Etos er et retorisk bevismiddel med basis i talerens karakter. I dagligtale kan 'etos' betegne en persons moraloppfatning, moralsk vilje eller livsholdning.
Etos blir av Aristoteles knyttet til tre egenskaper: Areté (moralsk kvalitet), phronesis (sunn fornuft) og eunoia (velvilje). Dette innebærer at en taler som gir inntrykk av å ha disse egenskapene, vil gjøre et godt inntrykk på tilhørerne. Hva tilhørerne legger i disse egenskapene vil naturligvis variere med kontekst – sunn fornuft er ikke gitt uavhengig av kulturell og sosial sammenheng.
Høy etos kan være knyttet til egenskaper taleren tar med seg inn i situasjonen, som profesjonelle roller, tillitsverv og lignende, men kan også etableres i selve talen. Et avisinnlegg kan fremstå som mer troverdig dersom avsenderen har en yrkestittel som er relevant for saken; en advokat som skriver om juridiske forhold er i utgangspunktet mer troverdig enn andre. Samtidig kan etos etableres ved å fortelle om personlige erfaringer eller spesiell tilknytning til den juridiske saken – vel å merke så lenge teksten ikke fremstår som et partsinnlegg.
Etos er i mange sammenhenger tett knyttet til persona. I offentlige sammenhenger fremstår mennesker på forskjellige måter avhengig av hvilke biografiske fakta, personlighetstrekk og andre egenskaper som vektlegges. I noen sammenhenger vil etos styrkes av en uformell og humoristisk persona, mens det i andre sammenhenger vil styrke etos mer å fremstå som formell og seriøs.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.