svin – religion

Ortodokse jødiske menn sjekker kosher mat på et supermarked i Berlin, 2011.
Kosher-butikk
Av /Ap/scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Det er svært mange ulike kosher-sertifiseringsordninger i verden, med ulike krav og standarder. Her er et utvalg vanlige merker som kosher-godkjent mat kan merkes med.
Ulike kosher-symboler
Av .

Innenfor flere religioner regnes svinet som et urent dyr det er forbudt å spise eller komme i kontakt med. Forbudet forbindes oftest med jødedom og islam, men også enkelte kristne retninger, som den etiopiske og eritreiske kirke samt syvendedags adventistene, har forbud mot å spise svinekjøtt.

Forbudene er begrunnet i religiøse tekster, i jødedom og kristendom i Det gamle testamentet og Tanakh, og i islam i Koranen. Alle religionene lærer at forbudet er gitt av Gud selv.

Innenfor majoriteten av kristne samfunn regnes ikke det bibelske forbudet mot å spise svinekjøtt som gyldig for kristne. I mange norske familier er det å spise svinekjøtt i ulike former og tilberedninger en viktig del av julefeiringen.

Forholdet til grisen er likevel flertydig, også i kristne samfunn. Gris og svin blir brukt som skjellsord. Uttrykket «Å kaste perler for svin» betyr å gi noe verdifullt til en som ikke fortjener det. Det er hentet fra Matteusevangeliet i Det nye testamentet (7,6), og har gått inn i dagligtalen.

Jødedom

Det jødiske forbudet mot å spise svinekjøtt er basert på bibelteksten som omhandler rene og urene dyr. Dette står i tredje Mosebok (11,3–44). Blant pattedyrene er det ifølge denne teksten kun tillatt å spise dyr som har kløvde hover, (klovdyr) og tygger drøv. Blant forbudte dyr som nevnes spesielt er haren, kamelen, fjellgrevlingen (hyrax) og svinet, som har kløvde hover, men ikke tygger drøv.

Dyret må også være slaktet på rituelt vis og blodet må fjernes. Det er ikke tillatt å spise eller ta på selvdøde dyr. Overtredelse skal ifølge tekstene medføre urenhet til kvelden. Blant de mange forbudte dyrene, både de som nevnes direkte og alle de andre som ikke oppfyller de to kravene, er det bare svinet som etter hvert fikk ord på seg for å være skittent og direkte avskyelig.

Disse opprinnelige budene er senere blitt utvidet og forklart av rabbinerne. Det som er forbudt å spise betegnes som urent, eller terefa. Å overholde disse forpliktelsene anses som en del av pakten mellom Gud og det jødiske folket og er en viktig del av den religiøse loven, halakha.

Ifølge de fleste rabbinerne er dette budet ikke basert på noen spesiell logisk grunn som helse eller renhet, men er et av budene som skal overholdes fordi Gud har gitt ordre om det. Enkelte svært ortodokse jøder vil ikke engang nevne dyret ved navn, men omskriver det med ord som «noe annet».

For jøder som overholder kosher-reglene er det en selvfølge å unngå å spise svin og svineprodukter, som gelatin. Moderne matvareproduksjon kan gjøre det vanskelig å avgjøre hva som er tillatt mat. For å gjøre det lettere å overholde reglene er det derfor utviklet en merkeordning, der rabbinere godkjenner produktene, som så merkes som kosher. Dette er blitt en stor industri, og i land som USA og Israel er det uproblematisk for ortodokse jøder å finne tillatte produkter. I Norge må mye importeres.

Bakgrunn

Los Angeles County Museum.
Villsvin. Bronsefigur fra Det gamle Egypt (cirka 323–30 fvt.)
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I Det gamle Egypt og andre deler av Midtøsten holdt man svin som husdyr fra rundt år 6000 fvt. Egyptiske tekster fra den sendynastiske perioden (1088–332 fvt.) viser at svinet ble mindre aktet, og til og med foraktet. Likevel later det til at det ble holdt store svineflokker. Ifølge den greske historieskriveren Herodot (400-tallet fvt.) som reiste i Egypt, ble svinerøkterne ansett som urene og hadde ikke tilgang til templene.

Områdene langs de store elvene Eufrat og Tigris var godt egnet til svinehold før de ble regulert, bebodd og kultivert. Også i områder langs elven Jordan, som den gamle byen Jeriko, er det funnet svineknokler i tilknytning til templer fra tidlig bronsealder (4000–2000 fvt.). Ved utgravninger av bosetninger fra det gamle fra Syria, Fønikia og Det gamle Israel før eksilet i Babylon er det funnet svineknokler, men ikke i samme mengder som knokler fra sauer, geiter og storfe. Mange forskere antar at avskoging kan ha ført til dette, fordi det førte til at det ble mindre mat egnet for svin, som kongler, røtter og trøfler. Men det kan også skyldes et religiøst forbud, selv om det er uklart når lovene om rene og uren dyr ble nedskrevet og allment kjent i befolkningen. Man antar at svinekjøtt ikke har vært en vanlig del av israelittenes kosthold.

