Finn Mortensen, født i Oslo, norsk komponist; sønn av E. G. Mortensen. Studerte med Torleif Eken og Klaus Egge (1942–43) og i København med Niels Viggo Bentzon (1956). Han debuterte med egen komposisjonskveld i Oslo 1954. Hans første komposisjoner var i moderat moderne stil, men under påvirkning fra den andre Wienerskolen fikk musikken etter hvert klarere tolvtonestruktur. Fra ca. 1970 komponerte Mortensen innen det han selv betegnet som «ny-serialisme», med elementer fra tolvtoneteknikken og punktuell-seriell teknikk. Hans verkliste omfatter ca. 50 opusnummer.

1963–67 var han musikkanmelder i Dagbladet, og 1967–68 direktør for Rikskonsertene. I tillegg til sin komponistgjerning, der han tilførte norsk musikk viktige kontinentale impulser, gjorde Mortensen sin viktigste innsats som kunnskapsrik og inspirerende lærer i komposisjon. Han var seksjonsleder (komposisjon) ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1970 og professor ved Norges musikkhøgskole fra 1973.

Mortensen var styremedlem i flere musikkorganisasjoner, i Norsk Komponistforening 1958–60 og 1972–74, TONO 1959–60, og formann i Ny Musikk 1961–64 og 1966–67.

Symfoni 1953
Pezzo orchestrale 1957
Evolution 1961
Klangfarger 1962
Hedda 1974–75
Klaverkonsert 1963
Fantasi for klaver og orkester 1965–66
Fantasi for fiolin og orkester 1977
Blåsekvintett 1951
Klaverkvartett 1960
Constellations for accordeon, gitar og slagverk 1971
Nyserialisme I, II og III for varierende besetning 1971–73
Adagio og fuge for 16 horn uten år
Suite for 5 blokkfløyter og strykekvintett 1978–79
Strykekvartett uten år
Solostykker for fløyte, klarinett, fagott, horn, trombone, bratsj og accordeon
Sonatine 1943–48
Sonatine 1949–52
2 sonater 1956, 1977
Fantasi og fuge 1957–58
Sonate for 2 klaverer (Lykkehjulsonaten) 1964
Impressions 1971

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.