fjelljo

Fjelljo, som særlig karakteriseres av de to sterkt forlengede halefjærene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Fjelljo er en fugleart i jofamilien. Fjelljoen er litt mindre og slankere i kroppen enn tyvjoen, og kjennes spesielt på at de to midtre halefjærene er ca. 15–20 cm lengre enn halen. I Norge er fjelljoen en forholdsvis vanlig art i fjellet over hele landet, og det hekker flest antall par i år med god tilgang på smågnagere.

Faktaboks

også kjent som:

latin: Stercorarius longicaudus

engelsk: long-tailed skua, long-tailed jaeger

Beskrivelse

Fjelljoen er den minste og slankeste av de fire joartene som hekker i Norge, og sammenlignet med tyvjo, som den likner mest, har den lett og nesten ternelik flukt. De to midtre forlengete halefjærene er det sikreste kjennetegnet på arten.

Fjelljo finnes både i mørk og lys form, men mørke er svært sjelden. Voksne fugler av lys form har mørkt grå overside og lys underside, svart hette, mørkt nebb, og lyse kinn som gjerne har gult innslag. Fjelljoen mangler alltid mørkt brystbånd, som vi iblant kan finne hos tyvjo, og som regel alltid hos voksne polarjoer. Unge fjelljoer er gråere eller med lysere bruntone enn unge tyvjoer, samt mindre og slankere, og har som regel blågrå basis av nebbet.

Forplantning

Reiret består av en enkel grop på bakken. De 1–2 (oftest to) grønnbrune eggene med enkelte mørke flekker ruges i ca. 25 dager. Ungene forlater normalt reiret etter få dager, og er flygedyktige etter omtrent 25 dager. Ofte holder familien seg i territoriet en god stund etter at ungene er flygedyktige, og ungfuglene blir som regel ikke sett utenfor fjellområdene før trekket starter i september,

Næring

Fjelljoene får flest unger i år hvor det er god tilgang på smågnagere, og disse fanges i åpent terreng, gjerne nær reiret om mulig. I enkelte år er også stankelben og andre insekter viktig føde, samt bær, åtsler, egg fra reir den kommer over, dessuten fisk og marint plankton den fanger selv. I tillegg stjeler fjelljoer gjerne mat fra terner og måker hele året, se kleptoparasittisme.

Utbredelse og vandringer

Fjelljoen har en sirkumpolar utbredelse og hekker primært i fjellet, samt kystnært i arktiske områder. Arten er en forholdsvis tallrik hekkefugl i Alaska, arktisk Canada og på Grønland, og en liten bestand hekker på Svalbard. I store deler av skandinaviske fjellstrøk og østover gjennom Russland er fjelljoen forholdsvis vanlig, og i år med lite smågnagere kan flokker med tilsynelatende ikkehekkende fjelljoer vandre rundt over store områder. Sørligste hekkefunn i Norge er fra Hovden i Agder fylke.

Fjelljoen er en trekkfugl som overvintrer marint, og først og fremst pelagisk. Trekkrutene til fjelljoene var inntil nylig lite kjent, men er nå studert over flere år ved hjelp av lysloggere. Fugler som hekker enten på Grønland, Svalbard eller i Ammarnäs i Sverige trakk etter hekkeperioden til et rasteområde ute i Atlanterhavet, øst av Newfoundland. Etter en periode her trekker fjelljoene sørover og overvintrer i næringsrike deler av det sørlige Atlanterhavet. Noen få overvintrer i Kanaristrømmen, de fleste var i Benguelastrømmen, og enkelte trakk helt til Agulhasstrømmen i det Indiske hav.

Bestandsutvikling og alder

Nyeste bestandsanslag for Norge er fra 2015, og det er anslått at mellom 3000 og 7000 par med fjelljo hekker i Norge. På Svalbard hekker det antageligvis mellom 20 og 50 par. Noen bestandsutvikling er ikke kjent hverken globalt eller i Norge, men da hekkebestanden varierer såpass mye mellom år er datagrunnlaget usikkert. Verdens eldste kjente fjelljo ble 11 år gammel.

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg