Qatar har brukt sin økonomiske styrke til å utøve en mer aktiv utenrikspolitisk rolle enn landets størrelse skulle tilsi. Landets leder, emiren, har innført en noe mer liberal innerikspolitikk enn i andre deler av Golfen, selv om landet styres eneveldig, og på grunnlag av islamsk sharialovgiving. Både innenriks- og utenrikspolitikken har skapt strid i forholdet til andre land i regionen, også med allierte stater i samarbeidsorganisasjonen Golfrådet (GCC). De tyngste aktørene i GCC brøt de diplomatiske forbindelser med Qatar, og isolerte landet fysisk under en politisk krise i 2017.

Motsetninger til andre land på Den arabiske halvøy, ikke minst den regionale stormakten Saudi-Arabia, har flere årsaker. Den mest uttalte handler om forholdet til Iran, som er en regional rival til Saudi-Arabia. Qatar har felles økonomiske interesser i utvinning av store gassforekomster mellom de to landene, og har inntatt en mer pragmatisk holdning til Iran enn andre land på Den arabiske halvøy. Qatar har også inntatt en annen holdning til regionale konflikter og aktører enn sine GCC-allierte. Særlig har Qatars støtte til Det muslimske brorskap, blant annet i Egypt under Den arabiske våren, ført til splid.

Qatar har søkt å innta en meklerrolle i regionale konflikter. Landet har deltatt med styrker både i flernasjonale militære aksjoner under borgerkrigen i Libya og krigen i Syria, samtidig som det har støttet jihadistiske grupperinger der, først og fremst økonomisk. Qatar har også sendt styrker til den saudisk-ledede operasjonen i Jemen. Qatar er militært alliert med USA, som har to baser i golfstaten.

Qatar har opplevd motsetninger og maktkamp i den herskende familien al-Thani, med palasskupp i 1972 og 1995. Qatar er likevel et i hovedsak stabilt land med få åpenbare motsetninger og liten intern uro. Landet ble derfor heller ikke hjemsøkt av  Den arabiske våren i 2011. Stabiliteten, understøttet av en sterk økonomi, har bidratt til en viss politisk liberalisering og relativt frie medier, inklusive den globale medieaktøren Al Jazeera.

En ny grunnlov, som ble vedtatt i en folkeavstemning i 2003 og trådte i kraft i 2005, etablerte et skille mellom lovgivende og utøvende makt. Det ble opprettet en rådgivende forsamling på 35 medlemmer, Majlis al-Shura. Emiren har derimot beholdt den reelle makten, og han utpeker medlemmer av rådet og fastsetter dets tjenestetid.

Grunnloven fastslår at Qatar er en demokratisk stat med allmenn stemmerett, med valg på nasjonalforsamling. Av dens 45 medlemmer skal 35 velges og ti utpekes av emiren. Parlamentsvalg er imidlertid ennå ikke avholdt. I 2011 ble det kunngjort at det første skulle holdes i 2013, men dette ble utsatt til 2016. Emiren besluttet i 2016 å forlenge det sittende rådet til 2019. Valg vil dermed skje tidligst i 2019. Lokalvalg er holdt flere ganger siden 2007.

Qatar tillater ikke politiske partier; folkevalgte stiller som uavhengige, selvstendige kandidater. Selv om Qatar i henhold til grunnloven er et konstitusjonelt monarki, tilsier praksis at det utøves eneveldig styresett, hvor all makt i realiteten er samlet hos emiren. Som i andre golfstater er statsborgerlige rettigheter forbeholdt den opprinnelige befolkningen. Det innebærer at et stort flertall  – gjestearbeidere fra mange land – ikke har slike rettigheter.

Inntektene fra olje- og gassutvinningen har muliggjort sosiale investeringer som har bidratt til å dempe motstand mot emiren. Qatar opplevde ikke opprør under Den arabiske våren. Den daværende emiren, Hamad ibn Khalifa al-Thani, anså at den ’qatarske våren’ han startet med sin liberalisering forhindret politisk opposisjon og opprør i Qatar. Denne politikken er ført videre av hans arvtager. Samtidig har det vært motstand mot reformer fra konservative deler av samfunnet.

Den politiske stabiliteten ble understreket ved det fredelige maktskiftet i juni 2013. Da abdiserte sjeik Hamad etter eget ønske, og overdro makten til sin sønn, sjeik Tamim bin Hamad al-Thani. Dermed fikk Qatar også en ung leder (33 år ved tiltredelsen), i motsetning til mange naboland.

Tydelige politiske eller religiøse skiller er ikke åpenbare i Qatar. Landet er mer religiøst homogent – med et stort sunni-flertall – enn andre land i regionen. Spenninger i det qatarske samfunnet er mest knyttet til den store gruppen gjestearbeidere, de fleste fra det sørlige Asia. Landet er blitt internasjonalt kritisert for hvordan grupper av gjestearbeidere er blitt behandlet, spesielt i tilknytning til utbyggingen av ny infrastruktur til VM i fotball i 2022. Søkelys er er rettet mot Qatar, så vel som FIFA, også for tildelingen av mesterskapet til golfstaten, med beskyldninger om korrupsjon.

