heilo

I sommerdrakt har heilo (Pluvialis apricaria) en svært karakteristisk fjærdrakt.

Heilo er en fugleart i lofamilien. Den er en forholdsvis stor og kraftig vadefugl, omtrent på størrelse med ei vipe. I sommerdrakt er ryggsiden tett besatt med gullgule flekker, mens undersiden er svart. Om sommeren er den vanlig på fjellmyrer og lyngheier i store deler av landet. Heiloens sørgmodige og vedvarende fløytetoner er svært karakteristisk, og kan høres over lange avstander.

Faktaboks

også kjent som:

Pluvialis apricaria (vitenskapelig navn)

helun, fjelltit, fjellpist, åkerlo, slåttemann (dialektnavn)

Beskrivelse

Heilo (Pluvialis apricaria) i vinterdrakt.

Med en kroppslengde på 25–28 cm er heiloen en middels stor vadefugl. I hekkesesongen er fjærdrakten svært karakteristisk. Den mørke ryggen er tett besatt med gullgule flekker. Kinn, bryst og buk har en kullsvart farge innrammet av en hvit kant. Som regel er den svarte undersiden hos hunnen betydelig mattere enn hos hannen. Nebbet er svart og beina brunsvarte.

I vinterdrakt er fargetegningene på ryggsiden uforandret, mens den svarte fargen på undersiden forsvinner. Strupe og bryst er da tett besatt med gulbrune flekker, mens buken er helt lys.

I flukt har heiloen relativt smale og spisse vinger. Spesielt om våren kan heiloene fly i store og tette flokker.

Lyd

I hekkesesongen har heiloen svært sørgmodige fløytende toner som kan vedvare i timevis. Disse fløytetonene er lett å skille fra lydene til andre fuglearter i fjellet.

Utbredelse

Heiloreir med fire egg. Foto fra: Pudasjärvi, Finland

Heiloen hekker på åpne vidder med kort vegetasjon slik som myrer og lyngheier. Den hekker på Island og i Storbritannia, samt i Skandinavia og de baltiske stater. Utbredelsen strekker seg også østover gjennom nordlige deler av Russland til Sibir. Den er en vanlig art i fjellet i store deler av Norge. Fra Møre og nordover kan den også påtreffes ved kysten. Den hekker svært fåtallig også på Svalbard.

Nest etter Island har Norge den største hekkebestanden av heilo i Europa. Norsk ornitologisk forening har vurdert den norske bestanden til å være mellom 150 000 og 300 000 par.

En sørlig underart, som har mindre svart i strupe og bryst, hekker svært fåtallig i Rogaland.

Forplantning

Reiret er en enkel grop i bakken, som gjerne er fôret med litt tørt plantemateriale. Vanligvis legger heiloen fire pæreformede egg som er gulbrune, og tett besatt med brunsvarte flekker. Egglegging skjer som regel i første halvdel av juni. Eggene ruges av begge kjønn i 27–31 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og er flygedyktige etter cirka 30 dager.

Heiloen er monogam, og paret holder normalt sammen gjennom hele livet.

Næring

Heilo spiser animalsk føde slik som insekter, snegler, børsteormer, krepsdyr og edderkopper, men om sommeren kan en relativt stor andel av dietten bestå av bær og frø.

Trekk

Heilo er en utpreget trekkfugl som overvintrer i Vest-Europa og langs Middelhavet. Flertallet ankommer Norge i april og mai, og de trekker tilbake mot overvintringsområdene fra slutten av juli til oktober. Voksenfuglene starter sitt høsttrekk tidligere enn ungfuglene. Enkeltfugler kan sporadisk overvintre i kyststrøk i Sør-Norge.

Under trekket søker heiloen ofte næring i jordbrukslandskapet. Spesielt under vårtrekket kan de opptre i store flokker.

Jakt i Norge

Jakt på heilo er tillatt i hele landet fra 21. august til 31. oktober. Unntaket er Rogaland fylke der arten er fredet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg