pungdjevel

Av /Shutterstock.

Pungdjevel et et pungdyr i familien rovpungdyr. Den er verdens største nålevende rovpungdyr og finnes kun på Tasmania. Pungdjevelen er beryktet for sitt hissige temperament og høylytte skriking.

Faktaboks

Også kjent som
Sarcophilus harrisi

Pungdjevelen er klassifisert som sterkt truet. En ny trussel er en kreftform som angriper pungdjevelens hode og som er både svært smittsom og dødelig.

Beskrivelse

Pungdjevelen er veldig karakteristisk og ikke til å ta feil av. Pelsfargen er svart, hos enkelte med en rødlig nyanse. Den har kvite flekker eller striper på brystet, og noen ganger også på skuldrene og framfor halen. Pungdjevelen er et kraftig dyr på størrelse med en liten hund. Hodet er bredt med relativt små øyne. Hannen er større enn hunnen. Hannens kroppslengde er 65 cm, halelengden 26 cm og vekten 8-14 kg. Hunnen er 57 cm lang med en 24 cm lang hale og veier 5-9 kg. De største hannene kan bli 131 cm lange med halen.

Levevis

Pungdjevelen foretrekker åpent skogs- og busklandskap og er sjelden i regnskog. Den er vidt utbredt over Tasmania, men forekommer i lave antall. Flest lever der hvor tilgangen på føde er god, enten naturlig i form av små kenguruer eller unaturlig i form av kadavre etter sauer og storfe. Den er temmelig vanlig i utkanten av bebyggelse.

Pungdjevelen lever hovedsakelig på bakken, men er en flink klatrer. Spesielt unge dyr klatrer og jakter på fugler i trærne. Pungdjevelen kan tilbakelegge lange avstander om natten på leting etter døde dyr (kadavre). Kraniet, tennene og kjevemusklene er så sterke at pungdjevelen kan knuse knokler, den spiser alt på dyret. Den jakter også på levende byttedyr, som den enten fanger ved overraskelse eller forfølger til byttet er utmattet. Den jakter mest på små kenguruer, possumer og vombater. Rundt et kadaver kan det samle seg mange pungdjevler, opptil 22 dyr er sett, men 2-3 er vanligere. Da kan det bli mye krangling, skriking og slåssing, inntil dominanshierarkiet er klart. De er svært bråkete når de spiser, med mye bjeffing og knurring. Det voldsomme skriket sammen med lyden av knokler som blir knust, kan «vekke de døde».

Pungdjevelen graver ut higanger under bakken, men kan også bruke andre skjulesteder. Paringen kan virke voldsom og brutal, med mye skriking og biting. Hannen er en tredjedel større en hunnen. Han biter hunnen i nakken og drar henne inn i hulen, hvor han han holder henne fanget i 12-72 timer. De parer seg mange ganger. Hunnen forsvarer seg aggressivt, hun er brunstig kun i 4-5 dager og drektighetstiden er 21 dager.

Hele 15-20 unger kan bli født, men fordi det kun er fire spener dør alle de ungene som ikke får tilgang på melk. Ved fødselen er ungene kun seks millimeter lange. De oppholder seg i pungen i omkring 112 dager. Deretter blir de stadig mer uavhengige og vandrer lenger og lenger vekk fra hiet, inntil de avvennes 8-11 måneder gamle. Til tross for sitt beryktede gemytt, er pungdjevelen ganske sosial av seg, slik at det ofte er kontakt mellom ulike individer.

Utbredelse og status

En gang fantes pungdjevelen over det meste av Australia, kanskje unntatt de indre deler av kontinentet. Den levde på fastlandet til for kanskje 430 år siden, da den muligens ble utkonkurrert av dingoen. Siden har utbredelsen vært begrenset til Tasmania, inkludert Robbins-øya. Den var antakelig svært vanlig på Tasmania før rundt 1900, deretter ble den sjeldnere. Pungdjevelen ble forfulgt av bønder fordi den drepte lam og høns, til tross for at den antakelig tok få lam. Det genetiske mangfoldet i bestanden er svært lavt, noe som kan skyldes at det opprinnelig var temmelig få individer som klarte å ta seg over til Tasmania under siste istid.

Pungdjevelen er klassifisert som sterkt truet (EN). Den største trusselen nå er en spesiell form for kreft som angriper hodet. Denne kreften er svært smittsom og dødelig. Man regner med at den totale bestanden er redusert med 85 prosent siden kreften angrep på 1990-tallet. Pungdjevelens sosiale liv med mye slåssing og biting, sammen med det lave genetiske mangfoldet, gjør at kreften lett sprer seg. Det er håp om at det kan finnes individer som er motstandsdyktige mot kreften og som det kan avles videre på. Andre trusler er habitatødeleggelse, forfølgelse og gift som blir spredd for å drepe rødreven.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Baker, A.M. 2015. «Family Dasyuridae (carnivorous marsupials).» s. 232-349 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg