svin (religion)

I Det gamle Egypt og andre deler av Midtøsten holdt man svin som husdyr fra rundt år 6000 fvt. Egyptiske tekster fra den sendynastiske perioden (1088–332 fvt.) viser at svinet ble mindre aktet, og til og med foraktet. Likevel later det til at det ble holdt store svineflokker. Ifølge den greske historieskriveren Herodot (400-tallet fvt.) som reiste i Egypt, ble svinerøkterne ansett som urene og hadde ikke tilgang til templene.

Områdene langs de store elvene Eufrat og Tigris var godt egnet til svinehold før de ble regulert, bebodd og kultivert. Også i områder langs elven Jordan, som den gamle byen Jeriko, er det funnet svineknokler i tilknytning til templer fra tidlig bronsealder (4000–2000 fvt.). Ved utgravninger av bosetninger fra det gamle fra Syria, Fønikia og Det gamle Israel før eksilet i Babylon er det funnet svineknokler, men ikke i samme mengder som knokler fra sauer, geiter og storfe. Mange forskere antar at avskoging kan ha ført til dette, fordi det førte til at det ble mindre mat egnet for svin, som kongler, røtter og trøfler. Men det kan også skyldes et religiøst forbud, selv om det er uklart når lovene om rene og uren dyr ble nedskrevet og allment kjent i befolkningen. Man antar at svinekjøtt ikke har vært en vanlig del av israelittenes kosthold.

Både bibeltekster og bilder fra israelittiske kultsteder viser også at svinet ikke var et ukjent dyr. I en tekst sammenliknes en dum kvinne med et grisetryne med gullring (Ordspråkene 11,22). En fremstilling av et villsvin sammen med flere omstridte tegninger, tekster og fruktbarhetssymboler finnes også på en stor leirkrukke fra 700-tallet fvt. Krukken ble funnet i Kuntillet Ajrud på grensen mellom Negevørkenen og Sinai, i et israelittisk karavanserai fra 700-tallet fvt., som ble gravd ut i årene 1975–1976.

Den jødiske filosofen Philon av Aleksandria (1. århundre evt.) mente forbudet kunne ha hatt en oppdragende hensikt, og at det derfor var den mest smakfulle maten som ble forbudt. Dette skulle virke disiplinerende og motvirke overspising og de helseproblemene det kan føre til.

Den jødiske middelalderfilosofen og legen Moses Maimonides (1135–1204), som også var hofflege ved Saladins hoff i Kairo (Fustat), gjorde seg tanker om forbudets helsemessige bakgrunn. «Hovedgrunnen til at Loven forbyr svinekjøtt er det faktum at svinets livsform og dets mat er svært skittent og avskyelig». I tillegg fastslår han at «svinekjøtt inneholder mer fuktighet enn nødvendig (for menneskelig føde) og for mye overflødig stoff».

Rabbinere har også forsøkt å finne begrunnelser for hvorfor svinet blir foraktet mer enn alle andre dyr. Noen av dem er historiske, og knytter svinet til jødenes fiender. Både de syrisk-greske selevkidene og de senere romerne forsøkte å tvinge den jødiske befolkningen til å spise svin for å vise sin makt og som en del av helleniseringen av området. I tiden før vår tidsregnings begynnelse var avskyen for svinet blitt en form for etnisk markør, å spise svin ble ansett som et svik mot både folket og tradisjonen. Den jødiske motstanden mot dette påbudet kunne gå så langt som til å velge martyrdøden fremfor å overtreder matforbudet. I perioder assosierte jøder svinet med det forhatte Roma, som lenge hadde hatt makten i Judea. Den romerske tiende legion, som okkuperte Jerusalem etter det jødiske nederlaget i år 70 evt., hadde et villsvin som sitt symbol, noe som ble oppfattet som ekstra provoserende av mange jøder.

Forskere har forsøkt å finne logiske og/eller historiske grunner til forbudet mot å holde og spise svin. En vanlig begrunnelse er at filistrene, Det gamle Israels fiender, brukte svinet i rituelle sammenhenger, og at israelittene derfor ville markere avstand til disse. Dette har man ingen pålitelige beskrivelser av. Etter at man i 1859 fikk kunnskap om sammenhengen mellom inntak av ikke-gjennomstekt svinekjøtt og trikinose, ble det foreslått at de gamle israelittene kan ha hatt en anelse om en slik sammenheng, noe som heller ikke kan bevises.

Den kjente antropologen Mary Douglas var opptatt av klassifisering, og pekte på at de spiselige dyrene må falle inn i en bestemt kategori for å regnes som rent, riktig eller passende. Villsvinet gir ikke verken melk (som mennesker kan drikke) eller ull, og er ikke nyttig til annet en å skaffe kjøtt. Hun mente at for et nomadefolk var det dyr som tygget drøv og hadde kløvde hover som var den naturlige føden, og underbygget dette med at tekstene ikke sier noe om grisens vaner eller livsform. Hun tok utgangspunkt i at israelittene var nomader og at de ikke kjente grisens vaner, noe forskere ikke lenger er enige om.

En annen kjent antropolog, Marvin Harris, forslår at det var økonomiske grunner til at svineoppdrett ikke ble ansett som lønnsomt, og at svinet derfor ble ansett som tabu. Han peker på at mens storfe, sauer og geiter spiser plantekost som mennesket ikke kan nyttegjøre seg direkte, så spiser svinet mat som også mennesker kunne spist. Også han går ut fra at israelittene opprinnelig hadde vært vandrende nomader. Han peker også på at høylandet i Judariket ikke var egnet til å fore griser.

En påstått forbindelse mellom djevelen, svinet, urenhet og jødene har preget kristen teologi langt tilbake i tid. I Markusevangeliet knyttes svinet til en djevelliknende skikkelse (5, 1–20), men denne kobles ennå ikke til jødene. Men allerede blant kirkefedrene var det noen som sammenliknet jøder og kjettere med det urene svinet. På 500-tallet utviklet den katolske kirken læren om de sju dødssyndene, som inkluderte vellyst og fråtsing. De overspiste og urene synderne ble ofte symbolisert som et svin. Etter hvert ble forstillingen overført på dem kirken anså som kjettere, og på jødene.

I middelalderens Europa, og spesielt i de tyske områdene, ble jødenes avsky mot svin etter hvert snudd på hodet, og svinet ble fremstilt som et dyr de var spesielt knyttet til. Antijødisk kirkekunst begynte allerede på 1200-tallet å utstyre kirkene med bilder og statuer av jøder som dier en purke eller rir på et svin, en «Judensau» eller et «jødesvin». På 1400-tallet ble antijødisk spott også en del av kristen litteratur. Man laget harselerende fortellinger om jøder som ble ammet av purker eller fødte grisunger. Disse anti-jødiske fremstillingene bidro til dehumaniseringen av jødene og knyttet dem til djevelen, til magi og etter hvert også til beskyldninger om forgiftning av brønner og andre anklager. Mange kirker i landene nord for Alpene har fremdeles slike relieffer og statuer.

På 1300-tallet, da forholdene for spanske jøder ble stadig vanskeligere og mange ble tvangs-konvertert til kristendommen, valgte mange å forbli jøder i smug. Disse ble betraktet som kjettere av de kristne, og fikk tilnavnet «marranos», som betyr svin.

På 1800-tallet ble de gamle kristne forestillingene om jøder og svin etter hvert også brukt politisk. Nazistene brukte disse forestillingene og bildene i sin antihumanisering av jødene.