Irlands irskspråklige litteratur

Irsk litteratur omfatter egentlig to litteraturer, én på det opprinnelige språket, irskgælisk, og en annen på språket de engelske erobrerne brakte med seg. Denne litteraturen benevnes gjerne angloirsk litteratur.

Irsk litteratur strekker seg over halvannet årtusen. De første spor vi finner av språket er gravskrifter i ogham-alfabetet, som svarer til våre runer. Disse innskriftene, som dateres til 300- og 400-tallet e.Kr., viser språket på et arkaisk stadium. I de første litterære kilder fra 700- og 800-tallet ble det latinske alfabet brukt; det var blitt innført av kristne misjonærer på 400-tallet. Man kan dele irsk litteratur i fire perioder.

Språklig dekker perioden alt fra arkaisk gammelirsk til sen mellomirsk. Irsk litteratur var fra de tidligste tider en aristokratisk litteratur som ble tatt vare på av en profesjonell gruppe filid (seere). De skulle kjenne sagaene og slektshistoriene (genealogiene) og dikte lovprisninger. Dette var identisk med å skulle ivareta den styrende klassens prakt. Periodens offisielle diktning bestod hovedsakelig av panegyrikk og elegier, og dette er det som er best bevart. Men også fragmenter av en leilighetsdiktning er bevart, som viser genuint lyriske trekk. I det eldste metrum man kjenner bindes to halvvers (halve linjer) sammen ved allitterasjon, et system som minner om tidlig germansk poesi.

Hele den skrevne litterære tradisjon ble ivaretatt av klostrene. Kirken i Irland ikke bare tolererte landets språk, men brukte det i religiøse skrifter. Etter et par hundreår hadde det helt erstattet latin på alle felt bortsett fra det rent liturgiske. Den offisielle religiøse diktningen er like prosaisk som den offisielle til filid. Hit hører bl.a. den kjente Félire Óengusso (Kalenderen til Oengus), skrevet omkring år 800. Den inneholder en strofe på fire verselinjer for hver dag i året. Mer interessant er 900-tallets Saltair na Rann (Davids salmer), en bibelhistorie på 150 strofer i debide-versemålet. Likevel er det ikke disse store arbeidene som utgjør høydepunktene i irsk religiøs diktning, men den personlige opptegnelsen av en munk som ber om tilgivelse for manglende konsentrasjon under meditasjonen, eller nonnen som ber Gud love henne oppgaven å pleie Jesus-barnet. Disse anonyme dikterne var ikke filid, og de unngikk de vanskeligere metra, men hadde stor hjelp i et språk som allerede var blitt utviklet gjennom flere århundrer. Men den største forening av litterær tradisjon og religiøs følelse finner man i naturpoesien.

Av historisk poesi bør det store Dinnshenchas nevnes. Det foreligger både i prosa og på vers. Man kan kalle det et leksikon i nasjonal topografi. Også emner som grammatikk, leksikografi, jus og verselære ble utformet i vers for lettere å kunne bli husket.

Den tidlige irske epikk er i en fortellende prosa som ofte inneholder ikke-fortellende passasjer i opphøyd stil, enten retorisk eller på vers. De eldste sagaene er i et språk som forteller at de først ble skrevet ned på 600- og 700-tallet. Dette er formodentlig historier som tidligere har vært muntlig overlevert. Den store kodeks Lebor na hUidre (The Book of Dun Cow) fra begynnelsen av 1100-tallet er det eldste manuskriptet man har bevart. Grunnen til at så mye er gått tapt er invasjonene av vikinger på 800- og 900-tallet. De avbrøt all seriøs, litterær virksomhet, som ikke ble gjenopptatt før på 1000-tallet. Den mest kjente sagnkrets er den til Ulaid (Ulsterne), folket som har gitt navnet til provinsen Ulster. Da sagaene ble skrevet ned, var dette folkets makt og betydning for lengst en saga blott. Det er her vi finner Irlands mest kjente epos, Táin Bó Cúailnge (Kvegplyndringen i Cúailnge).

Av religiøs prosa regner man med en gruppe skrifter kalt «visjoner». Den mest kjente av disse er Fís Adamnáin (Adamnáns visjon). Den hagiografiske litteraturen er omfattende og fargerik både på latin og irsk. Den eldste belagte helgenbiografi er Vita Sanctae Columbae fra slutten av 600-tallet, skrevet ned av Adamnán på Iona. Blant lovskriftene finnes best belegg ikke bare for arkaisk gammelirsk språk, men også for det sosiale liv i tidlig kristent Irland. Sentralt står Senchas Már (Stor lovbok).

