Genealogi, slektsforskning, ættegransking, læren om de enkelte slekters opprinnelse og sammenheng.

Genealogiske oversikter kan settes opp på flere måter. Anetavlen gjør rede for en persons forfedre: fire besteforeldre, åtte oldeforeldre osv. Stamtavlen, som begynner med en stamfar, behandler den agnatiske etterslekt (dvs. personer med avstamning direkte fra slektens menn, agnater), mens etterslektstavlen også omfatter kognatisk avkom (personer med avstamning gjennom slektens kvinneledd, kognater).

Fremtredende norske genealoger er Bernt Moe (utgav Tidsskrift for den norske Personalhistorie, 1840–50), Wilhelm Lassen (Norske Stamtavler, bd. 1, 1868, og samlinger i Riksarkivet), Henrik J. Huitfeldt-Kaas, E. A. Thomle, Wilhelmine Brandt, Charles Delgobe (samlinger i Statsarkivet, Oslo), Haagen Krog Steffens (Norske slægter, 2 bd., 1912–15), C. M. Munthe (Norske slægtsmerker, 1927–28), Henning Sollied, Elisa Tandberg, Ingeborg Flood, Sigurd Engelstad, Cornelius S. S. Schilbred og fremfor alt Stian H. Finne-Grønn gjennom sine tallrike stamtavler og artikler.

Fra 1880 var det dansk-norske Personalhistorisk Tidsskrift hovedorgan for norsk genealogi. Norsk Tidsskrift for genealogi ble startet 1906. Norsk Slektshistorisk Forening (stiftet 1926) begynte 1927 utgivelsen av Norsk slektshistorisk tidsskrift. – Norsk-danske slekter er også behandlet bl.a. av Th. Hauch-Fausbøll (Slægthaandbogen, 1900 ff.) og J. C. L. Lengnick (Genealogi over adelige og borgerlige familier m.fl.).

Fra middelalderen er de viktigste kildene til opplysninger om enkeltpersoner og slekter diplomer (dokumenter, ofte gavebrev eller skjøter) som ofte er påheftet underskrivernes segl. Senere kommer kirkebøker, militære ruller, skattelister og matrikler, skifte- og andre rettsprotokoller, samt folketellinger og emigrantlister. For adelige og fyrstelige slekters vedkommende er studiet av slektsvåpen en viktig hjelpevitenskap (se heraldikk).

Mye av det offentlige norske kildematerialet fra 1600-tallet og fremover finnes tilgjengelig for publikum i Riksarkivet og de regionale statsarkivene i Oslo, Hamar, Kongsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. En del av materialet, bl.a. kirkebøker og folketellinger, finnes på mikrofilm. Siden 1981 har det også pågått et større prosjekt med dataregistrering og tilgjengeliggjøring av historisk kildemateriale, Registreringssentral for historiske data (RHD) ved Universitetet i Tromsø. Her registreres bl.a. personopplysninger fra folketellingene 1865–1900 og kirkebøker fra 1700- og 1800-tallet.

Frem til begynnelsen av 1800-tallet var den mest utbredte håndskriften i Norge den såkalte gotiske skrift, som skiller seg vesentlig fra moderne håndskrift og kan være vanskelig å tyde for et utrent øye. Det arrangeres derfor jevnlig kurs i tyding av gotisk skrift på en rekke steder i landet.

Slektsforskning (særlig i egen slekt) har i løpet av de siste 10–20 år blitt en svært utbredt beskjeftigelse også blant personer som ikke har historiefaglig bakgrunn. Mange av disse har i de senere år tatt moderne datateknologi til hjelp i arbeidet, dels datamaskinprogrammer som er spesielt utviklet for føring av slektsregistere og oppsetting av stamtavler, dels gjennom elektroniske oppslagstavler og diskusjonsgrupper på Internett, hvor man bl.a. kan formidle etterlysninger etter opplysninger man trenger i arbeidet. Det finnes også offentlige og private databaser hvor store mengder data om enkeltpersoner og slekter gjøres tilgjengelig for slektsforskere. En egen forening for databehandling i slektsforskning, DIS-Norge (se www.disnorge.no), ble opprettet 1990.

Se også adelskalender, Gotha-kalenderen, slektskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.