slaget ved Trafalgar

I 1805 var den britiske flåten i en svak posisjon som følge av at de ikke hadde like mange skip som Napoleons flåte, men også fordi de var utsatt for kostnadskutt. Samtidig var Storbritannia svært ivrige etter å ødelegge den fransk-spanske flåten, fordi de anså at denne utgjorde en stor trussel mot britisk sikkerhet og deres oversjøiske ambisjoner. På dette tidspunktet hadde Napoleon erobret store deler av Europa, og planla å angripe det sørlige England.

Den overlegne britiske seieren ble vunnet som følge av en overraskende ny taktikk fra admiral Nelson. På denne tiden var det vanlig at fartøyene la seg på en rekke («linje»), og de to rekkene til motstanderne seilte langs hverandre, i motsatte retninger, mens de kontinuerlig avfyrte bredsider. Men Nelson delte opp sin rekke av skip i to parallelle, hvor den ene ble ledet av Nelson om bord på HMS Victory, og den andre av Cuthbert Collingwood om bord på HMS Royal Sovereign. Disse skipene seilte inn på tvers av og gjennom fiendens rekke, som bestod av 33 franske og spanske skip med til sammen 30 000 mann om bord.

Hensikten med Nelsons strategi var å overraske fienden ved at britenes skip skulle konsentrere sitt angrep på å bryte fiendens linje på flere strategiske punkter. Konsekvensen av strategien var at bredsidene fra hans skip bestrøk fiendens skip langsetter, mens fiendens kanoner ikke kunne siktes like effektiv inn mot de britiske skipene. Den spansk-franske flåten var imponerende på papiret, og de hadde flere av de største og mektigste skipene i verden, blant annet Santisima Trinidad med 130 kanoner, noe som var 30 mer enn HMS Victory hadde. Likevel led den fransk-spanske flåten under mangel på erfaren besetning, og dette gjorde at den britiske flåten kunne utnytte sitt sjømannskap for til slutt å vinne.

I løpet av slaget kolliderte HMS Victory inn i det franske skipet Redoutable og ble vinklet inn i riggen hennes. Admiral Nelson ble truffet av et skudd fra en fransk skarpskytter som traff den ene lungen og satte seg i ryggraden hans. Han ble fraktet til lugaren, vel vitende om at han var døden nær. Like etterpå ble han informert om at mellom 12 og 14 fiendtlige skip var erobret, og Nelson døde til slutt få timer senere. Hans siste ord skal ha vært: «Thank God, I have done my duty» («Takk Gud, jeg har gjort min plikt»).

Ødeleggelsen av det franske skipet Achille sent på ettermiddagen markerte slagets slutt, som endte opp med tapet av 19 franske og spanske skip, samt 4408 døde. Britene tapte til sammenligning ingen skip, mens 430 døde.

Seieren innebar at Storbritannia fikk herredømmet på havet for en lang tid fremover. Den britiske orlogsflåten ble like stor som de fem nest største flåtene i Europa på den tid. Nelsons flaggskip, HMS Victory, er i dag museumsskip i Portsmouth, sammen med en rekke andre maritime krigsminner fra forskjellige tidsrom. Linjeskipet er godt preservert og fremviser et imponerende eksempel på det ypperste av seilskutetidens tyngste marinefartøyer.

• HMS Victory
• Horatio Nelson
• Napoleonskrigene
• seilskutetiden

• Adkins, Roy (2006). Nelson's Trafalgar: The Battle That Changed the World. London: Penguin. Les utdrag av boken på Google books