nyateisme

Nyateisme er betegnelsen på en religionskritisk ateisme som fikk et oppsving midt på 2000-tallet, som følge av noen bokutgivelser som vakte internasjonal oppsikt. Det gjaldt særlig filosofen og vitenskapsmannen Sam Harris’ bok The End of Faith: Religion, Terror, And the Future of Reason (2004), filosofen Daniel Dennetts bok Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (2006), evolusjonsbiologen Richard Dawkins’ bok The God Delusion (2006) og journalisten og kulturkritikeren Christopher Hitchens’ bok God Is Not Great – Anecdotes Against Religion (2007). Også andre skribenter, vitenskapsmenn og kulturpersonligheter som fremmet lignende synspunkter, ble kalt nyateister.

Betegnelsen nyateisme ble lansert av journalister og kommentatorer, og ikke av forfatterne selv. De hadde ikke planlagt noe samlet fremstøt, selv om det kunne se slik ut siden bøkene kom med kort mellomrom. Dennett og Dawkins hadde dessuten utgitt flere bøker om Darwins evolusjonsteori med et religionskritisk innhold, uten at dette var blitt kalt nyateisme.

På hvert sitt vis viderefører de fire nevnte bøkene en fritenkersk tradisjon, som kjennetegnes ved polemisk religionskritikk og en sterk vektlegging av vitenskapelig rasjonalitet. Bøkene rettet seg først og fremt mot den typen fundamentalistisk kristendom som finnes i England og USA, og forfatterne ville rive ned en etter deres mening overdreven og ufortjent respekt for religion. Høyst uærbødig hevdet de at Gud er en vrangforestilling (Dawkins), at Gud eller Allah verken er stor eller forbilledlig eller eksisterer (Hitchens), og at religiøs tro er farlig og bør motarbeides på rasjonelt vis (Harris). Dennett mente på sin side at religionenes fortryllelse bør brytes ved å utforske dem vitenskapelig som et naturlig, dennesidig fenomen.

Harris, Dennett, Dawkins og Hitchens møtte mye motbør for sine synspunkter, særlig fra kristent hold. Også de ble utsatt for polemikk ved blant annet å bli kalt «The Four Horsemen», som henspiller på apokalypsens fire ryttere fra Johannes’ åpenbaring i Det nye testamentet. Mye av kritikken gikk ut på at de vektla vitenskapelig rasjonalitet i altfor stor grad, og manglet en dypere forståelse av menneskelivets åndelige og eksistensielle sider som religioner ivaretar. Religion og vitenskap behøver dessuten ikke å være motsatser, slik de fire la til grunn, hevdet kritikerne.

Nyateismen fikk også motbør fra såkalte religionsvennlige ateister, som filosofene André Comte-Sponville, Alain de Botton og Bruce Sheiman. De mente at ateister bør se etter hva som er verdifullt ved religioner fremfor å rakke ned på dem. På den måten kan ateister reversere religionenes kolonisering av menneskelivets åndelige og eksistensielle sider, slik at disse ikke uten videre forbindes med religiøsitet.