Qatar har fra 1990-tallet spilt en stadig viktigere sikkerhets- og utenrikspolitisk rolle i Midtøsten. Engasjementet økte gjennom  2000-tallet, særlig under og i kjølvannet av Den arabiske våren. Qatar har søkt å innta en uavhengig rolle i en region med mange konflikter, og har ved flere anledninger opptrådt som mekler, med hovedstaden Doha som en form for nøytral sone. Qatar har derved på sett og vis forsøkt å ta en liknende rolle som Norge, som tilrettelegger for møter mellom stridende parter.

Allerede i 1981 sluttet Qatar seg til samarbeidsorganisasjonen Gulf Cooperation Council (Golfrådet, GCC), men har i perioder kommet på kant med flere av de toneangivende statene, ikke minst nabolandet Saudi-Arabia. Både i 2014 og 2017 kom det til diplomatisk konflikt mellom Qatar og flere av GCC-statene:

I 2014 hjemkalte flere sine ambassadører fra Doha; i 2017 brøt flere land de diplomatiske forbindelsene, samtidig som Bahrain, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia også forsøkte å isolere Qatar ved å stenge grensene. Nabolandene, så vel som Egypt, beskyldte Qatar for å representere en sikkerhetsrisiko fordi landet hevdes å støtte grupper som anses for å være en trussel mot den nasjonale sikkerheten i disse landene. Særlig er Qatar anklaget for å støtte islamistiske grupper, framfor alt ulike deler av Det muslimske brorskap. Qatar støtter også Hamas og har forbindelser med Hizbollah. Begge har nære forbindelser med Iran, som Qatar også har direkte kontakt med.

Qatars forbindelse med Iran er en hovedårsak til at andre land i regionen, anført av Saudi-Arabia, brøt forbindelsene i 2017: Iran er den regionale stormaktsrivalen til Saudi-Arabia, og særlig i Bahrain og Saudi-Arabia er det frykt for religiøs og politisk innflytelse fra Iran, og at denne kan undergrave autoriteten og makten til de respektive regimer. Qatars forbindelser med Iran er vesentlig økonomisk. De to landene deler verdens største felt med naturgass, med delte utvinningsrettigheter.

Qatar har, i likhet med øvrige land i Golfen, støttet islamske grupperinger i blant annet Libya og Syria. Qatar er også beskyldt for å støtte opprørsgrupper i Saudi-Arabia og Bahrain, som ifølge disse landene også skal være støttet fra Iran. Kuwait påtok seg en meklerrolle i konflikten, og overleverte en liste med krav fra landene som brøt forbindelsene med Qatar. Blant kravene var at Qatar stengte den statsstøttede tv-stasjonen Al Jazeera.

Den diplomatiske krisen i 2017 er også henført til påstander om hacking blant annet av det qatariske nyhetsbyrået, og utlegging av falske nyheter som kompromitterte landets myndigheter.

Etter det diplomatiske bruddet og stengingen av grensene i juni 2017 avviste Qatar å utgjøre noen sikkerhetsrisiko for andre land. Den politiske aksjonen mot Qatar kom kort tid etter at USAs president Donald Trump besøkte regionen og befestet det nære forholdet til Saudi-Arabia.

Som følge av krigen i Syria har Qatar styrket sine forbindelser til Tyrkia. I april 2016 inngikk Tyrkia en avtale med Tyrkia, som fikk anledning til å opprette en militærbase i landet; Tyrkias første i regionen. Basen kan tar i mot 3000–5000 soldater; om lag 200 ble utplassert. Etter den diplomatiske krisen i 2017 åpnet Tyrkia for å forsterke sin tilstedeværelse noe. Det militære samarbeidet er en forlengelse av økonomiske forbindelser. Qatar har investert mye i Tyrkia, også i finanssektoren og våpenindustrien. Tyrkia kjøper også mye naturgass fra Qatar. De to landene har i noen grad ført en sammenfallende politikk i regionen, inklusive støtte til Det muslimske brorskap.

Qatar har deltatt i flere flernasjonale militære operasjoner. Styrker fra Qatar deltok i kampanjen for å frigjøre Kuwait fra Irak under Golfkrigen i 1990–1991, og ble da brukt som base for allierte flyangrep. Etter krigen forsterket USA sitt samarbeid med Qatar, og fikk opprette militærbase og kommandosentral, brukt både under angrepet på Afghanistan i 2001 og Irak i 2003. Det militære samarbeidet er videreført og utvidet.

Flybasen Al-Udeid er USAs største i regionen, med rundt 10 000 personell. Denne brukes også som en framskutt kommandosentral for US Centra Command og US Air Forces Central Command. I tillegg har USA opprettet en  base for å forhåndslagre hærmateriell; As-Sayliyah.

Qatar deltok militært også under krigen i Libya, gjennom Operation Unified Protector (OUP). Qatar bidro samtidig med våpenhjelp til opprørsstyrker, utenfor operasjonens ramme. Også i den flernasjonale kampanjen mot islamister i Irak og Syria, gjennom Operation Inherent Resolve (OIR) har Qatar bidratt med jagerfly. Qatar har også deltatt i den saudisk-ledede flernasjonale kampen mot Houti-militsen i Jemen, gjennom Operation Decisive Storm. Som følge av konflikten med Saudi-Arabia sommeren 2017 ble Qatar utelukket fra denne.

Til tross for sine militære forbindelser til USA har Qatar langt på vei unngått å bli rammet av internasjonal terror, men i 2005 sprengte en selvmordsbomber seg i lufta i Doha.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.