Qatar var tidligere et av de fattigste områder i Arabia. Næringslivet omfattet perledykking, fiske og noe nomadisk fedrift. Med utvinning av landets petroleumsforekomster etter andre verdenskrig, og landets selvstendighet 1971, er Qatar blitt et av verdens rikeste land. Moderniseringen skjedde særlig fra 1970-årene, med betydelige investeringer både i infrastruktur og servicenæring og i industrialisering – først og fremst knyttet til olje- og gassutvinningen. Qatar har en relativt beskjeden produksjon av råolje, men besitter verdens tredje største kjente reserver av naturgass, etter Russland og Iran.

Qatar har knapt naturressurser utenom olje og gass, og bare en liten del av arealet er egnet for jordbruk; mangel på vann er en annen begrensning for landbruk. Utviklingen av landets økonomi har i stor utstrekning vært basert på samarbeid med utenlandsk kapital og teknologi, samt utenlandsk arbeidskraft på alle områder. Ved inngangen til 2000-tallet var ca. 85 prosent av samlet antall sysselsatte av utenlandsk opprinnelse. Basert på inntektene fra eksport av olje har Qatar foretatt store investeringer i en modernisering av samfunnet på alle områder, og befolkningen nyter en høy levestandard. På grunn av lavere oljepriser i deler av 1980-årene bremset infrastruktur- og industriutvikling noe opp, og landet pådro seg en betydelig utenlandsgjeld, men moderniseringsprosessen, med blant annet satsing på å gjøre seg mindre avhengig av petroleumssektoren, skjøt fart igjen i 1990-årene. Den økonomiske betydningen av petroleumssektoren er derfor blitt, relativt sett, noe mindre. I 2005 stod olje og gass for vel 60 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI), ca. 85 prosent av eksportinntjening og ca. 70 prosent av statens inntekter. I likhet med andre land på Den arabiske halvøy har også Qatar satset på utvikling av turisme.

Qatars landareal består i all hovedsak av ørken, og er lite egnet for jordbruk, som står for under 1 % av BNI. Jordbruket er basert på kunstig vanning, og det dyrkes en del grønnsaker, korn, dadler og frukt. Det drives videre noe husdyrhold, med blant annet kveg, kameler, sauer, geiter og fjærkre, men landet er sterkt avhengig av matimport. Det forekommer noe fiske, hovedsakelig etter reker.

Qatar har en betydelig industrisektor, som i all vesentlighet er utviklet i tilknytning og basert på energi fra landets olje- og gassforekomster. Industrialiseringsstrategien bestod i utgangspunktet av å etablere virksomheter i forlengelsen av utvinning av olje og gass, dernest av å utvikle en noe bredere sammensatt industribase. Landets hydrokarbonforekomster har dannet grunnlaget for utvikling av flere store foretak innen kjemisk industri, fremfor alt raffinering av olje, omdanning av naturgass til flytende gass (LNG), samt produksjon av mineralgjødsel, aluminium og stål. Oljeraffineriet ved Umm Said ble oppgradert i 2002 til en kapasitet på 137 000 fat per dag. Verdens største LNG-anlegg ble åpnet ved Ras Laffan 2004, med en kapasitet på 4,7 mill tonn per år. Annen industri omfatter bant annet produksjon av sement. Umm Said er Qatars industrisenter.

Norsk Hydro har et omfattende engasjement i Qatar siden slutten av 1960-årene, først og fremst gjennom et samarbeid med den qatarske stat om oppbygging av produksjonsanlegg for ammoniakk og mineralgjødsel gjennom selskapet Qatar Fertiliser Company (QAFCO). Dette ble etablert 1969, og begynte produksjon 1973. En fjerde utbygging (Qafco-4) ble innviet 2005, med en årskapasitet på 1,1 mill. tonn gjødsel. Qafco-anlegget ble dermed det største i verden. Norsk Hydros aksjeandel på 25 prosent tilfalt Yara International, da dette ble fisjonert fra Hydro i 2004. Yara inngikk 2006 en 25-årig avtale om leveranse av gass fra Qatar. Norsk Hydro inngikk 2006 en avtale med Qatar Petroleum (QP) om etablering av et felles selskap, Qatalum, for å utvikle, bygge og drive et anlegg for produksjon av aluminium i Qatar, med en årlig kapasitet på 585 000 tonn i 2009. QP og Hydro har 50 prosent eierandel hver. Hydro er også inne i et annet selskap i kjemisk bransje, Qatar Vinyl Co.

Qatar har betydelige oljeforekomster og store gassreserver, og landets økonomiske utvikling har vært, og er fortsatt, basert på utvinning og eksport av olje og gass. Leting etter olje startet med de første konsesjoner 1935, og de første funn ble gjort 1939. Krigen forsinket utvinningen, og den første eksporten skjedde 1949. Ved landets selvstendighet 1971 ble oljeindustrien reorganisert, med større statlige interesser, men fortsatt med utstrakt utenlandsk deltakelse. Qatar sluttet seg til OPEC 1961, og har fra 1970-årene vært underlagt organisasjonens kvoteregime. Landets produksjon har variert atskillig, og var tidlig på 2000-tallet nærmere 800 000 fat/dag. Samlet produksjon fra hele sektoren var på vel 1 mill. fat/dag.

Qatars kjente oljereserver var i 2005 ca. 15 mrd. fat, med Dukhan-feltet (onshore) som det største; i tillegg har landet seks felt offshore. Naturgassforekomstene var samtidig anslått til ca. 910 trillioner kubikkfot; tilsvarende ca. 5 prosent av verdens forekomster, og de tredje største i verden. Qatars offshore North Field er verdens største frittstående gassfelt. Gassforekomstene ble påvist i 1971, og de første leveransene fant sted 1996. Landet har utviklet en omfattende petrokjemisk industri, og raffinerer olje og omdanner naturgass til flytende gass for eksport. Nesten hele oljeproduksjonen selges til Asia, med Japan som største kunde. Asia er også primærmarked for gass, som også eksporteres til Europa og USA. I 1999 ble det inngått avtaler med sikte på å bygge en gassrørledning fra Qatar til Forente arabiske emirater og Oman – med en mulig undersjøisk forlengelse til Pakistan.

Qatar hadde ved inngangen til 2000-tallet en installert kapasitet for generering av elektrisk kraft på 1880 MW. Mesteparten av landets kraftverk er basert på naturgass.

Qatar har, takket være eksport av olje og naturgass, oftest overskudd i handelsbalansen med utlandet. Varierende produksjonsnivå og priser, samt stor import som ledd i moderniseringen av landet, har tidvis skapt underskudd. Petroleum og petroleumsprodukter står vanligvis for 80–90 prosent av eksportinntektene. Blant de viktigste samhandelsland hører Japan, Korea, Singapore, USA, EU, Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater.

Ca. 1200 km vei forbinder hovedstaden Doha, Dukhan og Mesaieed med nordspissen av halvøya. Via Salwah i sør har Qatar veiforbindelse med Saudi-Arabia og videre til Middelhavet, og det er forbindelse sørøstover til Abu Dhabi i Forente arabiske emirater. Viktigste havner er i Doha og Mesaieed. Fra 1995 ny industrihavn ved Ras Laffan (utenfor al-Huwaylah). Internasjonal lufthavn ved Doha, som tidlig på 2000-tallet gjennomgikk modernisering, og fiskehavner i Al-Khor og Doha. Qatar trakk seg 2002 fra det regionale flyselskapet Gulf Air, og staten subsidierer selskapet Qatar Airways.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.