oppstandelse

Oppstandelse er å gjenoppstå fra døden. Forestillinger om at mennesker har gjenoppstått eller at man kan håpe på en fremtidig oppstandelse, finnes i flere religiøse tradisjoner.

Et eksempel er kristendommen, der oppstandelse er en av de mest sentrale trosforestillingene. Troen på at Jesus gjenoppstod udødelig to dager etter sin død er selve utgangspunktet for religionen. Jesu oppstandelse speiles i løftet om at alle troende vil gjenoppstå til samme udødelighet som Jesus når han en gang kommer tilbake. I kristendommen var oppstandelse opprinnelig ensbetydende med den endelige frelse.

Et annet eksempel er gresk religion, der gudene gjenoppvekket enkelte utvalgte menn og kvinner til fysisk udødelighet.

Vanligvis brukes ordet oppstandelse om å gjenoppstå til udødelighet. Det kan innebære gjenopprettelsen av ens opprinnelige kropp eller skapelsen av en ny kropp. Oppstandelseskroppen kan enten være fullstendig fysisk, som i Koranen der Gud samler sammen alle kroppsdeler før menneskene gjenoppstår på dommedag, eller mer åndelig, slik den fremtidige oppstandelsen beskrives i enkelte jødiske tekster og Paulus’ brev.

Ifølge gresk religion gjenoppstod flere skikkelser til fysisk udødelighet, deriblant Asklepios, Akilles, Memnon, Kastor, Melikertes, Herakles’ mor Alkmene og vismannen Aristeas av Prokonnesos fra 600-tallet f.Kr.

Denne troen var uløselig knyttet til en mer utbredt overbevisning om at gudene gjorde en rekke mennesker fysisk udødelige uten at de hadde dødd først. I gresk religion innebar udødelighet alltid at man beholdt sine opprinnelige kropper, bare at de ble gjort uforgjengelige. Selv gudenes kropper bestod av kjøtt og bein. Alle som ble udødeliggjort ble mindre eller større guder, fordi fysisk udødelighet var identisk med guddommelighet. Sjelen uten kropp var ganske enkelt død, selv om den varte evig. Det fantes ikke noen forventning om en fremtidig oppstandelse, siden oppstandelse bare var mulig så lenge kjøtt og bein var intakt og ikke en gang gudene kunne gjenskape kjøtt som var tilintetgjort.

Flere greske filosofer fordømte den tradisjonelle troen og insisterte i stedet at sjelen var udødelig.

Bibeltekstene har få henvisninger til et liv for den enkelte etter døden. Daniels bok, som stammer fra andre århundre f.Kr., er den eldste jødiske teksten som klart viser til en slik mulighet (Daniel 12,3). Innenfor den rabbinske jødedommen har troen på oppstandelse fått langt større plass, men det er aldri utviklet faste dogmer. I Mishna stadfestes det at troen på oppstandelse har sin rot i Toraen (Mishna, Sanhedrin 10,1). Troen på oppstandelse er også en viktig del av den daglige bønnen Amida, og utgjør den trettende trosartikkel i Maimonides' 13 trosartikler. Innen jødedommen er utviklingen av troen på en fremtidig oppstandelse også knyttet til forestillingene om gjenreisningen av israelsfolket (Am Israel).

Troen på oppstandelse er i dag mest utbredt innenfor ortodoks jødedom, der det er en vanlig oppfatning at kropp og sjel vil gjenforenes på dommens dag. I mange tradisjoner vil denne finne sted i Jerusalem. Blant ikke-ortodokse finnes mange ulike syn, og troen på oppstandelse spiller i dag ingen stor rolle innenfor de fleste jødiske samfunn.

På grunn av den sterke kristne vektleggingen av oppstandelsen og det faktum at kristendommen har utgangspunkt i jødedommen, har kristne teologer og forskere ofte fremstilt jødisk oppstandelsestro som mer sentral enn hva den faktisk har vært og er.

Innen zoroastrismen finnes det forestillinger om en fremtidig oppstandelse i nye kropper, men det uklart hva den gjenskapte oppstandelseskroppen består av. Zoroastrisme viser klare paralleller til jødisk oppstandelsestro, men siden de bevarte kildene er yngre enn de eldste jødiske er det usikkert hvilken vei en eventuell påvirkning har gått.

Oppstandelse en av de mest sentrale trosforestillingene i kristendommen og er opprinnelig ensbetydende med frelse. Selve religionen tar utgangspunkt i troen på at Jesus gjenoppstod udødelig to dager etter sin død. Allerede i Paulus’ brev, de eldste bevarte kristne tekstene, er Jesu oppstandelse speilet i løftet om at alle troende vil gjenoppstå til samme udødelighet som Jesus, når han en gang kommer tilbake. Den endelige oppstandelsen er konsekvensen av Jesu seier over døden.

Paulus mente at oppstandelsen bare innebar en «åndelig kropp» uten «kjøtt og blod», og at graden av kontinuitet var minimal, som forholdet mellom «det du sår» og «planten som kommer opp.» I strid med Paulus, la evangeliene gradvis større vekt på fysisk kontinuitet, fra Markusevangeliets beskrivelse av den tomme grav, til Lukasevangeliet der Jesus insisterer på at han består av «kjøtt og bein» og ikke bare er en ånd, «pneuma». Kirkefedre vektla senere enda sterkere at oppstandelsen alltid inkluderte menneskets opprinnelige kjøtt.

Mens den kristne troen på den fremtidige oppstandelsen helt klart har utgangspunkt i jødiske forestillinger, kan tradisjonelle greske forestillinger ha påvirket hvordan oppstandelsestroen utviklet seg til å legge stadig mer vekt på at den fysiske kroppen ble bevart i sin helhet. Som vist i 1 Korinterbrev 15 og Apostlenes gjerninger 17, var mange grekere likevel skeptiske til den fremtidige oppstandelsen, selv om Jesu oppstandelse var uproblematisk. Utfordringen ved den tradisjonelle greske overbevisningen om at det var umulig å gjenoppstå hvis kroppen først var tilintetgjort, ble løst av kirkefedre som insisterte at menneskekjøttet aldri forsvant, men bare ble oppløst, uansett hvor ødelagt kroppen ble. Slik kunne Gud samle sammen kjøttet til alle mennesker og sette det sammen igjen for oppstandelsen. Hvordan kristendommen svarte på grekernes overbevisning om at fysisk udødelighet var den ultimate tilstanden og gjorde dette mulig for alle, kan ha bidratt til det tidlige kristne gjennombruddet blant grekerne.

Mens troen på en oppstandelse av både kjøtt og bein fremdeles preger ortodoks kristendom, har forestillingen om absolutt fysisk kontinuitet blitt nedtonet i store deler av vestlig kristendom. Blant annet viser den katolske og de fleste protestantiske trosbekjennelser bare til legemets oppstandelse, ikke til kjøttets som i de opprinnelige trosbekjennelsene. Oppstandelsestroen har også kommet i skyggen av forestillingen om at sjelen alene kommer til himmel eller helvete etter døden, selv om dette i utgangspunktet bare er en midlertidig tilstand før sjelen igjen blir gjenforent med kroppen ved den fremtidige oppstandelsen. Moderne naturvitenskap har bidratt til at oppstandelsestroen i enda mindre grad er utbredt i kristendommen i dag, samtidig som forestillingene spiller en mer sentral rolle blant vitenskapskritiske evangelikale kristne.

Kristne oppstandelsesforestillinger speiles også i troen på vampyrer og andre vandøde, som står opp av gravene sine til en ufullkommen udødelig tilstand. Det negative synet på disse har vært preget av at det er i strid med kristen lære at noen gjenoppstår til udødelighet før Jesu tilbakekomst.

Troen på en fremtidig oppstandelse for alle mennesker finnes i islam helt fra begynnelsen av. Blant annet viser Koranen sure 22 og 75 til hvordan Gud på dommedag vil vekke de døde i gravene fra sine og samle sammen hver knokkel og hver fingertupp, slik at alle får igjen sine opprinnelige kropper.

Oppstandelsen følges av Guds dom, der alle dømmes til enten evig salighet eller evig straff. Jesus er en viktig profet innen islam, men han gjenoppstår aldri. Han ble i stedet tatt opp til himmelen uten å dø og vil spille en sentral rolle ved historiens slutt. I dagens islam kommer oppstandelsesforestillinger ofte mer i skyggen av troen på himmel og helvete.

Det finnes enkelttilfeller på oppstandelse i hinduisme og buddhisme, men forestillingene spiller ingen sentral rolle i disse tradisjonene. I en rekke ulike tradisjoner i Europa og Asia finnes forestillinger om dyr og mennesker som gjenoppstår etter at beina deres er samlet sammen, men disse gjenoppstår ikke til udødelighet.

Religionsforskeren og folkloristen James George Frazer fikk på begynnelsen av 1900-tallet stor oppmerksomhet for sine teorier om guder som døde og gjenoppstod regelmessig. Senere forskere har vist at de fleste eksemplene brukt av Frazer innebar enten mennesker som gjenoppstod som guder en gang for alle eller ingen oppstandelse i det hele tatt. De semittiske gudene Baal og Melkart og sumeriske Inanna synes likevel å ha gjenoppstått en enkel gang.

• religion
• Jesus
• kristendom
• islam
• jødedom
• zoroastrismen
• gresk mytologi