Konkurranse med og kanskje også predasjon fra dingoen ga antakelig pungulven nådestøtet på fastlandet for 3000–3500 år siden, kanskje sammen med en økende bestand av mennesker.
Pungulven overlevde på øya Tasmania, dit dingoen aldri kom. Her var det jakt og habitatødeleggelse som til slutt tok knekken på pungulven. Den ble ansett som et skadedyr, selv om dens skadevirkning på saueholdet knapt er dokumentert og ikke ser ut til å ha vært særlig omfattende. Gift, feller og våpen ble brukt i utryddelsen, støttet av en statlig skuddpremie i perioden 1889–1909.
De britiske innvandrene innførte også tamhunden, som straks ble forvillet. Disse hundene tok mange sauer, mens pungulven i stor grad fikk skylden. De spredte også sykdommer, og det er mulig at epidemier var en viktig årsak til at bestanden av pungulv avtok og at arten til slutt forsvant helt. De fleste pungulver i fangenskap døde også av sykdom.
Bestanden av pungulv var antakelig aldri særlig stor. Den var en toppredator uten naturlige fiender. Den er et eksempel på en veldig sårbar art som raskt ble utryddet som følge av jakt, konkurranse og predasjon fra hunder og sykdommer fra hunder.
Pungulven på Ny-Guinea døde ut samtidig med ankomsten av ville hunder for 2000–3000 år siden, så det er kanskje en sammenheng mellom disse to hendelsene. Det er ikke umulig at den ny-guineanske pungulven fortjener status som egen art.
Utryddelsen av pungulven fra Tasmania framstår i dag som en særdeles ubegrunnet og uvettig hendelse. Det var ikke mange som talte pungulvens sak. Arten ble fredet 59 dager før Benjamin døde, men da fantes det neppe pungulver igjen i naturen.
Det er utlyst en belønning på elleve millioner kroner til den som klarer å fange en levende pungulv. Mange påstår at de har sett pungulv både på Tasmania og i Australia, men hittil har ingen klart å bevise det. Pungulven må erklæres for utdødd.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.