segl, også kalt signet eller sekret, brukes både om en utskåret form – seglstempelet eller -stampen, og om avtrykket av denne formen – seglavtrykket.
Form, materiale, motiver
Seglene kan være flate plater som trykkes ned i forseglingsmaterialet, eller runde eller mangekantede sylindere som rulles over materialet. Seglbildet er oftest gravert inn i seglstampen, slik at avtrykket blir plastisk og positivt (relieff). Relieffstemplene var opprinnelig laget av metall (bronse, sølv, jern), stein, ben, halvedelstener (gemmer) eller brent leire; nå blir de ofte skåret i stål eller messing. Forseglingsmaterialet var i eldre tid ofte leire, senere avløst av voks og i moderne tid av segllakk. I en del sammenhenger fremkommer seglavtrykket ved at seglet presses direkte mot dokumentet og skaper et opphøyet relieff i papiret. Seglbildet kan også gjengis i trykt form eller som relieff på en oblat el.l. som limes på dokumentet.
Oldtidens segl var relieffkunst av høy kvalitet, og fantes i en rekke kulturer, bl.a. Kreta, Egypt, Sumer, Kina o.a.. Den europeiske seglhistorie i kristen tid begynner med keisersegl fra Konstantin den stores tid og pavesegl fra 500-tallet. I merovingertiden ble seglene etter gammel skikk ennå trykt på selve dokumentet. Senere vokste seglene stadig i størrelse og ble derfor hengt i snorer eller pergamentremmer som var festet til pergamentbrevet.
I Vest-Europa nådde seglkunsten sin rikeste utvikling i middelalderen, og den fortsatte å blomstre så lenge samfunnet var aristokratisk. Formatene varierte, men var på denne tiden i mange tilfeller store, for viktige segl 6–10 cm. Man brukte til dels tosidige segl, idet man på hovedseglets bakside satte et kontrasegl. Til tross for at seglkunsten i sin kjerne er aristokratisk, nådde den gotiske seglkunst vidt ut blant andre stender enn adelen, idet alle brev måtte ha segl for å være rettskraftige. Frem til omkring 1900 var segl fortsatt i utstrakt bruk på alminnelige brev, og seglbildene kunne være eksempler på elegant miniatyrkunst. Til de vanligste seglmotiver hørte fyrsteportretter, gudebilder, helgenbilder, historiske og religiøse scener, bygninger, eller symbolske motiver – f.eks. dyr, planter, skip; dessuten våpenskjold, deler av våpen og monogrammer. I tiden før skrivekyndigheten ble utbredt blant bondebefolkningen stod det ofte bumerker i bondeseglene.
Bruk
Seglavtrykk har hovedsakelig vært anbrakt på dokumenter, men også på andre gjenstander, f.eks. krukker som skulle holdes lukket, tekstiler og andre salgsvarer, foruten på kirkeklokker, kanoner og andre metallgjenstander. Dessuten var det vanlig å forsegle dører, kister, skap o.a. ved booppgjør og beslagleggelser. Seglets hovedhensikt er å tjene til bekreftelse på hvem det er som utsteder dokumentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsmann. Seglene representerer i alminnelighet enten en person eller en fast organisert institusjon, og inneholder foruten segleierens navn også ofte eierens bilde eller et bilde som eieren har valgt seg som kjennetegn, f.eks. våpenskjold, initialer (se monogram) eller bumerke. Segleierne var først og fremst konger (rikssegl), kirkens menn, adelen og forskjellige korporasjoner, byer og andre kommuner, dernest også – etter hvert som skriftkunnskapen bredte seg – de borgere og bønder som hadde bruk for å utstede brev.
I landenes politiske og rettslige forhold har segl spilt en betydelig rolle, og har undertiden gitt anledning til konflikter. Som identifikasjonstegn for eieren nøt signetet i middelalderen særlig rettsbeskyttelse, og etter eierens død ble det ofte begravd sammen med ham, enten slått eller brutt i stykker eller nedlagt helt, alt for å forebygge misbruk. Seglstamper gjenfinnes derfor ofte på eldre kirkegårder.
Seglet fortrengte etter hvert navneunderskriften på dokumenter, og i middelalderen og frem til slutten av 1600-tallet var det seglet alene som beviste dokumentets ekthet og gyldighet. Segl fikk derfor stor betydning, og for bruken av de viktigste segl ble det opprettet egne embeter. En del moderne, nasjonale embetsverk kan føre sin opprinnelse tilbake til innehaveren av en bestemt segltype i gammel tid (storseglbevarer o.l.). I Norge var det fra 1814 frem til 1970 statsrådssekretæren som forvaltet riksseglet; nå ligger ansvaret hos departementsråden ved Statsministerens kontor (regjeringsråden).
Forskning
Studiet av segl – sfragistikk eller sigillografi – er en av de historiske hjelpevitenskaper. Mange europeiske land har laget tekstutgaver av sitt middelalderske brevmateriale med gjengivelser av dokumentenes segl. I Norge gjorde riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas et grunnleggende samlerarbeid på området; bare mindre deler av hans materiale er publisert.