Qatars historie

Arkeologiske funn vitner om menneskelig aktivitet i Qatar allerede i førhistorisk tid, fra 7500-8500 år tilbake, med jakt, fiske og sanking i steinalderen. Landets strategiske beliggenhet ved Persiske bukt bidro til migrasjon fra Den arabiske halvøy, og flere fiskersamfunn ble etablert. Utgravinger ved Sahgra sørøst i landet vitner om hvor viktig sjøen var for folk som slo seg ned her.

Qatar deltok i oldtidens handel mellom Golfen og Mesopotamia så tidlig som i al-Ubaidi-perioden (i det 5. og 4. Årtusen fvt.) samt med India; handelen over Indiske hav fikk et oppsving fra 200-tallet. Takket være handel framsto Qatar som et av de mest velstående deler av golfområdet allerede i det 3. og 2. årtusen fvt. Handel mellom Mesopotamia og Indusdalen gikk gjennom Golfen og vestkysten av dagens Qatar. Kontakten med omverdenen bidro til at flere kulturer etablerte seg på Qatar-halvøya i ulike perioder. Midt i det 2. årtusen fvt. ble området påvirket av kassittene som hadde tatt makten i Babylon, med bosetting i al-Kore bukta nord for Doha.

Også handelen i antikken, mellom de greske og romerske rikene i Europa og India, gikk sjøveis gjennom Golfen. Arkeologiske funn viser påvirkning på Qatar-halvøya særlig ved Ras Abaruk, hvor det var en stasjon for fiskeri, for å forsyne de sjøfarende handelsmenn. Både fisk og perler var eksportartikler fra Qatar i den gresk-romerske epoken.

Også i den persiske sasanidiske perioden, rundt 200-tallet fvt. spilte Qatar og golfregionen en viktig rolle som handelssenter. Fargestoffer, klær, perler, gull, sølv og dadler ble byttet mot varer fra Østen; Qatar bidro særlig med perler og lilla fargestoff for å farge klær, utvunnet fra snegler.

På 600-tallet ble Qatar islamisert gjennom innflytelse fra Bahrain, som området var under innflytelse av. Profeten sendte sin første utsending Al Ala al-Hadami til herskeren av Bahrain i 628, og islam ble akseptert som religion. Qatarsk historiefortelling mener at profeten Muhammed selv så vel som hans kone Aisha kledde seg i gevanter fra Qatar. I den tidlige islamske perioden var al-Huwailah på østkysten den viktigste byen i landet, hvor det i dag finnes arkeologiske funn fra denne tiden.

I 1076 ble landet erobret av emiren av Bahrain; Bahrain omfattet da området fra Basra i dagens Irak til Oman. Under det islamske umayyad- og abbasid-styret, henholdsvis fra Damaskus og Bagdad, fortsatte Qatars betydning som handelssenter å vokse, og området ble kjent også for avl av kameler og hester, mens perleindustrien ble utviklet som følge av økt etterspørsel av qatarske perler i Østen, helt til Kina. Med økt handel ble nye bosettinger langs kysten etablert, særlig i nord.

Etter en kort periode med portugisisk okkupasjon tidlig på 1500-tallet, da Portugal tok kontroll over Hormuz-stredet og etablerte handelsforbindelser, gjennomgikk Qatar en blomstringstid takket være inntekter fra perlefisket. I 1538 ble portugiserne fordrevet av osmanene, og Qatar lagt inn under den osmanske interessesfære, til britene etablerte sitt nærvær i landet på 1800-tallet – for å beskytte sine handelsinteresser østover.

Historien til Qatar som moderne stat kan knyttes til 1766, da al-Khalifa-familien innvandret fra dagens Kuwait til den nye byen az-Zubarah, som ble et senter for perledykking og handel; i dag en ruinby nord i landet. I 1783 ledet familien erobringen av dagens Bahrain, hvor den ennå sitter ved makten. Deretter ble Qatar ledet av ulike sjeiker i en periode preget av uro og stridigheter, og landet ble del av hva Storbritannia omtalte som Piratkysten.

