los

For å bringe orden i forholdene foreslo en sjøoffiserer, kapteinløytnant Gabriel Christiansen, i 1720 en ny plan til Admiralitetet for et statlig losvesen, og samme år ble det opprettet et statlig losvesen. Kysten ble delt i to overlosdistrikter, det sønnafjellske og det nordafjellske. Overlosstillingene var privilegier, delt ut av kongen, Gabriel Christiansen ble den første overlosen sønnafjells, mens Jan Wessel, en bror av Peter Tordenskiold, fikk samme stilling nordafjells.Deres distrikter ble inndelt i losoldermannskaper, tjenesten regulert ved instrukser, og takster fastsatt. Ingen måtte lose uten å ha lospatent, utstedt av en av overlosene. Losene var selvstendige næringsdrivenede som ble lønnet med lospenger fra skipene de betjente. Alle skip som seilte til og fra norske havner ble ilagt losrett og losplikt. Etter klager fra redere og kjøpmenn ble det utstedt en losforordning for hele Norge i 1725. Denne opphevet losplikten for norske skip og innførte straffer for pliktforsømmelse ved ulykker og forlis.

Gabriel Christensen satte inn 310 loser og 28 losoldermenn, fordelt på 54 losstasjoner, i det sønnafjelske distriktet. Jan Wessel satte inn 224 loser og 14 oldermenn på strekningen Åna-Sira-Trondheim og ytterligere 71 fra Trondheim og nordover. Enn ny losforordning ble innført i 1763, men medførte få endringer. En mer inngripende, organisatorisk endring kom derimot i 1777, da en ny inndeling av overlosdistrikter ble gjennomført. Seks distrikter basert på marinens innrulleringsdistrikter for matroser – Fredrikstad, Bragernes, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim – erstattet de to tidligere. I spissen for hvert distrikt stod innrulleringssjefen, en marineoffiser. Dette førte til at losvesenets militære tilknytning ble styrket, årsaken var både marinens behov for loser og det at losene var en verdifull maritim mannskapsressurs. Den lokale organiseringen lå fast, med losstasjoner og losoldermannskap.

Etter 1814 ble ansvaret for losvesenet overført til det nyopprettede Marinedepartementet. En ny loslov ble vedtatt av Stortinget i 1824. Den slo fast at alle skip over fem kommerselester som kom fra eller gikk til utlandet var lospliktige. Norske og svenske fartøyer var fritatt. I 1856 ble de tidligere overlosdistriktene gjeninnført, og fra 1873 ble Troms og Finnmark et eget overlosdistrikt.

Den nye losloven i 1869 fastslo at alle inngående skip fra utlandet over en viss størrelse var lospliktige. Den første losen som ga tilbud, fikk førsteretten på lospengene. Norske og svenske skip var fremdeles fritatt, og det samme gjeldt dampskip i rutefart. På slutten av 1800-tallet ble rammevilkårene for losing forbedret. Staten bidro til lønnsøkning og overtok utgifter til losadministrasjonen; det siste medførte en reduksjon i antall oldermenn. I 1870 var det 738 loser i det sønnafjellske overlosdistriktet og 419 i det nordafjellske.

Losyrket var det meste av denne tiden preget av hard konkurranse losene imellom. Det viktigste var innlosingen fra sjøen, og losene lå oftest langt utenfor kysten for å kapre skipene før sine kolleger. Losene måtte selv holde losbåtene sine, disse var ofte dårlige, og forlis var ikke sjeldne. For å borde et skip, måtte losen ofte hoppe i sjøen med kasteline om livet, og losgutten måtte seile losbåten hjem igjen. De økonomiske kårene for losene stod ikke i forhold til deres farefulle yrke. Først etter 1900 ble det bedring i forholdene, dels ved at båtmateriellet ble bedre og dels ved at det gradvis ble opprettet felleskasser for losing, det vil si at alle sjøloser innen et antall nabokretser delte de samlede inntekter av losingen.

Utviklingen av dampskipsfart og havfiske medførte en sterk økning i trafikken langs kysten. Losingen her ble besørget av kjentmenn (fra 1911 benevnt kystlos), som måtte ha sertifikat som los, men for øvrig var private næringsdrivende. Særlig under første verdenskrig hadde disse kystlosene i løsfart (til forskjell fra rutefart) meget gode inntekter, mens statslosene tjente forholdsvis lite, og det var stadig konflikter mellom dem.

En lovkomité oppnevnt i 1936 lyktes ikke i å finne en tilfredsstillende ordning. Okkupasjonstida satte en stopper for planene om samling av losene. Under andre verdenskrig møtte losene en rekke utfordringer, ofte knyttet til krav fra de tyske okkupasjonsmyndighetene.

En ny komité av 1945 fikk som mandat å utrede muligheten av å samle statslosene og kystlosene i én etat, og dette førte til losloven av 1948. Betegnelsene kjentmann og kystlos ble fjernet fra lovverket. Isteden skilte loven mellom fire ulike kategorier los: statsloser, sjøloser, tørnloser og ruteloser. Denne loven ble senere revidert flere ganger, og siden 2019 har lovene knyttet til losing vært en del av Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven).

Den nye losloven innebar også en fullstendig statlig overtagelse av hele losvesenet. Overlosembetene ble opphevet og erstattet med en losdirektør, losoldermennene var direkte underlagt denne. Den nye administrasjonen inkluderte også et Losstyre med representanter for skipsrederne, statslosene, rutelosene, den sentrale losadministrasjonen og departementet. Losvesenet sorterte etter den nye loven fortsatt under Forsvarsdepartementet, men i 1952 underlagt Fiskeridepartementet.

Losvesenets øvrige struktur var ellers i stor grad uforandret, men antall loser og oldermenn ble stadig færre. I perioden fram til 1970 ble antall losoldermannskap redusert til 20 med 66 loskretser, 51 losvaktstasjoner og 26 losformenn. Statslosantallet ble i tidsrommet 1948-1970 redusert fra 500 til 300. I 1970 opererte i tillegg 140 ruteloser.

I 1974 ble Fyr-, Los- og Havnevesenet slått sammen til Kystverket. Fusjonen medførte samtidig en omorganisering av alle Kystverkets tre tjenesteområder. For lostjenestens del har omorganiseringen medført en betydelig effektivisering og en tilpasning av ansattvilkår til mer standardiserte statlige rammer.

Tilbringertjenesten med losbåter ble lenge besørget av Kystverket, men siden 2016 er dette basert på anbud til private leverandører. I de fleste land vil nå losene ha med sitt eget navigasjonsutstyr. Dette er normalt et elektronisk kartsystem som plugges til skipets navigasjonsutstyr via en standardisert «pilot plug». I enkelte land kan også losene ha med komplett navigasjonssystem som gir losen sikker informasjon om posisjon, kurs og fart.