Romersk kopi i marmor, bevart i Kunsthistorisches Museum i Wien, av et tapt gresk originalportrett fra slutten av 300-tallet, altså fra filosofens egen levetid eller kort tid etter. Flere Aristoteles-portretter er bevart fra antikken og er oftest kjennelige på den høye pannen og hårlokkene.
Etos er et retorisk bevismiddel, altså en måte å overbevise noen på, som henger sammen med karakteren til den personen som sier eller skriver noe.
I dagligtale kan etos også betegne en persons moraloppfatning, moralske vilje eller livsholdning.
Aristoteles (384–322 fvt.) knyttet etos til tre egenskaper:
Dette innebærer at en taler som gir inntrykk av å ha disse egenskapene, vil gjøre et godt inntrykk på tilhørerne. Hva tilhørerne legger i disse egenskapene, vil naturligvis variere med kontekst. Sunn fornuft er ikke gitt uavhengig av kulturell og sosial sammenheng.
Høy etos kan være knyttet til egenskaper taleren tar med seg inn i situasjonen, for eksempel profesjonelle roller eller tillitsverv. Etos kan imidlertid også etableres i selve talen. Et avisinnlegg kan fremstå som mer troverdig dersom avsenderen har en yrkestittel som er relevant for saken; en advokat som skriver om juridiske forhold er i utgangspunktet mer troverdig enn en person uten denne fagbakgrunnen. Samtidig kan etos etableres ved at taleren forteller om personlige erfaringer eller spesiell tilknytning til saken – vel å merke så lenge teksten ikke fremstår som et partsinnlegg.
Etos er i mange sammenhenger tett knyttet til persona. I offentlige sammenhenger fremstår mennesker på forskjellige måter, avhengig av hvilke biografiske fakta, personlighetstrekk og andre egenskaper som vektlegges. I noen sammenhenger vil etos styrkes av en uformell og humoristisk persona, mens det i andre sammenhenger vil styrkes av å fremstå som formell og seriøs.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.