Sardinia, oppstod 1720 ved foreningen av hertugdømmet Savoia og øya Sardinia. I 1796 ble Savoia og Nizza (Nice) innlemmet i Frankrike, og 1802 resten av Sardinias besittelser på fastlandet. I 1814 fikk Sardinia de tidligere fastlandsbesittelsene tilbake, og i tillegg republikken Genovas område. Streng absolutisme og reaksjon fremkalte misnøye, og en militæroppstand 1821 tvang kongen til å abdisere. Oppstanden ble imidlertid slått ned, og førte følgelig ikke til de ønskede reformer. Under inntrykk av februarrevolusjonen i Frankrike fikk Sardinia imidlertid en fri forfatning 1848. I mars samme år erklærte Sardinia Østerrike krig, men etter nederlagene ved Custozza og Novara måtte kong Karl Albert 1849 abdisere til fordel for sønnen Victor Emanuel, som oppnådde fred uten landavståelse. En reformperiode fulgte under statsminister Camillo Cavour, næringslivet ble fremmet og hæren utviklet. Etter en krig 1859 måtte Savoia og Nizza atter avstås til Frankrike, etter folkeavstemning. Men under Sardinias ledelse ble Italia samlet 1859–61, Victor Emanuel ble Italias konge, og Sardinia opphørte som eget kongedømme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.