Både bibeltekster og bilder fra israelittiske kultsteder viser også at svinet ikke var et ukjent dyr. I en tekst sammenliknes en dum kvinne med et grisetryne med gullring (Ordspråkene 11,22). En fremstilling av et villsvin sammen med flere omstridte tegninger, tekster og fruktbarhetssymboler finnes også på en stor leirkrukke fra 700-tallet fvt. Krukken ble funnet i Kuntillet Ajrud på grensen mellom Negevørkenen og Sinai, i et israelittisk karavanserai fra 700-tallet fvt., som ble gravd ut i årene 1975–1976.

Tolkninger

Statue av Maimonides i den gamle jødiske bydelen i Cordoba.
.
Lisens: fri

Den jødiske filosofen Philon av Aleksandria (1. århundre evt.) mente forbudet kunne ha hatt en oppdragende hensikt, og at det derfor var den mest smakfulle maten som ble forbudt. Dette skulle virke disiplinerende og motvirke overspising og de helseproblemene det kan føre til.

Den jødiske middelalderfilosofen og legen Moses Maimonides (1135–1204), som også var hofflege ved Saladins hoff i Kairo (Fustat), gjorde seg tanker om forbudets helsemessige bakgrunn. «Hovedgrunnen til at Loven forbyr svinekjøtt er det faktum at svinets livsform og dets mat er svært skittent og avskyelig». I tillegg fastslår han at «svinekjøtt inneholder mer fuktighet enn nødvendig (for menneskelig føde) og for mye overflødig stoff».

Rabbinere har også forsøkt å finne begrunnelser for hvorfor svinet blir foraktet mer enn alle andre dyr. Noen av dem er historiske, og knytter svinet til jødenes fiender. Både de syrisk-greske selevkidene og de senere romerne forsøkte å tvinge den jødiske befolkningen til å spise svin for å vise sin makt og som en del av helleniseringen av området. I tiden før vår tidsregnings begynnelse var avskyen for svinet blitt en form for etnisk markør, å spise svin ble ansett som et svik mot både folket og tradisjonen. Den jødiske motstanden mot dette påbudet kunne gå så langt som til å velge martyrdøden fremfor å overtreder matforbudet. I perioder assosierte jøder svinet med det forhatte Roma, som lenge hadde hatt makten i Judea. Den romerske tiende legion, som okkuperte Jerusalem etter det jødiske nederlaget i år 70 evt., hadde et villsvin som sitt symbol, noe som ble oppfattet som ekstra provoserende av mange jøder.

Forskningen

Fra Stiftskirche, Bad Wimpfen, Tyskland.
Det såkalte "jødesvinet", var lenge populært i kirkekunsten.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Forskere har forsøkt å finne logiske og/eller historiske grunner til forbudet mot å holde og spise svin. En vanlig begrunnelse er at filistrene, Det gamle Israels fiender, brukte svinet i rituelle sammenhenger, og at israelittene derfor ville markere avstand til disse. Dette har man ingen pålitelige beskrivelser av. Etter at man i 1859 fikk kunnskap om sammenhengen mellom inntak av ikke-gjennomstekt svinekjøtt og trikinose, ble det foreslått at de gamle israelittene kan ha hatt en anelse om en slik sammenheng, noe som heller ikke kan bevises.

Den kjente antropologen Mary Douglas var opptatt av klassifisering, og pekte på at de spiselige dyrene må falle inn i en bestemt kategori for å regnes som rent, riktig eller passende. Villsvinet gir ikke hverken melk (som mennesker kan drikke) eller ull, og er ikke nyttig til annet en å skaffe kjøtt. Hun mente at for et nomadefolk var det dyr som tygget drøv og hadde kløvde hover som var den naturlige føden, og underbygget dette med at tekstene ikke sier noe om grisens vaner eller livsform. Hun tok utgangspunkt i at israelittene var nomader og at de ikke kjente grisens vaner, noe forskere ikke lenger er enige om.

En annen kjent antropolog, Marvin Harris, forslår at det var økonomiske grunner til at svineoppdrett ikke ble ansett som lønnsomt, og at svinet derfor ble ansett som tabu. Han peker på at mens storfe, sauer og geiter spiser plantekost som mennesket ikke kan nyttegjøre seg direkte, så spiser svinet mat som også mennesker kunne spist. Også han går ut fra at israelittene opprinnelig hadde vært vandrende nomader. Han peker også på at høylandet i Judariket ikke var egnet til å fore griser.

