Etos er et retorisk bevismiddel, altså en måte å overbevise noen på, som henger sammen med karakteren til den personen som sier eller skriver noe.

I dagligtale kan 'etos' også betegne en persons moraloppfatning, moralske vilje eller livsholdning. 

Aristoteles knyttet etos til tre egenskaper: Areté (moralsk kvalitet), phronesis (sunn fornuft) og eunoia (velvilje). Dette innebærer at en taler som gir inntrykk av å ha disse egenskapene, vil gjøre et godt inntrykk på tilhørerne. Hva tilhørerne legger i disse egenskapene vil naturligvis variere med kontekst. Sunn fornuft er ikke gitt uavhengig av kulturell og sosial sammenheng.

Høy etos kan være knyttet til egenskaper taleren tar med seg inn i situasjonen, for eksempel profesjonelle roller eller tillitsverv. Etos kan imidlertid også etableres i selve talen. Et avisinnlegg kan fremstå som mer troverdig dersom avsenderen har en yrkestittel som er relevant for saken; en advokat som skriver om juridiske forhold er i utgangspunktet mer troverdig enn en person uten denne fagbakgrunnen. Samtidig kan etos etableres ved at taleren forteller om personlige erfaringer eller spesiell tilknytning til saken – vel å merke så lenge teksten ikke fremstår som et partsinnlegg.

Etos er i mange sammenhenger tett knyttet til persona. I offentlige sammenhenger fremstår mennesker på forskjellige måter, avhengig av hvilke biografiske fakta, personlighetstrekk og andre egenskaper som vektlegges. I noen sammenhenger vil etos styrkes av en uformell og humoristisk persona, mens det i andre sammenhenger vil styrke etos mer å fremstå som formell og seriøs.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.