Språklig omfatter den sen mellomirsk og klassisk moderne irsk. Fra 1100-tallet kom tradisjonene til å bli forvaltet av verdslige familier, hvor skaldeyrket gikk i arv. Bardenes (baird) reform bestod i å få større samsvar mellom det litterære språk og samtidens talespråk og å redusere antall metra som var blitt brukt av filid, og å få større nøyaktighet i rytme og mer friskhet i innrim og allitterasjon. Temaene ble begrenset til lovprisninger enten av velynderen eller av Gud. Dette skyldes at dikterne ikke lenger hørte hjemme i klostrene, men var fullstendig avhengig av beskyttelse for å kunne opprettholde den høye levestandarden de mente å ha rett til. Etter seks til sju års opplæring stod det dem fritt å velge en foreløpig eller fast velynder. I dag ser vi lite av verdi i bardenes offisielle diktning. Men en dikter som fremdeles kan leses, er Muireadhach Albanach (ca. 1214–40), bl.a. med elegien han skrev ved sin kones død.

Den store mengden prosa i denne perioden er hovedsakelig opptatt av helten Finn og hans krigertropp (fian). Selv om disse fortellingene er utelatt i manuskriptene fra 1100-tallet, må de ha eksistert blant folk i flere århundrer. Fremtredende blant disse fortellingene er Agallamh na Seanórach (Utspørringen av de gamle menn). Prosaen degenererte etter hvert og fikk en bombastisk stil full av allitterasjoner. Med tiden oppstod balladen, som er lettere å lese enn prosaen, og som representerer opptakten til en folkelig litteratur. De metriske reglene ble her forenklet drastisk fra bardenes teknikk. Balladene hadde en veldig popularitet blant vanlige folk, og nye temaer ble etter hvert behandlet. Balladene om Oisín og Finn, som fikk et veldig omfang, gjorde J. Macpherson sine forfalskninger etter.

Av annen prosa finnes komposisjoner der de eldre sagaene er blitt tilført elementer fra folkeeventyrene, eller som Cogadh Gaedheal re Gallaibh (Irenes krig med de fremmede), der en saga anvendes på en betydelig historisk person, Brían Bóroimhe. Også her er stilen overlesset og svulstig. Dessuten kom det en rekke oversettelser på slutten av denne perioden fra både latin og engelsk. På 1400-tallet begynte boktrykkerkunsten å gjøre litteraturen tilgjengelig for stadig flere i Europa, mens det i Irland fantes en fatal hindring: det irske språk hadde nemlig ingen makt i byene og ingen adgang til trykkeriene. Irsk litteratur ble derfor nødvendigvis en aristokratisk litteratur ivaretatt av dem som hadde råd til å holde litterater og forsyne dem med det kostbare pergamentet, som ikke ble erstattet av papir før mot slutten av denne perioden.

I løpet av denne tiden utviklet språket seg fra å stå nært klassisk irsk til kun å være representert i form av dialekter slik vi kjenner dem i vår tid. Under Elizabeth 1 ble makten til den irske adelen brutt ned. Med den forsvant også bardene som hadde vært under dens beskyttelse. Slik ble også den gamle tradisjonen borte. Det fantes ingen lærde menn til å danne en ny. Fra nå av begynte det irske språket å tape sin posisjon som det vanligste språket i landet. I Skottland, som hadde den samme tradisjonen, fortsatte den sammen med aristokratiet der til tiden etter 1745. Men bardenes språk og stil, som hadde holdt seg uforandret gjennom 400 år, var for vanskelig å holde i hevd for poeter som ikke hadde gjennomgått de spesielle skolenes strenge disiplin. Men likesom bardene hadde tatt over etter filid 500 år tidligere, tok nå en ny skole av poeter over etter bardene. Poesiens språk beveget seg mot talespråket, og dette sammen med den kraftige forenklingen av det metriske mønsteret til bardene gav dikterne en ny kraft og vitalitet. Her finner man for første gang en ekte patriotisme som en reaksjon mot det nye regimet på 1600-tallet.

