo. På konservatoriet studerte Valen orgel med Hilmar Grønner og Peter Lindeman. Valen avla organisteksamen i 1909.
Valen begynte ved musikkhøyskolen i Berlin i oktober 1909 og fikk studere komposisjon med blant annet Max Bruch, lederen for komponistklassen. Han studerte kontrapunkt med Karl Leopold Wolf i tillegg til klaver med professor Herschberg. Årene 1911 til 1916 fortsatte Valen studiene på egen hånd.
Fra 1913 oppholdt Valen seg de første årene i Valevåg, Sunnhordland. Fraregnet noen utenlandsopphold bodde han årene 1924 til 1939 i Oslo der han fra 1927 til 1936 var inspektør ved Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket. Fra 1935 hadde Valen komponistgasje, men flyttet til Valevåg i 1939 der han bodde resten av livet. Til dette kommer at Valen var en meget ettertraktet som komposisjonslærer, blant annet Harald Lie fra 1930 og Klaus Egge årene 1937 til 1938.
Et Valen-selskap ble dannet i Oslo i 1949, og den britiske pianisten Alexander Helmann (1912–1954) tok initiativet til dannelsen av The Valen Society i London i 1952. Den årlige Fartein Valen Festivalen i april arrangeres i Haugesund og i Valenheimen i Sveio.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.