Alle de tre vombatartene er mest skumrings- og nattaktive. De spiser gras, siv og røtter av trær og busker. Gras utgjør mesteparten av føden, og vombater lever kun der det finnes gras. Fordøyelsessystemet er relativt enkelt, så vombater er avhengige av å tygge føden grundig slik at bakteriene lettere kan bryte den ned.
Vombater kan kun leve i områder hvor det er mulig å grave ganger under bakken; i sand, grus eller jord. Dype huleganger er avgjørende for deres overlevelse. Gangene beskytter både mot sterk varme og kulde. Dessuten bevarer de fuktigheten og reduserer vanntapet og beskytter mot fiender. Gangsystemene kan brukes i generasjoner, og utenfor dannes det store hauger av utgravd jord. Vombater kan stenge hulegangen med jord eller blokkere den med bakenden for å stanse inntrengere. Det nærmeste området rundt åpningene kan bli hardt nedbeitet. Det er tydelige stier mellom ulike gangsystemer og mellom disse og beiteområdene. Disse stiene markeres med lort. Vombater gnir seg mot steiner og trestammer. Dette kan være både for pelspleie og for å markere området.
Når vombatene kviler i hulen, noe de kan gjøre i 50–75 prosent av døgnet, kan de senke kroppstemperaturen ned til 31 °C. Kroppen er også godt isolert, lorten er svært tørr og urinen er svært konsentrert. Dette reduserer deres forbrenning sammenlignet med andre pungdyr og gjør at vombater er gode til å spare på både energi og vann. Det er derfor de kan leve i så tørre omgivelser. Lorten til slettevombaten er mindre tørr, så denne arten er kanskje ikke like godt tilpasset tørre omgivelser som de to andre artene. Vombater drikker vann dersom det er tilgjengelig, men får ellers det meste av vannet de trenger gjennom maten. Selv om vombater vanligvis beveger seg langsomt, kan de løpe i opptil 40 kilometer i timen over korte avstander.
Vombater deler sjelden hulen med hverandre; de lever stort sett alene (mødre sammen med sine unger). Deres sosiale liv er ikke veldig omfattende, og det er liten forskjell i størrelse mellom hann og hunn. Lukt og lyd er viktige kommunikasjonsformer. Særlig i paringstiden er bruken av ulike lyder vanlig. Da forekommer også slåssing og biting. Ved fare kaller hunnen på ungen med «hostelyder».
Drektighetstiden er rundt tre uker. Det er to spener i pungen, men hunnen får svært sjelden tvillinger. Slettevombaten kan formere seg hele året, men hunnen produserer kun én unge hvert andre år. Ungen oppholder seg i pungen i 6–8 måneder og avvennes ett år seinere. Hos nordlig hårsnutevombat fødes ungen om våren eller tidlig på sommeren og oppholder seg i pungen i opptil ti måneder. Hos sørlig hårsnutevombat fødes ungen om våren, den oppholder seg i pungen i 6–9 måneder og er mer enn ett år gammel før den avvennes. Hos alle artene bør avvenningen helst sammentreffe med at det vokser fram ny, grønn vegetasjon. Dersom regnet uteblir og tørken fortsetter, kan det være stor dødelighet blant de avvente ungene. Vombater blir kjønnsmodne 2–3 år gamle og kan leve i 15–20 år.
Slettevombaten lever i tempererte skoger og på kratt- og grassletter. Utbredelsen strekker seg fra kysten og opp i fjellet. Den kan leve i et ganske kaldt klima, så i fjellene kan man se den traske rundt i snøen om vinteren. Den kommer da ut for å spise i temperaturer under null grader og i sterk, kald vind. Sånn sett er denne vombaten den tøffeste blant pungdyr. Derimot tåler den dårlig sterk varme, så i nordlige områder lever den i høyden og ikke i lavlandet.
De to artene av hårsnutevombater lever i halvørken og i tørre, åpne krattlandskap hvor det er langt mellom vannkildene og sommertemperaturen bli over 40 °C. De er helt avhengige av sine huleganger for å overleve. Disse går ned til en meters dybde og kan holde temperaturen nede på rundt 25 °C om sommeren og 14 °C om vinteren. Langsom formering gjør at en bestand kun øker langsomt, de er dessuten utsatt for konkurranse fra andre grasetende arter, som kenguruer. I dag innskrenkes deres utbredelse stadig, dette kan skyldes konkurranse fra kaniner, sauer og kveg.
Kommentarer (2)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
«diprodonter», «Dirpodontida» eller «Diprotodontia» (siste fra snl.no/pungdyr):
Jeg antar «dipro-» er det riktige. Hva med «-dontida» kontra «-dontia»?
skrev Karl Frafjord
takk for rettelsen, Diprotodontia er det riktige
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.