Høyest blant poetene rager Dáibhidh Ó Bruadair (1625–97). Etter ham og den litt senere Ó Raithile (1670–1726) kom diktningen helt og holdent over på vanlige folks hender. Her hadde satiren fremdeles appell, og disse bondedikterne holdt den litterære tradisjonen oppe til slutten av 1700-tallet. Den siste blomstring innenfor tradisjonen som knyttet seg til Munster-distriktet, er Cúirt an Mheánoíche (Rettsmøtet ved midnatt) av Brian Merriman (1740–1808). Deretter innskrenket irsk diktning seg til folkeeventyr, og selv disse ble det skapt stadig færre av etter hungerkatastrofen 1846–47.

Av prosa ble det fortsatt skrevet en del på 1600-tallet. Viktigst er Annála Ríoghachta Éireann (The Annals of the Four Masters), en oppsamling av alt materiale som forelå om irsk historie frem til 1616. Arbeidet ble utført av fransiskanermunken Michel O'Clery. Séathrún Céitinn skrev det første historiske arbeid på irsk, Foras Feasa ar Éirinn. Religiøse arbeider skrevet av irske fransiskanere i Louvain ble smuglet inn i landet. Den første boken som ble trykt, var den protestantiske oversettelsen av Det nye testamente i 1603. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble bare noen katekismer trykt på irsk. På midten av 1800-tallet fantes det ingen litterær aktivitet, og nesten ingen av de irsktalende var lesekyndige i irsk.

Tiden fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag særpreges av den gæliske renessansen. Allerede i siste halvdel av 1800-tallet oppstod en interesse for irsk språk og litteratur fra et rent antikvarisk synspunkt. At gjenoppbyggingen av et irsk skriftspråk også kunne utnyttes politisk, var det foreløpig få som så. Den tiltagende interessen var ennå bare av akademisk art. Først ved opprettelsen av Gaelic League i 1893 begynte man å vurdere omfanget av det irske språk som ennå var bevart som talespråk i visse områder av landet. Denne irsktalende landbefolkningen hadde for lengst fått minoritetsstatus. Forkjemperne for den irske renessansen fikk et stort problem i å avgjøre hvordan de skulle skrive dette språket som hadde tapt den gamle standarden, og som nå var splittet opp i dialekter. Det klassiske språket til bardene var for arkaisk til å kunne bli gjeninnført, og noen Ivar Aasen stod ikke frem og formet et nytt språk basert på dialektene. Det ble derfor til at enhver skrev på sin dialekt. Fra midten av 1900-tallet ble en standard for skriftspråket utarbeidet av regjeringen, og denne er etter hvert blitt akseptert.

Det var i grevskapet Munster, hvor den litterære tradisjonen var best bevart, at de største bidragene til en ny skreven litteratur kom. Munsterpresten Peter O'Leary satte fart i gjenopplivingen med en strøm av romaner, essayer og oversettelser. Men det var fiskeren Tomás Ó Criomhthain som frembrakte det beste bidraget i 1929 med levnetsbeskrivelsen An tOileánach (Øyboeren), oversatt til en rekke språk. På Ulster-dialekten, eller nærmere Donegal-dialekten, skrev brødrene Séamus Ó Grianna (pseudonymet Máire) og Seosamh Mac Grianna. Fra Connacht-distriktet i vest kom tre gode novelleforfattere, Pádraig Ó Conaire, Liam O'Flaherty (som skrev mest på engelsk) og Máirtín Ó Cadhain. Novellen er blitt den mest vellykkede sjanger. Romanene er aldri blitt helt gode og savner det urbane miljø, selv om det finnes unntak. Máirtín Ó Cadhains Cré na Cille (Jorden på kirkegården) er på mange måter et gælisk motstykke til Joyces Ulysses. I dag ser det ut til at Breandán Ó hÉithir og flere med ham lykkes også med dette formatet.

Blant lyrikerne står Máire Mhac an tSaoi (f. 1922), Máirtín Ó Direáin (1910–88) og Seán Ó Ríordáin (1917–77) som de betydeligste. Ó Direáin er den mest populære og lettest tilgjengelige, Ó Ríordáin og Mhac an tSaoi mer eksklusive med liten produksjon bak seg. Det finnes flere unge lyrikere som skriver på irskgælisk. Blant disse nevnes Nuala Ní Dhomhnaill (f. 1952), Tomás Mac Síomóin og Mícheál Ó hAirtneide (f. 1941).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.