Richard Dawkins 2014. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

Richard Dawkins

Faktaboks

Richard Dawkins
Clinton Richard Dawkins
Uttale
dˈå:kinz
Født
26. mars 1941, Nairobi, Kenya
Richard Dawkins
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Richard Dawkins er en britisk biolog, som er kjent for sine populærvitenskapelige bøker. Han har vært blant verdens mest profilerte biologer etter han i 1976 publiserte sin første bok, The Selfish Gene. I løpet av karrieren har han lansert flere vitenskapelige ideer og hypoteser, og har bidratt sterkt til allmennhetens forståelse av biologi, evolusjon og religion.

Det egoistiske genet

Et av Dawkins’ mest betydningsfulle bidrag er den populærvitenskapelige boka The Selfish Gene, fra 1976. Frem til boka kom ut, regnet de fleste med at individet var det viktigste nivået for evolusjon, altså at det er der drivkraften seleksjon virker. Noen argumenterte også for at den viktigste spilleren er gruppen. Genet ble betraktet som en informasjonskapsel individet benyttet for å fremme sine interesser, men Dawkins satte det på hodet, og fremmet forestillingen om kroppen som noe genet hadde laget for å fremme sine interesser. Forskjellige gener gir opphav til forskjellige fenotyper og naturlig utvalg selekterer blant fenotypene og favoriserer de som øker genets overlevelse. Formålet til kroppen er å sende kopier av genene videre gjennom tiden.

Sett med Dawkins’ øyne er det genet som er udødelig, mens kroppen er forgjengelig. Genene har en forventet livslengde som ikke regnes i tiår, men i årtusener, om ikke millioner av år.

Uttrykket «det egoistiske genet» er ment å beskrive nettopp de strategier genet bruker for å selekteres positivt og slik bestå over tid. Uttrykket har ført til både innsikt og debatt. At genet har sin egen overlevelse som mål, betyr ikke at vi, bærerne av genet må oppføre oss egoistisk. Det betyr heller ikke at genet må gjøre det.

Dawkins har uttrykt at han like gjerne kunne kalt boken «The cooperative gene» – boken handler like mye om hvordan gener samarbeider med andre gener for å overleve, som om hvordan de konkurrerer mot hverandre.

Målet for både samarbeid og konkurranse er like fullt genets overlevelse. At individet kan ofres, ser man ved at de aller fleste dyrearter og mange plantearter dør nokså snart etter at de har formert seg for siste gang. De som overlever etter formering, som mennesker, gjør det gjerne fordi vi har en positiv påvirkning på avkommet, også etter at det er født.

Dette kan gi noen kanskje litt overraskende resultater på individnivå. Siden et individ deler en stor andel av sine gener med sine nærmeste slektninger, en mor deler for eksempel halvparten av genene sine med barnet sitt, vil individet ha gode grunner til å ta vare på de som har samme gener som en selv. Sett fra genenes ståsted, er dette logisk.

Denne ideen om «inclusive fitness», også kjent som «kin selection» eller slektskapsseleksjon, hentet Dawkins fra de britiske evolusjonsbiologene John B. S. Haldane, John Maynard Smith (1920–2004), og særlig William «Bill» Hamilton (1936–2000).

I boka drøfter Dawkins også ideen om memer som paralleller til gener, og han skriver om evolusjon av tanker og ideer. Memetikken er i tiårene etter videreutviklet av flere forskere.

Dawkins’ bok The Selfish Gene løftet frem et evolusjonssyn som var helt i fronten av vitenskapelig tenkning, og gjorde det til allemannseie.

The extended phenotype – den utvidede fenotypen

Dammene bevere bygger kan sees på som en forlengelse av deres genetiske uttrykk, altså en utvidet fenotype. Når beveren bygger demninger, kan den demme opp utløp av elver. Mange andre arter har også nytte av at beveren skaper våtmark.

Dawkins’ andre bok The Extended Phenotype (1982) er av mange ansett som hans faglig viktigste. I denne utforsker han genets påvirkning på verden utenfor kroppen.

Ordet fenotype er en teknisk betegnelse for en organisme, altså det produktet genotypen (arvestoffet vårt) har konstruert for å fremme egen overlevelse. Dawkins’ idé er at genets innflytelse ikke stanser ved celleveggen – eller huden. Genet kan også gripe inn i kroppens omgivelser.

Det klassiske eksempelet er en bever og dens dam. Beverens genom har skapt en bever, men også dammen er et resultat av disse genene. Genene sørger altså for både å ha en effektiv kropp å være i, og for at denne kroppen har et fordelaktig miljø å leve i.

Beverens dam, eller fuglens rede, vårfluelarvens hus eller edderkoppens nett for den saks skyld, er resultater av naturlig utvalg. Dette gjelder ikke nødvendigvis våre egne hus, ifølge Dawkins. For at våre hus skal kvalifisere som utvidede fenotyper, må vi påvise at de har vært utsatt for evolusjonære prosesser som variasjon og naturlig utvalg. Det er selvsagt ikke umulig at det var slik hus oppsto, men det vil være vanskelig å bevise det.

Diskusjon om sosiobiologi

Ideene om egoistiske gener og utvidede fenotyper henger tett sammen med Richard Dawkins’ kanskje største faglige konflikt: Diskusjonen om sosiobiologi. Denne startet allerede i 1975, da Edward O. Wilson publiserte sin epokegjørende bok Sociobiology. Wilson møtte umiddelbar motstand fra folk i stor grad plassert i det amerikanske bibelbeltet og på den politiske venstresiden, anført av den store evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould.

Dawkins ble raskt dratt inn på Wilsons side. Kort oppsummert handlet diskusjonen om i hvilken grad evolusjonens retning er forutbestemt, og i hvilken grad biologiske trekk er adaptive, altså «til for noe», med andre ord spørsmålet om hvorvidt det er gener eller miljø som er viktigst.

Popularisator av ideer

Dawkins var ikke den første som syslet med tanker om egoistiske gener, slektskapsseleksjon eller memer, men det var Dawkins som i størst grad gjorde disse ideene tilgjengelige og kjent hos det brede lag av befolkningen gjennom sine bøker og artikler.

Det gjelder for eksempel for konseptet om «evolution of evolvability», en idé om at en dyre- eller plantegruppe plutselig kan utvikle trekk som lett lar seg variere, slik at det derfra blir lettere å utvikle en mengde nye former. Dawkins fremmer ideen blant annet i boken The Blind Watchmaker (1986), men den ble først utviklet av (blant andre) den østerrikske biologen Rupert Riedl (1925–2005) ti år tidligere.

Dawkins’ evner til å klargjøre og popularisere egne og andres vitenskapelige ideer var en av grunnene til at han i 1995 ble University of Oxfords første Simonyi Professor for the Public Understanding of Science, en tittel han beholdt til 2008.

Utspill mot religion og andre kontroverser

Særlig etter utgivelsen av Gud. En vrangforestilling fra 2006 har Richard Dawkins markert seg som en tydelig kritiker av religion. Han har ofte deltatt i debatter med troende eller geistlige. Bildet er fra en debatt i Sheldonian theatre i Oxford, 23. februar 2012. Debatten hadde tittelen «The Nature of Human Beings and the Question of their Ultimate Origin».

I 2008 bidro Richard Dawkins' stiftelse, i samarbeid med British Humanist Association, til å finansiere en busskampanje for ateisme. Kampanjen ble til som et tilsvar til promotering av religiøse budskap i samme format.

Av /AP Photo/NTB.

I boka The God Delusion fra 2006 leverer Richard Dawkins argumenter mot guders eksistens, og en eksponering av religiøst hykleri.

Etter utgivelsen av The God Delusion ble Dawkins, sammen med Christopher Hitchens, Sam Harris (født 1967) og Daniel Clement Dennett (født 1942) kjent som «The Four Horsemen», på norsk ofte kalt «nyateistene» (se ateisme). Dawkins har siden mottatt en del kritikk for sin harde, lite tilgivende linje overfor religion og åndelig hykleri, en kritikk som ikke synes å bekymre ham.

Twitterkontroverser

Richard Dawkins registrerte seg på Twitter i 2008. Gjennom ulike utspill har han provosert feminister, troende og ateister i rikt monn.

Dawkins ser på seg selv som liberal, med en helning mot venstre, men er først og fremst opptatt av å si hva han mener.

Biografi

Richard Dawkins ble født i Nairobi, Kenya. Han beskriver selv en lykkelig barndom i det senkoloniale Øst-Afrika, etterfulgt av kostskoler i England. Sin høyere utdannelse fikk han ved universitetet i Oxford, hvor han også tilbragte det meste av sitt yrkesaktive liv.

Dawkins var ansatt i Charles Simonyi-professoratet til allmenn forståelse av vitenskap ved universitetet i Oxford fra 1995 til 2008. Han jobbet deretter i sin egen organisasjon med navn Richard Dawkins Foundation for Reason and Science. Organisasjonens formål er å fremme vitenskapelig allmenndannelse og en sekulær virkelighetsforståelse.

Dawkins ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 2011.

Bøker og TV

Dawkins har bidratt i en rekke TV-programmer. Et av programmene han er særlig fornøyd med, er det religionskritiske The Root of All Evil? fra 2006. I sin selvbiografi skriver han at det eneste han er misfornøyd med når det gjelder dette programmet, er spørsmålstegnet i tittelen.

Bokutgivelser

  • Det egoistiske genet (1976)
  • The Extended Phenotype (1982)
  • The Blind Watchmaker (1986)
  • River Out of Eden (1995)
  • Climbing Mount Improbable (1996)
  • Unweaving the Rainbow (1998)
  • A Devil's Chaplain (2003)
  • The Ancestor's Tale (2004)
  • Gud: en vrangforestilling (2006)
  • The Oxford book of Modern Science Writing (2008, redaktør)
  • The Greatest Show on Earth: The Evidence for Evolution (2009)
  • The Magic of Reality: How We Know What's Really True (2011)
  • An Appetite for Wonder: The Making of a Scientist (2013)
  • Brief Candle in the Dark: My Life in Science (2015)
  • Science in the Soul (2017, essaysamling)
  • Outgrowing God: A beginner's guide (2019)

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev isak jensen

hvilken farge har et speil?

svarte Mari Paus

Hei! Det er et spennende spørsmål. Du kan lese mer om speil her: https://snl.no/speil%2Ffysikk og om hvordan vi ser farger her: https://snl.no/farge Mvh. Mari Paus

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg