loven - teologi

I teologi er loven alt som har form av bud og krav fra Gud til menneskene.

I Det gamle testamentet og Tanakh

I Det gamle testamentet og Tanakh er loven (hebraisk torah, 'anvisning, instruks, lære, lov') en betegnelse for Guds lover som folket må overholde. Loven brukes særlig om lovstoffet i de prestelige og deutoromistiske historieverkene. I den hebraiske kanon er tora betegnelse på de fem Mosebøkene.

I Det nye testamentet

I Det nye testamentet betegner loven, som i jødisk språkbruk, i regelen Moseloven, spesielt De ti bud. Hos Paulus (i første rekke omtalt i Romerbrevet og Galaterbrevet) står loven som motsetning til nåden og er avskaffet gjennom Kristus. Veien til frelse går ikke gjennom oppfyllelse av loven, men gjennom tro på Kristus, som ved sin død har frigjort menneskene fra lovens forbannelse og gitt rettferdigheten (syndsforlatelsen) som en gave fra Gud. Lovens hensikt var å stenge alle andre veier til frelse ved å vise at alle mennesker var skyldige og fortjente død og dom. Dermed blir det tydelig at mennesket blir frelst utelukkende ved en nådehandling av Gud. Dette synet på loven innebærer også at visse bud ikke gjelder for de kristne (omskjæring, sabbat).

I kristen tradisjon

I den katolske kirke er spenningen mellom troens og gjerningens vei mindre framtredende. For reformatorene var det derimot et hovedpunkt å fremheve motsetningene mellom loven og evangeliet, mellom Guds krav og Guds gave. Enkelte avviste at loven hadde noen positiv verdi for de troende (se antinomisme). Den lutherske kirkelære vektlegger den negative verdi som loven har ved å vekke syndserkjennelse og frelsesbehov, men tilkjenner den også en positiv funksjon som samfunnsregulerende faktor og etisk norm for de kristne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg