Operasjon Nordlicht ble iverksatt den 3. oktober 1944, men de tyske styrkene var knapt kommet i bevegelse før den 14. sovjetiske armé gikk til angrep med 100 000 mann den 7. oktober. Angrepet ble innledet med et voldsomt artilleribombardement, før sovjetiske infanteristyrker rykket fram i et forsøk på å omringe de 56 000 tyske soldatene ved Litsa-fronten og tilintetgjøre de tyske avdelingene i et knusende slag.
14. armé tilhørte Den karelske front, som ble ledet av marskalk Kirill A. Meretskov. Armeen ble på sin side ledet av generalløytnant Vladimir I. Sjtsjerbakov, og 14. armé hadde på dette tidspunkt dannet tre korps med i alt seks divisjoner og åtte brigader. I tillegg kom marineinfanteri og andre styrker som samlet utgjorde en formidabel overmakt.
10. oktober klarte sovjetstyrkene å komme rundt og vest for Rybatsjijhalvøya (Fiskerhalvøya). 13. oktober falt Petsamo (Petsjenga), og veien mot norsk territorium var nå ikke lang. De første sovjetsoldatene krysset norskegrensen 19. oktober. Hovedframstøtet kom over Korpfjellet. Derfra kunne man følge en vei ned til den lille grenda Tårnet ved Jarfjorden. Et annet framstøt kom lenger sør, ved Holmfoss i Pasvik. 22. oktober ble Tårnet erobret etter innbitte kamper, og dermed falt også den viktige kraftstasjonen som forsynte Kirkenes med strøm.
Framrykkingen fortsatte fram til slaget om Kirkenes 25. oktober, da sovjetarmeen kjempet seg inn i en istykkerskutt og brennende by. Den tyske garnisonen på 5000 mann ble beseiret, og trakk seg tilbake. Fra gruvene i Bjørnevatn kom nå en hardt prøvet lokalbefolkning etter hvert ut av gruvegangene, der nesten 4000 sivile hadde søkt tilflukt i tre uker. Tyskerne rakk ikke å gjennomføre den brente jords taktikk i Kirkenes. Det var heller ikke nødvendig. Da kampene stilnet, sto bare 23 hus igjen. For de sovjetiske styrkene gikk ferden videre vestover. Høybuktmoen ble erobret, og de siste trefningene foregikk omkring Varangerbotn, der tyske styrker fra Varangerfjordens østside holdt på å bli avskåret på sin retrett langs riksvei 50. Ved Tanaelva stoppet den sovjetiske offensiven. Tyskerne hadde sprengt broen, men en mindre styrke krysset likevel elven og tok seg 7. november fram til Rustefjelbma på vestsiden.
Militært sett nådde den sovjetiske offensiven likevel kun delvis sine mål, ettersom de tyske troppene trakk seg tilbake i god orden og det ikke lyktes sovjeterne å hindre tilbakemarsjen ved å omringe og tilintetgjøre de tyske avdelingene. Dermed kunne de tyske avdelingene fortsette sin ferd vestover før vinteren kom, mens de etterlot seg et stadig større ingenmannsland. Den militære trusselen mot sovjetisk territorium var imidlertid ikke lenger til stede på dette frontavsnittet, og styrkene ble derfor i stor grad forflyttet for å settes inn på avgjørende frontavsnitt i forbindelse med sluttkampene på kontinentet. Frigjøringen av norsk territorium hadde kostet. Det har i ettertid vært forsøkt å kvantifisere tapene, men tallene må sies å være anslag. Ett sovjetisk tall sier 15 000 egne falne under det siste felttoget, uten å presisere hvor mange som falt på norsk jord.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.