Pungulv. Illustrasjon av John Gould
Av .

Artikkelstart

Pungulv er en utdødd dyreart som var den eneste arten i pungulvfamilien. Det er mulig at flere fossile arter kan tilhøre samme familie. Den 7. september 1936 døde klodens siste pungulv, kalt Benjamin, i en dyrehage på Tasmania. Arten ble bevisst forfulgt til utryddelse, og vi vet nesten ingen ting om hvordan den levde.

Faktaboks

Etymologi

Det vitenskapelige navnet Thylacinus cynocephalus stammer fra de greske ordene for 'pung', 'hund' og 'hode'; slektsnavnet betyr 'punghunden' og artsnavnet 'hundehode'.

Også kjent som

Thylacinus cynocephalus, familien Thylacinidae

Beskrivelse

Det finnes noen korte filmklipp av de siste pungulvene i Beaumaris Private Zoo i Hobart på Tasmania. Klippene viser et hundelignende dyr med svarte og kvite striper bakover på ryggen. Stripene er bredest og lengst over bakbeina. Pelsen er kort og ellers gråbrun. Halen er lang og stiv, og den smalner av utover mot enden. Føttene virker litt korte sammenlignet med en hund av samme størrelse. Ørene er relativt korte og runde. Pungulven ser ut til å ha brede kinn, muligens fordi kjevemusklene er kraftige. Snuten virker litt smal, men gapet er veldig stort. Den kan altså åpne underkjeven veldig mye; mye mer enn en hund.

Pungulven var datidens største rovdyr med pung. Den veide 15–35 kilo, maksimum 45 kilo, altså som en middelsstor hund. Gjennomsnittlig kroppslengde var 108 centimeter og halelengde 53 centimeter. Det er mulig at enkelte hanner var betydelig større enn dette, kanskje opp mot størrelsen til en ulv.

Levevis

Man tror at pungulven for det meste var nattaktiv og at den holdt seg skjult om dagen. Dette kan dog skyldes den intense jakten på den. Pungulven jaktet alene eller i par på kenguruer, wallabyer og mindre dyr ved å forfølge dem til de ble utmattet. Man gjetter på at det vide gapet var en tilpasning til å gripe store byttedyr. Dette er likevel ikke helt overbevisende, fordi dens byttedyr var mindre enn for eksempel ulvens. Pungulvens tenner ser på filmen ut til å være små og spinkle, og sånn sett ligner den mer på etiopiaulven, som jakter på gnagere. På Tasmania levde den i alle mulige habitater, fra skog til grassletter, men var neppe særlig tallrik.

Pungulven kunne formere seg gjennom hele året og fikk opptil fire unger i kullet. Drektighetstiden var omtrent én måned, deretter satt ungene fast på spenene i rundt tre måneder. De forlot pungen rundt fire måneder gamle, men diet fortsatt i flere måneder. Pungen åpnet seg bakover og hadde fire spener. Når ungene var for store til å få plass i pungen, ble de etterlatt i et hi til de var avvent. Hunnen gulpet opp mat til ungene. Pungulven levde antakelig i par.

Utryddelsen

Konkurranse med og kanskje også predasjon fra dingoen ga antakelig pungulven nådestøtet på fastlandet for 3000–3500 år siden, kanskje sammen med en økende bestand av mennesker.

Pungulven overlevde på øya Tasmania, dit dingoen aldri kom. Her var det jakt og habitatødeleggelse som til slutt tok knekken på pungulven. Den ble ansett som et skadedyr, selv om dens skadevirkning på saueholdet knapt er dokumentert og ikke ser ut til å ha vært særlig omfattende. Gift, feller og våpen ble brukt i utryddelsen, støttet av en statlig skuddpremie i perioden 1889–1909.

De britiske innvandrene innførte også tamhunden, som straks ble forvillet. Disse hundene tok mange sauer, mens pungulven i stor grad fikk skylden. De spredte også sykdommer, og det er mulig at epidemier var en viktig årsak til at bestanden av pungulv avtok og at arten til slutt forsvant helt. De fleste pungulver i fangenskap døde også av sykdom.

Bestanden av pungulv var antakelig aldri særlig stor. Den var en toppredator uten naturlige fiender. Den er et eksempel på en veldig sårbar art som raskt ble utryddet som følge av jakt, konkurranse og predasjon fra hunder og sykdommer fra hunder.

Pungulven på Ny-Guinea døde ut samtidig med ankomsten av ville hunder for 2000–3000 år siden, så det er kanskje en sammenheng mellom disse to hendelsene. Det er ikke umulig at den ny-guineanske pungulven fortjener status som egen art.

Utryddelsen av pungulven fra Tasmania framstår i dag som en særdeles ubegrunnet og uvettig hendelse. Det var ikke mange som talte pungulvens sak. Arten ble fredet 59 dager før Benjamin døde, men da fantes det neppe pungulver igjen i naturen.

Det er utlyst en belønning på elleve millioner kroner til den som klarer å fange en levende pungulv. Mange påstår at de har sett pungulv både på Tasmania og i Australia, men hittil har ingen klart å bevise det. Pungulven må erklæres for utdødd.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dickman, Christopher & Woodford Ganf, Rosemary (2007). A fragile balance : the extraordinary story of australian marsupials. Craftsman House, Melbourne.
  • Helgen, Kristofer M. & Veatch, Elizabeth Grace (2015). Recently extinct australian marsupials and monotremes. S. 17–31 i: Wilson, Don E. & Mittermeier, Russell A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg