pungulv

Illustrasjon av John Gould
Av .

Pungulven var den eneste arten i pungulvfamilien, men det er mulig at flere fossiler kan tilhøre samme familie. Den 7. september 1936 døde klodens siste pungulv, kalt Benjamin, i en dyrehage på Tasmania. Arten ble bevisst forfulgt til utryddelse. Vi vet nesten ingen ting om hvordan den levde.

Faktaboks

etymologi:

Dens vitenskapelige navn Thylacinus cynocephalus stammer fra de greske ord for 'pung', 'hund' og 'hode', slektsnavnet betyr 'punghunden' og artsnavnet 'hundehode'.

også kjent som:

Thylacinus cynocephalus, familien Thylacinidae

Beskrivelse

Det finnes noen korte filmklipp av de siste pungulvene i Beaumaris Private Zoo i Hobart på Tasmania. Klippene viser et hundelignende dyr med svarte og kvite striper bakover på ryggen. Stripene er bredest og lengst over bakbeina. Pelsen er kort og ellers gråbrun. Halen er lang og stiv, og den smalner av utover mot enden. Føttene virker litt korte sammenlignet med en hund av samme størrelse. Ørene er relativt korte og runde. Pungulven ser ut til å ha brede kinn, muligens fordi kjevemusklene er kraftige. Snuten virker litt smal, men gapet er veldig stort. Den kan altså åpne underkjeven veldig mye, mye mer enn en hund.

Pungulven var datidens største rovdyr med pung. Den veide 15–35 kg, maksimum 45 kg, altså som en middelsstor hund. Gjennomsnittlig kroppslengde var 108 cm og halelengde 53 cm. Det er mulig at enkelte hanner var betydelig større enn dette, kanskje opp mot størrelsen til en ulv.

Levevis

Man tror at pungulven var mest nattaktiv og at den holdt seg skjult om dagen. Dette kan skyldes den intense jakten på den. Pungulven jaktet alene eller i par på kenguruer, wallabyer og mindre dyr ved å forfølge dem til de ble utmattet. Man gjetter på at det vide gapet var en tilpasning til å gripe store byttedyr. Dette er ikke helt overbevisende, fordi dens byttedyr var mindre enn for eksempel ulvens. Pungulvens tenner ser på filmen ut til å være små og spinkle, og sånn sett ligner den mer på etiopiaulven som jakter på gnagere. På Tasmania levde den i alle mulige habitater, fra skog til grassletter, men var neppe særlig tallrik.

Den kunne formere seg gjennom hele året og fikk opptil fire unger i kullet. Drektighetstiden var omtrent én måned, deretter satt ungene fast på spenene i rundt tre måneder. De forlot pungen rundt fire måneder gamle, men diet fortsatt i flere måneder. Pungen åpnet seg bakover, og det fantes fire spener. Når ungene var for store til å få plass i pungen, ble de etterlatt i et hi til de var avvent. Hunnen gulpet opp mat til ungene. Pungulven levde antakelig i par.

Utryddelsen

Konkurranse med og kanskje også predasjon fra dingoen ga antakelig pungulven nådestøtet på fastlandet for kanskje tre tusen år siden, kanskje sammen med en økende bestand av mennesker.

Den overlevde på øya Tasmania, som dingoen aldri kom over til. Her var det jakt og habitatødeleggelse som til slutt tok knekken på pungulven. Den ble ansett som et skadedyr, selv om dens skadevirkning på saueholdet knapt er dokumentert og ikke ser ut til å ha vært særlig omfattende. Gift, feller og våpen ble brukt i utryddelsen, støttet av en statlig skuddpremie.

Pungulven på Ny-Guinea døde ut samtidig med ankomsten av ville hunder for 2000–3000 år siden, så det er muligens en sammenheng mellom disse to hendelser. Det er ikke umulig at den ny-guineanske pungulven fortjener status som egen art.

Utryddelsen av pungulven fra Tasmania framstår i dag som en særdeles ubegrunnet og uvettig hendelse. Det var ikke mange som talte pungulvens sak. Arten ble fredet 59 dager før Benjamin døde, men da fantes det neppe pungulver igjen i naturen. Det er utlyst en belønning på 11 millioner kroner til den som klarer å fange en levende pungulv. Mange påstår at de har sett pungulv både på Tasmania og i Australia, men hittil ingen har klart å bevise det. Pungulven må erklæres for utdødd.

Eksterne lenker

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dickman, C. & Woodford Ganf, R. (2007). A fragile balance: the extraordinary story of australian marsupials. Craftsman House, Melbourne.
  • Helgen, K.M. & Veatch, E.G. (2015). Recently extinct australian marsupials and monotremes. S. 17-31 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg