Pauline Hall

Verkene fra tiden før hun reiste til Paris i 1912, viser komposisjoner i den klassisk-romantisk stilen. I de fire klaverstykkene som hun utga mens hun oppholdt seg i Paris, kan man merke et stilskifte. Anmelderne hadde litt vanskelig for å bestemme seg for om det var den franske eller den senromantisk tyske påvirkning som var den mest fremtredende i Halls «Fire klaverstykker» opus 1 og «Fire sanger», opus 2 da de ble utgitt i 1915. En viss påvirkning fra Wagner kan nemlig spores i disse komposisjonene. En kritiker skrev at de «viser avgjort talent, især i retning av farverik harmonisering præget av nyfransk skole» en annen syntes derimot at «den tyske paavirkning merkes lidt for tydelig.» O. M. Sandvik var mer konkret i en anmeldelse i 1916 når han om den tyske påvirkning sier at «endnu mindes man for meget om Wagner, Strauss og andre … Interessant er ‘Erotik’, der i mellempartiet svælger i klange à la Wagner.»

Tilbakeskuende karakteriserte Hall i 1962 sin utvikling frem til rundt 1945 og den teatermusikk hun deretter skrev slik: «For min egen del antar jeg at min Debussy-tilbedelse har gitt seg kraftigst utslag i «Poéme élégiaqu» og i «Verlaine-Suite» (1930), begge for symfoniorkester, og i det jeg har fått oppført av romanser og kammermusikk fram til 1940 (i 1945 ble det oppført en suite for fem blåsere som også var preget av fransk syn, tror jeg at jeg tør si). Og dette ’franske syn,’ det franske krav om klarhet og måtehold og form slipper jeg aldri bort fra. I de senere år har jeg mest drevet med teatermusikk og skrevet musikk til en lang rekke skuespill, dels for lite, dels for større ensemble og for kor (uten tekst). Det har vært spesielle oppgaver som har krevet sin egen stil, men jeg tror nok jeg tør si at fremdeles står Debussys verk for meg som kanskje det aller mest betydningsfulle i det anti-Wagnerske gjennombrudd omkring 1900.»

Det er imidlertid andre som mente at det fra rundt 1930 også gjorde seg gjeldende et neoklassisk preg i Halls musikk. Dette gjelder både «Cirkusbilleder» og «Suite for fem blåsere» fra henholdsvis 1933 og 1945. Komponisten Finn Mortensen har påpekt at suiten for blåsere har noe av den klare og enkle teknikk som preger Paul Hindemiths musikk, en av neoklassisismens fremste komponister. Allikevel er de humoristisk trekk ved begge de to sistnevnte verkene – først og fremst ved sin billedskapende og livfulle tematikk – i tillegg til den løsslupne vittighet som preger «Tre tosserier» for sopran og blåsere fra 1961 stiltrekk som tyder på at Hall også kan ha tatt inntrykk andre nyfranske retninger enn Debussy, og da først og fremst den franske gruppen «Les Six». I det hele tatt gjør tendensen til stilblanding hos henne til et barn av sin tid – stilblanding var jo et karakteristisk trekk ved flere av våre komponister som søkte seg frem i første halvdel av dette århundre.

Pauline Hall ble født på Hamar, men kort etter at hun var født, flyttet familien til Kabelvåg. Her ble hun og familien boende til Pauline var ti år gammel. Barndomshjemmet var preget av musikk og hun vokste opp med musikk omkring seg. Ti år gammel flyttet hun og familien tilbake til Hamar der hun fikk regelmessig klaverundervisning. Via et års tid i Tromsø reiste hun i 1908 til Kristiania (Oslo) og nå gikk hun for alvor gikk inn for musikkstudiene. Hun tok klaverundervisning med Johan Backer Lunde, og fra 1910–1912 studerte hun teori og komposisjon med Catharinus Elling. Elling var en ettertraktet, men konservativ lærer, og hun ble forankret i den tyske klassisk-romantiske tradisjon. Sin første komposisjonsaften ga Hall allerede før hun begynte hos Elling – i Tromsø i 1910. Konserten besto av mindre klaverstykker og sanger med klaver. Foruten å fremføre klaverstykkene selv akkompagnere hun også sangene selv. Avisen «Nordlys» skrev at hennes spill var fint, varmt og sikkert. Etter to år som Ellings elev ga hun en ny egen aften i Tromsø. Også denne konserten ble godt mottatt, men Pauline Hall har trolig blitt klar over at det fantes friskere musikalske impulser enn dem hun kunne få i Norge, for mot slutten av 1912 dro hun til Paris.