Storbritannia påtvang de arabiske herskerne en såkalt fredsavtale på 1820-tallet, som også omfattet Qatar, selv om landets hersker ikke underskrev den. Qatar ble også underlagt den maritime våpenhvileavtalen fra 1835, som utvidet britisk kontroll.

al-Khalifa-familien fortsatte å gjøre krav på deler av Qatar, og dette førte til en kortvarig krig mellom Bahrain og Qatar i 1867–68. Dette var i strid med en avtale mellom Bahrain og Storbritannia fra 1820, og førte til britisk intervensjon i – og senere kontroll over – Qatar så vel som andre deler av kysten. Britene innsatte 1867 Muhammad ibn al-Thani som hersker; det samme al-Thani-dynastiet sitter fortsatt ved makten i landet.

I 1868 undertegnet sjeik Muhammed ibn al-Thani en maritim fredsavtale med Storbritannia, men ønsket samtidig ikke å være for avhengig av britene. Da osmanske styrker i 1871 okkuperte al-Hasa provinsen i dagens Saudi-Arabia, inviterte sjeiken osmanerne til å etablere en garnison i Doha – for å balansere innflytelsen til Storbritannia – og derved opprettholde en viss uavhengighet. Tyrkerne evakuerte landet i 1913 etter å ha blitt slått i al-Hasa. Storbritannia anerkjente sjeik Abdullah ibn al-Thani som Qatars hersker og undertegnet en vennskaps- og beskyttelsestraktat med ham i 1916. Traktaten ble fornyet og utvidet i 1935, og ga Qatar full britisk beskyttelse mot at britene fikk kontroll med landets utenrikspolitikk. Qatar fikk dermed status som britisk protektorat.

Etter indre stridigheter i al-Thani-familien ble sjeik Abdullah ibn al-Thani etterfulgt av sjeik Ali ibn Abdullah al-Thani 1949, etter britisk inngripen. Han abdiserte i 1960 til fordel for sjeik Ahmad ibn Ali ibn Abdullah al-Thani, etter at britene igjen hadde grepet inn. Storbritannia kunngjorde i 1968 at landet ville trekke seg ut av Golfen, og Qatar fikk utformet en midlertidig grunnlov som trådte i kraft i 1970 – som grunnlag for sin selvstendighet. Etter først å ha gått sammen med andre stater i Golfen, valgte Qatar selvstendighet framfor å gå inn Forente arabiske emirater.

I 1971 ble den anglo-qatarske avtalen fra 1916 opphevet, og Qatar ble et selvstendig monarki. Forholdet til Storbritannia ble videreført gjennom en vennskapsavtale. 1. september 1972 ble emiren avsatt i et kupp av sin statsminister, Khalifa ibn Hamad al-Thani. Denne led samme skjebne i 1995, da han ble avsatt av sin sønn kronprinsen, sjeik Hamad ibn Khalifa al-Thani. Begrunnelsen for kuppet var å modernisere det qatarske samfunn. I 1996 fant det sted et mislykket kuppforsøk mot emiren for å gjeninnsette den avsatte herskeren.

Allerede før selvstendigheten ble olje produsert i Qatar: Etter at en avtale om utvinning ble inngått med Iraq Petroleum Company (senere Qatar Petroleum Company) i 1935, ble de første funn gjort i 1939; kommersiell utvinning kom i gang først i 1949, etter at andre verdenskrig var over. De etter hvert store inntektene for eksport av olje la grunnlaget for moderniseringen av Qatar, men var også en kime til de indre stridighetene i kongefamilien.

Under sjeik Hamad ble det i 1990-årene igangsatt en moderniseringsprosess både på det sosiale og politiske området, hvor Qatar utviklet seg til et i regional sammenheng relativt liberalt land. Politiske reformer inkluderte allmenn stemmerett – også for kvinner, og de første (lokale) valg ble avholdt 1999. Ved det andre valget (2003) ble for første gang en kvinne innvalgt, og kvinner ble utnevnt til ledende offentlige stillinger. Emirens søster, Hassa bint Khalifa al-Thani, ble i 2002 den første kvinne med minister-rang; deretter utnevnte Qatar det første kvinnelige regjeringsmedlem i noen Golfstat i 2003.

En ny arbeidslov fra 2004 tillater etablering av fagforeninger og innførte streikerett. Like fullt er Qatar kritisert for brudd på internasjonale arbeidslivskonvensjoner knyttet til behandling av gjestearbeidere i landet. Selv om politiske partier ikke ble tillatt, ble det fra 1990-årene gitt rom for politisk meningsytring, og tv-kanalen Al-Jazeera ble etablert i 1996, med betydelig utbredelse og innflytelse i den arabiske verden. Representanter for islamistiske grupper fra flere land fikk tilhold i Qatar.

• Qatars samtidshistorie