divisjon (militærvesen)

Tradisjonelt består hærdivisjonen av tre brigader eller regimenter samt støtte- og forsyningsavdelinger. Før andre verdenskrig var to brigader og to regimenter vanlig. Divisjonen ledes av en divisjonssjef (normalt en generalmajor), og i den norske Hæren operativt gjennom en divisjonskommando.

En større hær kan bestå av ulike dyper divisjoner, hvor de vanligste er infanteridivisjon og panserdivisjon (stridsvogndivisjon). Infanteridivisjoner kan være spesialiserte. Eksempler på dette er luftbårne divisjoner med fallskjermsoldater som framføres ved hjelp av fly; motoriserte divisjoner som framføres ved hjelp av kjøretøy, og mekaniserte divisjoner hvor hovedtyngden av materiellet (i motsetning til motoriserte avdelinger) er pansret. Noen få land har også hatt divisjoner med alpejegere. eller skijegere.

I det norske Sjøforsvaret brukes divisjon om 2–4 fartøyer av samme eller nær samme type, som opererer under én sjef. Enkelte land har fly- eller helikopterdivisjoner som hver består av 8–12 fly eller helikoptere.

Divisjon som landmilitær struktur stammer fra Frankrike. Systemet ble først utprøvd under Den prøyssiske sjuårskrigen, deretter utviklet og mye bruk under Napoleonskrigene, da flere divisjoner ogsp ble satt sammen i større korps. Deretter ble divisjonen en vanlig måte å organisere en hærstruktur på. Størst utbredelse fikk divisjonen under andre verdenskrig, spesielt i Sovjetunionen og Tyskland, samt USA. Luftbårne divisjoner spilte en særlig viktig rolle under flere allierte operasjoner, inklusive invasjonen av Normandie i 1944.

I Norge ble betegnelsen divisjon innført i 1916. Før dette var brigaden som operativ enhet den kombinerte brigade, og tilsvarte nærmest en divisjon, og ble kommandert av en generalmajor.

Begrepene brigade og divisjon ble dels brukt om hverandre, definert som høyere enheter i Hæren. Argumentet for å innføre divisjonsbegrepet i 1916, var at disse høyere enhetene langt på vei hadde en styrke som tilsvare en divisjon i andre europeiske land. I diskusjoner om divisjon eller brigade skulle brukes, anførte Forsvarsdepartementet i 1931, med Vidkun Quisling som statsråd, at divisjonsbetegnelsen var den militærteknisk riktige. Før dette var 1. divisjon benevnt divisjon; de øvrige kominerte brigader.

Stortingsproposisjonen Quisling la fram (St. prp. nr. 66) i 1931 tok til orde for at divisjonene skulle underlegges et nytt ledelsesnivå: To generalkommandoer; én i Oslo for de fire sørligste divisjonene; én i Trondheim for 5. og 6. divisjon. Dette ble ikke innført.

Hærordningen av 1933 videreførte strukturen med høyere enheter, benevnt divisjoner i den norske hæren. Den besto til andre verdenskrig av seks divisjoner med ansvar for respektive regioner, hver med infanteriregiment og en feltbrigade. Det ble tidlig på 1930-tallet vurdert, fra militær og forsvarspolitisk ledelse, at Norge ikke kunne klare seg med mindre enn seks slike høyere enheter. Da krigen kom, med det tyske overfallet, viste det seg at divisjonene ikke ble mobilisert som sådan, med unntak av den nordligste, 6. divisjon.

Etter krigen ble Hæren bygd opp på nytt, og da basert på brigader, og med to divisjonskommandoer som ledelsesnivå. Den nordligste divisjonen fra mellomkrigstida, 6. divisjon, ble gjenoppretteti 1995, da Brigaden i Nord-Norge ble nedlagt. I fredstid hadde divisjonen (divisjonssjefen) ansvaret for operativ planlegging og utdanning av styrker. Den operative ledelse lå i 6. divisjonskommando. 6. divisjon ble nedlagt i 2002.

Sjøforsvaret opererte blant annet med 1. fregattdivisjon, og 221. og 22. MTB-divisjon.

• Hæren
• Hærens historie