Pauline Hall har fortalt at det første utenlandsoppholden brakte henne «jeg kan nesten si sjokkartede opplevelser som Stravinskijs ‘Le sacre du printemps’ og ‘Petrusjka’, Debussys ‘Jeux’, Ravels, ‘Daphnis et Cloë’, Modest Musorgskijs ‘Boris Godunov’ og fremfor alt Debussys ‘Pelléas et Mélisande’.» Debussys musikk ble den hun ble mest betatt av, og allerede mens hun oppholdt seg i Paris kom det første bevis på fransk påvirkning. I 1913 utga hun på eget forlag fire klaverstykker utgitt som «Fire klaverstykker» opus 1 i 1915 der «Erotik» viser stiltrekk som helt tydelig er inspirert av Debussy. Det første utenlandsoppholdet brakte henne også til Dresden, men om dette oppholdet er det svært lite som er kjent.

Sin første komposisjonsaften i hovedstaden holdt Pauline Hall i april 1916. Hun fremført en rekke romanser, blant annet «Un grand sommeil noir» til tekst av Paul Verlaine og «Il pleure dans mon coeur» til tekst av Verlaine. I tillegg fremførte hun et større verk, en klaversonate i fiss-moll. Konserten i april var en før-debut, for 7. mars 1917 ga Pauline Hall det som må regnes som hennes debutkonsert. En kvinne som debuterte som komponist med en hel aften med bare egne verker, var ikke hverdagskost og skaffet henne fullt hus. Foruten klaverstykker og en sonatine for fiolin og klaver stod en rekke romanser på programmet. De fleste kritikerne var meget positive. Jens Arbo skrev at «det man hørte kom ikke den brede, søtlig-sentimentale Alfarvei; men dukket stilfærdig og beskedent frem fra Sideveier, som snart førte ind til ny fransk Impressionisme, snart aapnet Utsigt til nyere Retninger inden tysk musikk.»

1917 kom også hennes organisasjonsinteresse til uttrykk for første gang. Da Norsk Komponistforening ble stiftet i oktober 1917, var hun en av de første medlemmene. Hun ble valgt inn i styret første gang i 1920 og satt i styret også flere ganger senere. På den første «Unges konsert» – 4. mars 1920 – fikk Pauline Hall for første gang oppført et orkesterverk – «Poème élégiaque». Den ny-franske tonen i verket vakte oppsikt. Jens Arbo skrev at hun hadde «git den fine, triste Stemning i Verlaines Digt ualmindelig vakkert poetisk Uttrykk … helt ut Musik. Pauline Halls artistiske Smak ligger sikkert denne Retning nær, også deri er hun vel påvirket av Debussy og Ravel.» En annen anmelder skrev at verket var «sikkert noe av det kresneste og eiendommeligste som er skrevet for orkester herhjemme blandt det yngste Norge.»

Like godt mottatt ble ikke hennes neste orkesterverk, «Nocturne Parisienne», da det ble oppført i 1922 (i 1929 innlemmet i «Verlaine-Suite»). Det var holdt i den samme ny-franske stil som hennes første orkesterverk, men denne gang var kritikerne mer tilbakeholdne – deres holdning til impresjonismen som en retning som representerte oppløsningstendenser, var ennå ikke overvunnet. En anmelder mente at «Nocturne Parisienne» var en dårlig fransk etterligning, og Hall burde søke en mer personlig tone. Det er som om hun vil gi slike anmeldere svar på tiltale når hun i et intervju i magasinet «Urd» i 1923 på spørsmålet om hennes musikk er franskpåvirket, svarer: «Ja, jeg hylder den aandsretning – jeg tror den er et kulturtrin høiere op, der findes det udefinerbare – luftigere – det som maa læses mellem linjerne.»