Svinet som antijødisk symbol

Kobbestikk laget på 1700-tallet og som kopi av maleri fra 1400-tallet. Frankfurt am Main, Tyskland. Her er både jøde, svin og djevelen forent i ett bilde.
Karikatturtegning av jøder og svin.
Av .

En påstått forbindelse mellom djevelen, svinet, urenhet og jødene har preget kristen teologi langt tilbake i tid. I Markusevangeliet knyttes svinet til en djevelliknende skikkelse (5, 1–20), men denne kobles ennå ikke til jødene. Men allerede blant kirkefedrene var det noen som sammenliknet jøder og kjettere med det urene svinet. På 500-tallet utviklet den katolske kirken læren om de sju dødssyndene, som inkluderte vellyst og fråtsing. De overspiste og urene synderne ble ofte symbolisert som et svin. Etter hvert ble forstillingen overført på dem kirken anså som kjettere, og på jødene.

I middelalderens Europa, og spesielt i de tyske områdene, ble jødenes avsky mot svin etter hvert snudd på hodet, og svinet ble fremstilt som et dyr de var spesielt knyttet til. Antijødisk kirkekunst begynte allerede på 1200-tallet å utstyre kirkene med bilder og statuer av jøder som dier en purke eller rir på et svin, en «Judensau» eller et «jødesvin». På 1400-tallet ble antijødisk spott også en del av kristen litteratur. Man laget harselerende fortellinger om jøder som ble ammet av purker eller fødte grisunger. Disse anti-jødiske fremstillingene bidro til dehumaniseringen av jødene og knyttet dem til djevelen, til magi og etter hvert også til beskyldninger om forgiftning av brønner og andre anklager. Mange kirker i landene nord for Alpene har fremdeles slike relieffer og statuer.

På 1300-tallet, da forholdene for spanske jøder ble stadig vanskeligere og mange ble tvangs-konvertert til kristendommen, valgte mange å forbli jøder i smug. Disse ble betraktet som kjettere av de kristne, og fikk tilnavnet «marranos», som betyr svin.

På 1800-tallet ble de gamle kristne forestillingene om jøder og svin etter hvert også brukt politisk. Nazistene brukte disse forestillingene og bildene i sin antihumanisering av jødene.

Islam

Butikk som selger Halal-kjøtt. London
Av .
Lisens: CC By-SA 4.0

I Koranen er svinet det eneste dyret det både er strengt forbudt å spise og å oppdrette. Forbudet er basert på flere tekster i Koranen, sure 5, 3 og sure 6, 145. Ulike muslimske tradisjoner har forskjellige forklaringer på forbudet, men generelt anses svinet som urent, og det regnes som helseskadelig å spise det. Ifølge tradisjonen, hadith, er det også mange andre dyr det er forbudt å spise, men ingen andre dyr blir ansett som urene og motbydelige i samme grad som grisen.

I islam er det også forbudt å spise blod, selvdøde dyr og tillatte dyr som ikke er slaktet på reglementert vis og velsignet i Allahs navn (halal). Men Koranen gir likevel tillatelse til å overtre disse budene hvis det dreier seg om å berge liv: «Han har bare forbudt dere det selvdøde, blod og svinekjøtt, og det som en annen enn Gud er påkalt over. Men om noen gjør det, drevet av nød, ikke begjær, og ikke går over grensen, han rammes ikke av skyld» (Koranen, sure 2,173).

Forbudet mot svinekjøtt innebærer at alle produkter som kan inneholde svin, eller bestanddeler av dette dyret er forbudt. Både kjøttprodukter, godteri, yoghurt og medisiner kan for eksempel inneholde gelatin. Produkter som er tillatt ifølge islams lov blir derfor merket med «halal» og mange slike produkter er tilgjengelige i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dever, William G.: What Did the Biblical Writers Know and When Did They Know it? What Arcaeology Can Tell Us about the Reality of Ancient Israel. William B. Erdmans Publishing Company. Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K.
  • Douglas, Mary: Purity and danger. An Analysis of the Concepts of Pollution and Taboo. Ark, London 1984 (1966).
  • Trachtenberg, Joshua: The Devil and the Jews. the Medieval Conseption og the Jew and Its Relation to Modern Anti-Semitism. Jewish Publication Society. Philadelphia and Jerusalem 1983.
  • Herodotus: The Histories. Oversatt av Aubrey de Sélincourt. Penguisn Classics 1972 (1954)
  • Koranen, tilrettelagt og oversatt av Einar Berg. I serien Verdens hellige tekster, De norske bokklubbene 2000.
  • Maimonides, Moses: The Guide for the Perplexed. Oversatt fra arabisk av M. Friedländer. Dover Publications, New York. 1956.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg