Etos er et retorisk bevismiddel med grunnlag i karakteren til den personen som sier eller skriver noe.

I dagligtale kan 'etos' også betegne en persons moraloppfatning, moralske vilje eller livsholdning. 

Aristoteles knyttet etos til tre egenskaper: Areté (moralsk kvalitet), phronesis (sunn fornuft) og eunoia (velvilje). Dette innebærer at en taler som gir inntrykk av å ha disse egenskapene, vil gjøre et godt inntrykk på tilhørerne. Hva tilhørerne legger i disse egenskapene vil naturligvis variere med kontekst. Sunn fornuft er ikke gitt uavhengig av kulturell og sosial sammenheng.

Høy etos kan være knyttet til egenskaper taleren tar med seg inn i situasjonen, for eksempel profesjonelle roller eller tillitsverv. Etos kan imidlertid også etableres i selve talen. Et avisinnlegg kan fremstå som mer troverdig dersom avsenderen har en yrkestittel som er relevant for saken; en advokat som skriver om juridiske forhold er i utgangspunktet mer troverdig enn en person uten denne fagbakgrunnen. Samtidig kan etos etableres ved at taleren forteller om personlige erfaringer eller spesiell tilknytning til saken – vel å merke så lenge teksten ikke fremstår som et partsinnlegg.

Etos er i mange sammenhenger tett knyttet til persona. I offentlige sammenhenger fremstår mennesker på forskjellige måter, avhengig av hvilke biografiske fakta, personlighetstrekk og andre egenskaper som vektlegges. I noen sammenhenger vil etos styrkes av en uformell og humoristisk persona, mens det i andre sammenhenger vil styrke etos mer å fremstå som formell og seriøs.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.