Ut over på 1920-tallet skulle Pauline Hall få møte til dels kraftig motbør, men intet av dette fikk henne til å oppgi å komponere. Noe annet måtte hun imidlertid ha å gjøre, og fra 1924 til 1926 ledet hun Norsk Konsertbyrå og opptrådte selv som akkompagnatør ved en rekke av konsertene i byråets regi. I 1926–32 var hun for det meste i Berlin som musikk- og teaterkorrespondent for Dagbladet. I 1929 var imidlertid hennes neste verk for orkester ferdig, hennes mest kjente:«Verlaine-Suite». De statlige bevilgningene til «Unges konsert» opphørte i 1924, og for å få «Verlaine-Suite» oppført måtte hun leie Filharmonisk Selskaps orkester. For ikke å ta en unødig stor økonomisk sjanse allierte hun seg med to kolleger, og i januar 1929 fremførte orkestret hennes «Verlaine-Suite» sammen med to satser av Arne Eggens symfoni i g-moll og Ludvig Irgens Jensens «Passacaglia». Konserten ble et avgjørende gjennombrudd for Hall. Arne van Erpekum Sem skrev blant annet: «Pauline Hall viser i dette verk en forbløffende treffsikkerhet i bruken av instrumentale virkemidler og raffinerte karakteristiske klangeffekter, kanskje særlig i siste sats, «Foire», som er så dristig i sitt anlegg og en så sterk talentprøve, at man har rett til å sette store forventninger til komponistinnens næste verk.» En annen skrev: «Pauline Hall forstår til fullkommenhet den kunstneriske begrensning – der er ikke en tone, et tema for meget, alt slutter mens leken er best – og man går bare hjem og ønsker mer.»

Pauline Halls store interesse for scenekunsten kom for alvor til uttrykk i 1930 da hun på Centralteatret instruerte og dirigerte i tillegg til å ha oversatt teksten til Brechts og Weills «Tolvskillingsoperaen». Senere oversatte hun også andre verker til fremførelser i Norge – blant andre Stravinskijs «L’histoire d’un soldat», «Don Giovanni» av Mozart og «Le roi David» av Arthur Honegger. Også bøker oversatte hun – «Musikkens historie» av Alfred Einstein og «Samtaler med Stravinskij» av Robert Craft. I 1932 stiftet Hall en damekvintett – «Pauline Halls vokale kvintett» – som var i virksomhet frem til 1938 med en rekke opptredener. Samme år som hun stiftet damekvintetten ble hennes mannskorverk «Smeden og bakeren» prisbelønnet, og i 1933 kom hennes neste viktige orkesterverk – «Circusbilleder». Men å leve av å komponere var ikke mulig, og i et intervju innrømmer hun at det hun levde av, var «å oversette slagertekster, lage musikk til barnetimen i radio, av musikalske arrangementer i de pussigste former, av å skrive avisartikler og oversette, av å dirigere en vokalkvintett. Kort sagt av alt annet enn nettopp det å komponere. For det kreperer man gladelig av om man ikke har hellet med sig.”»

I 1934 komponerte hun for første gang musikk til et teaterstykke – O’Neills «Begjær under almene» – for Det Nye Teater. Over 20 andre skuespill skulle komme hvorav Shakespeares «Julius Cæsar» (1947) og «As you like it» (1958) samt Ibsens «Kongsemnerne» (1958) er de viktigste. I 1934 ble hun også musikkritiker i «Dagbladet», en stilling hun hadde frem til 1942 da hun ble oppsagt etter krav fra tyske myndigheter; fra 1945 var hun imidlertid igjen å finne i Dagbladet, denne gang helt frem til 1964.

