postflagg

Innføring av postflagget var uten tvil inspirert av posthorn som det norske postverket tok i bruk fra 1730 – både for å varsle postens ankomst og avgang, men også for «å få bort hindringen» på vegen. Andre skip hadde vikeplikt for skip som førte postflagg. I skipsleia var det neppe noe poeng, men ved stor trafikk i havnene hadde postskipene førsterett til å legge til kai og få rask ekspedering.

I Veiledende regler for flagging om bord i norske skip heter det blant annet:

• For skip i havn heises postflagget straks posten er kommet om bord.
• Når skipet forlater kai, forblir postflagget heist til ytre havnegrense passeres eller til mørkets frembrudd.
• Ved ankomst heises postflagget ved ytre havnegrense eller så snart det blir lyst hvis dette inntrer senere.

Postflagget kunne fra 1859 også benyttes på Postverkets bygninger, og da gjaldt reglene i flaggloven.

Den norske regjering foreslo flagg med posthorn, mens regjeringen til kong Carl Johan besluttet kongekrone og ordet «Post». Posthornet måtte vike, for samtidig ble utformet eget tollflagg og flagg for Losvesenet.

Flaggene skulle markere skip i «statens tjeneste», og det ble også symbolisert ved at splittflagg (orlogsflagg) skulle benyttes – og ikke handelsflagg (koffardiflagg). Fra kong Oscar 1.s tid (1844) fikk alle flagg – også postflagget – unionsmerket (omtalt som sildesalaten) i nasjonalflaggene.

Da Postverket fra 1850-tallet trakk seg ut av innenlands rutetrafikk og overlot postbefordringen til private rederier, fikk disse benytte postflagget som et «spesielt privilegium». Det ble imidlertid innskjerpet at det var kun skip i postførende ruter som kunne føre postflagg. Flagget fulgte ikke skipene, men de forhåndsgodkjente rutene. Samtidig (i 1859) ble det bestemt at postflagget med splitt og tunge kunne benyttes på Postverkets offentlige bygninger.

Stortinget vedtok i 1898 å fjerne unionsmerket i norske flagg, og dette ble gjennomført mot Kongens sanksjonsnektelse i egen flagglov gjeldende fra 15. desember 1899 (i denne loven fikk også Televerket hjemmel for å benytte etatsflagg men måtte gi avkall på det da etaten ble til aksjeselskap).

I 1905 fikk kongekrona i riksvåpenet løve med øks, og ved ny endring i 1937 ble dette erstattet av rikseple og kors, og dette gjenspeilte seg også i postflagget. Kongekrona har senere fått nye design, og påskriften «Post» har blitt til «POST».

I 1925 fremmet regjeringen en odelstingsproposisjon om at postflagg og andre etatsflagg skulle ha form som handelsflagget, og at splittflagget skulle forbeholdes «krigsmagten». Forslaget ble nedstemt i Stortinget etter argumentasjon om at postflagget var godt innarbeidet, og at post var et offentlig anliggende.

Postflagget ble vanlig langs kysten på slutten av 1800-tallet, og utover på 1900-tallet ble splittflagget med «post og krone» nærmest synonymt med norsk rutefart. Ikke bare på hurtigruten, lokalbåter og ferger langs kysten, men også på turistskip og norskeide skip i rutefart utenlandsk. Postflagget ble respektert verden over og kunne gjøre nytte ved anløp i travle havner.

Flagget var ikke bare forbundet med fordel og prestisje, men ble i over 150 år et synlig tegn på det offentlige postverkets tilstedeværelse langs kysten. Som en liten kuriositet tas med at Samferdselsdepartementet i 1946 meddelte Det Norske Luftselskap (DNL) at det ikke var noe i veien for at postflagget ble benyttet på selskapets postførende fly, så vel utenlands som innenlands.

Postføringen med kystruter og lokalbåter avtok stadig, og postavtalen med Hurtigruta opphørte i 1998. Det var ikke lenger behov for postflagget om bord, for brevene og pakkene hadde funnet «nye og raskere ruter».

Imidlertid kom det sterke og følelsesladede reaksjoner på at de stolte og tradisjonsrike hurtigruteskipene skulle miste postflagget. Dette var tross alt Postverkets eget suksessrike hurtigpostkonsept fra 1893 – med ruteskip som gjennom 100 år hadde betjent «kystens riksvei nr. 1».

Det ble tatt initiativ, og det ble vist velvilje – formalisert i egen forskrift av 2004 til flaggloven. Selv om berettigelsen var noe «utvannet», var dette fortsatt ruteskip med faste anløpssteder. Og en postkasse for turistene fikk være alibiet som rettferdiggjorde fortsatt bruk av «det kongelige postverks flagg-privilegium».