Asias forhistorie er Asia i forhistorisk tid, perioden før bevarte skriftlige opptegnelser. Det er særlig Vest-Asia som er utforsket arkeologisk. De meget vekslende naturforholdene og store avstandene gjør i tillegg at vi har et differensiert og ufullstendig bilde av kulturutviklingen.
Eldre og midtre paleolittiske funn kjennes fra flere steder i Asia, og best undersøkt er de i de østlige middelhavslandene (ved Jerusalem, Aleppo, Karkemish og så videre), som kan settes inn i den bedre kjente europeisk-nordafrikanske sammenhengen. I India har man funn av eldre paleolittisk karakter, dels med flekkeindustri i de nordlige områdene og Bakindia, dels med kjerneredskaper i de sentrale og sørlige delene av landet. De tilhører de eldre istider og mellomistider, som man også har kunnet konstatere i det sentralasiatiske høyfjellsområdet.
Særlig viktige er skjelettfunnene fra Zhoukoudian ved Beijing i Nord-Kina og ved Trinil på Java. Begge steder har man funnet rester etter en primitiv menneskerase som tilhører den såkalte paleoantropiske typen og som må dateres til en tidlig periode av paleolittisk tid. Beijing-funnene har også gitt primitive flekkeredskaper av kvarts.
Yngre paleolittiske og mesolittiske kulturer er rikere representert og noe bedre kjent, særlig i Vest-Asia. Fra siste istid er en rekke sene acheuléen-lokaliteter kjent her. Viktige funn er huleboplassene i Karmelberget i Palestina og Zarzi i Nord-Iran. Senpaleolittiske funn er også gjort i Sibir.
Mesolittiske kulturer med mikrolitter (flintredskaper) er kjent fra Sibir (Afontova ved Jenisej), Mongolia, India (Vindhyafjellene), Malaya, Indokina og Indonesia. For en stor del kan disse vanskelig tidfestes. I de mer avsidesliggende strøkene av Sørøst-Asia synes slike steinalderkulturer å ha holdt seg meget langt ned i tiden. Hulemaleriene fra Vindhyafjellene i India, som stilistisk er beslektet med jegerkunsten fra siste istid og postglasial tid i Europa og Afrika, skal derfor kanskje gis en forholdsvis sen datering. I Vest-Asia danner de en rekke lokale grupper. Funnene består av boplasser ved elver og i oaser, i huler og som kjøkkenmøddinger.
Den mest kjente er natufienkulturen i Palestina. Her var ennå husdyr ukjent, men man har funnet sigder og kvernstein til å skjære og male viltvoksende korn og gress. Man har ingen steder her kunnet følge en sikker utviklingslinje fra mesolittiske til neolittiske kulturer, til tross for at boplassrester fra de to kulturformene ofte er funnet direkte over hverandre. Man mener imidlertid at jordbruk, husdyravl og landsbybosetning er vokst frem i området mellom Egypt og Iran.
Induskulturen. Ruinene etter det store offentlige badet i Mohenjo Daro i dagens Pakistan. I forgrunnen restene etter bolighus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
De eldste neolittiske funnene ligger i Nord-Syria, Nord-Irak og Vest-Iran (Jeriko, Samara, Jarmo, Hassuna, Sialk) og går antagelig tilbake til det 8. årtusen fvt. De spesielle bosetningsforholdene i Vest-Asia, der landsbyer og byer ble oppført av tørket eller brent leire på de samme stedene gjennom årtusener, har gitt de karakteristiske byhaugene (tell, tepe, kurgan og så videre), som kan være mer enn 20 meter høye.
Blant de viktigste og best undersøkte kan nevnes Troja, Alaca Hüyük, Mersin (Lilleasia), Ras Shamra, Jeriko (Syria og Palestina), Halaf, Ninive, Uruk, Susa, Ur (Irak), Sialk, Hissar, Bakun (Iran), Anau (Vest-Turkestan) og Rana-Ghundai (nordvestlige India).
Disse kan inneholde atskilte kulturlag og ruiner helt fra tidlig førhistorisk til moderne tid, og derigjennom har man for Mesopotamia og tilgrensende strøk kunnet dele opp forhistorien fra cirka 6000 til cirka 3000 fvt. i fire hovedavsnitt:
Umiddelbart etter 3000 fvt. følger den dynastiske tid, med de første historisk belagte bystatene og kongeslektene. I løpet av dette tidsrommet utvikler landsbysamfunnene seg til byer, med en rekke tekniske oppfinnelser, og forbedringer oppstår: smelting og støping av metall, dreiing av leirkar, plogen og så videre. Den samme utviklingen kan følges over hele Vest-Asia fra Lilleasia til Iran, men den førhistoriske epoken varer her ned gjennom eldre bronsealder, til cirka 2000 fvt. eller lenger. Før og under det eldste hettitterriket blomstret det i Lilleasia en rik bronsealderkultur som øvde en sterk innflytelse på samtidige europeiske kulturer.
Blant annet kan nevnes de rike kongegravene fra Troja og Alaca Hüyük. De mange undersøkelsene av byhauger i Syria og Palestina har gitt viktige bindeledd mellom mesopotamisk og egyptisk kulturområde. De hittil eldste funnene fra nordvest-indiske landsbykulturer (Quetta, Nal, Amri, Zob) viser tilknytning til persiske kulturer og går tilbake til det 4. årtusen fvt. Den rike Induskulturen fra det 3. årtusen danner en parallell til de samtidige bysamfunnene i Mesopotamia, men er ennå førhistorisk, idet man ikke har kunnet tyde innskriftene fra funnene. Den er kjent siden 1920-årene fra en rekke byhauger, og de viktigste er Mohenjo-daro og Harappa, med store, befestede byanlegg, templer og palasser.
Neolittiske funn fra det ennå lite utforskede Sentral-Asia (Anau) og fra provinsen Henan i Kina har gitt malt keramikk beslektet med den eldste vestasiatiske. De neolittiske kulturene i Kina er ennå lite kjent. Den rike kinesiske eldre bronsealderkulturen ned til 3. årtusen er ennå førhistorisk og har øvd en sterk innflytelse på kulturutviklingen ellers i Øst-Asia og Sørøst-Asia. Yngre steinalderfunn med keramikk er kjent fra kjøkkenmøddinger i Japan og i Bakindia, Indokina og Indonesia.
Den første bruken av jern viser seg i Lilleasia allerede i slutten av det 3. årtusen (Alaca Hüyük), men blir alminnelig først i historisk tid (fra midten av 2. årtusen) i Vest-Asia, senere i Øst-Asia. Allerede i bronsealderen (cirka 2000 fvt.) går Induskulturen til grunne, og de følgende hundreårene til den historiske tids begynnelse på 400-tallet er lite kjent i India. I Japan mangler en egentlig bronsealder, men fra den eldste jernalderen (cirka 500 fvt.–500 evt.) stammer en rekke gravhauger med steinkammer.
I Nord-Sibir har førhistoriske kulturer levd like ned i moderne tider. Herfra kjennes spesialiserte fangstsamfunn med stein-bronsealder-redskaper, senere jernredskaper, beslektet med yngre fangstkulturer i Nordøst-Europa og Nord-Amerika. Se arktisk steinalder. For øvrig kan Sibir oppvise en rik bronsealder og jernalder, blant annet Ananino-kulturen i Vest-Sibir og Øst-Russland og den østligere, minusinske bronsealder. Typiske er runde eller firkantete gravhauger (kurganer), ofte med bautastein og med gravsteder for ubrente døde i trekister, med en egenartet keramikk og dyrefigurer i bronse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.