I 1938 tok hun som nevnt, initiativet til å danne foreningen «Ny Musikk», den nasjonale grenen av «The International Society for Contemporary Music»(ISCM), og hennes største suksess i den sammenheng var hennes glimrende ledelse av ISCMs verdensmusikkfest i Oslo 1953. I 1945 så et av Pauline Halls mest kjente kammermusikkverker dagens lys – «Suite for blåsekvintett» – oppført ved en musikkfest i Oslo om høsten, og i 1950 kom et annet av hennes kjente orkesterverker – orkestersuiten «Julius Cæsar» – en omarbeidelse av scenemusikken fra 1947. I årene 1946–55 skrev Pauline Hall musikk til filmer – «Om kjærligheten synger de» (1946), «Kranes konditori» (1949), «Den evige Eva» (1953) for å nevne de viktigste. I 1950 kom hennes eneste ballett – «Markisen» – oppført av Ny norsk ballett samme år. Etter dette ble det mindre av komponeringen, men likevel skrev hun i 1957 tre sanger for sopran og kammerorkester og i 1961 «Tre tosserier» til tekster av Halfdan Rasmussen for sopran og blåsere samt «Variasjoner over et klassisk tema» for fløytesolo. I 1960 fikk Pauline Hall Statens komponistgasje, og samme år trakk hun seg fra vervet som formann i «Ny musikk». Da hun døde i 1969, var hun en av nyere norsk musikks mest markante personligheter.

• Poéme élégiaque (1920)
• Verlaine-Suite (1929)
• Cirkusbilleder (1933)
• Julius Cæsar, suite (1950)
• Smil Oslo (til Oslos 900-årsjubileum 1950)

• Begjær under almene (O’Neill, 1934)
• Raskolnikov (Dostojevskij/Baty, 1935)
• Maria Magdalene (Maeterlinck, 1936)
• Familien Tubin (Bulgakov, 1936)
• Hos Ekebergkongen (Nicolette, i. e. Karen Hansen, 1936)
• Kong Lear (Shakespeare, 1937)
• Piraten (Achard, 1942)
• Agiulf den vise (Kinck, 1942)
• Lysistrata (Aristofanes, 1942)
• Mannen i gata (Arne Svendsen, 1942)
• Hamlet (Shakespeare, 1946)
• Julius Cæsar (Shakespeare, 1947)
• Sommernattsdrømmen (Shakespeare, 1949)
• Kongsemnerne (Ibsen, 1958)
• Mordet i katedralen (T. S. Eliot, 1958)
• As you like it (Shakespeare, 1958)
• Amfitryon (J. Giraudoux)
• De lystige koner i Windsor (Shakespeare)
• Mester Pierre Pathelin (ukj.)
• Rose tattoo (Tennessee Williams)
• Troll kan temmes (Shakespeare)

• Markisen (1950)

• Vintersolverv (1961)

• Om kjærligheten synger de (1946
• Kranes konditori (1949)
• Den evige Eva (1953)
• To mistenkelige personer
• Skogen gir

• Sonatine for fiolin og piano (1917)
• Suite for blåsekvintett (1945)
• Liten dansesuite fra "As you like it" for obo, klarinett og fagott
• Variasjoner over et klassisk tema for solo fløyte (1961)
• Allegro for fiolin og klaver

• Fire klaverstykker, op. 1 (1913)
• Sonate i fiss-moll (1916–17)
• Allegro (1917)

• Fire sanger op. 2 (1915)
• Tre sanger op. 3 (1916)
• Drei Lieder (1917)
• Du blomst i dug (I. P. Jakobsen, 1917)
• Barnvisa (Bo Bergman, 1928)
• To sange op. 4 (1930)

• Chanson d’automne (Verlaine)
• Der verschlossene Garten (I. Forbes-Mosse)
• Der Tod, das ist die kühle nacht (Heine)
• Fire tosserier for sopran og blåsere (Halfdan Rasmussen)
• Le ciel (Verlaine)
• Skovensomhed (Aarestrup)

• Gebet der Mädchen zur Maria (Rilke; damekor m. ork., 1923)
• Nachtwandler (G. Falke; blandet kor m. ork., 1923)
• Smeden og Bageren (Wessel; mannskor, 1931)
• 3 negro spirituals op. 6 (mannskor)
• To Wessel-tekster op. 7
• En rekke negro spirituals i arr. for mannskor