Kongeriket Sardinia oppstod i 1720 ved foreningen av hertugdømmet Savoia og øya Sardinia. Kongeriket ble oppløst da Italia ble samlet til ett rike i 1859–1861. Da Italia ble samlet var det under ledelse av kongeriket Sardinia, der Sardinias konge Victor Emanuel og statsminister Camillo de Cavour etter samlingen ble henholdsvis konge og statsminister av hele Italia.
I 1796 ble Savoia og Nizza (Nice) innlemmet i Frankrike, og i 1802 resten av Sardinias besittelser på fastlandet. I 1814 fikk Sardinia de tidligere fastlandsbesittelsene tilbake, og i tillegg republikken Genovas område. Streng absolutisme og reaksjon fremkalte misnøye, og en militæroppstand i 1821 tvang kongen til å abdisere. Oppstanden ble imidlertid slått ned, og førte følgelig ikke til de ønskede reformer.
Under inntrykk av februarrevolusjonen i Frankrike fikk Sardinia imidlertid en fri forfatning i 1848. I mars samme år erklærte Sardinia Østerrike krig, men etter nederlagene ved Custozza og Novara måtte kong Karl Albert i 1849 abdisere til fordel for sønnen Victor Emanuel, som oppnådde fred uten landavståelse.
En reformperiode fulgte under statsminister Camillo Cavour, næringslivet ble fremmet og hæren utviklet. Etter en krig i 1859 måtte Savoia og Nizza atter avstås til Frankrike etter en folkeavstemning. Men under Sardinias ledelse ble Italia samlet i årene 1859–1861. Victor Emanuel ble Italias konge, og Sardinia opphørte som eget kongedømme.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.