Hågahögen
Den svenske bronsealderhaugen Hågahögen ved Uppsala. Gravhaugen er fra rundt år 1000 fvt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sveriges historie begynner i tidlig middelalder. De svenske kjerneområdene – Svealand og Götaland – ble samlet under en felles konge på 1100-tallet. Under stormaktstiden på 1600-tallet hadde Sverige besittelser rundt hele Østersjøen. Etter tapet av Finland i 1809 har Sveriges grenser vært som i dag. I perioden 1814 til 1905 var Sverige i union med Norge.

Sverige var nøytralt under begge verdenskrigene, og bygde opp en omfattende velferdsstat og svært høy levestandard etter andre verdenskrig.

Vikingtid 800–1050

Gripsholmsteinen i Södermanland fra 1000-tallet gir et innblikk i vikingtidens langferder. Teksten (i versemålet fornyrdislag) lyder: De for som menn / fjernt etter gull / og østover / gav ørnen føde / De døde sørpå / i Serkland.

Om Sveriges historie i vikingtiden og tidlig middelalder er kildenes opplysninger knappe, og ofte av tvilsom historisk verdi. Det må imidlertid ha foregått en betydelig ekspansjon både utad, særlig mot sørøst (vikingferdene) og innad (samlingen av Svealand og Götaland til ett rike). Denne dobbelte ekspansjonen må sees på bakgrunn av et omfattende indre agrarlandnåm som var begynt før vikingtiden.

Det befolkningsmessige og politiske kjerneområdet i det gamle Sveariket var Uppland og andre folkland som Västmanland og Södermanland. I Uppland lå det gamle kongs- og rikssentrum Uppsala, og på en øy i Mälaren vokste Sveriges første egentlige by frem, Birka, med fjernhandelsforbindelser til Russland, kalifatet, De britiske øyer og kontinentet i sør. De usedvanlig tallrike og til dels store funn av arabiske, senere også vesteuropeiske mynter i Sverige fra dette tidsrommet, vitner om en økonomisk ekspansjonstid.

Allerede på 800-tallet var kristen misjonsvirksomhet i gang i Sverige (se Ansgar), men først på 1000-tallet under Olof Skötkonung og hans sønn Anund Jakob begynte de svenske kongene å engasjere seg i kristningsverket. For dem var det et hovedmål å få satt gjennom den nye tro som riksreligion.

Men den eldre tro må ha hatt sterke røtter blant folket, særlig i Svealand. Så sent som i 1070-årene omtaler Adam av Bremen svearnes fremste kultsentrum, Uppsala-hovet, og det regelmessige blotet der. Først på 1100-tallet lyktes det kongemakten å sette gjennom kristendommen som eneste tillatte offentlige kult i Sverige.

Middelalder 1050–1520

Stockholms byvåpen
Erik den hellige er avbildet i Stockholms byvåpen fra 1376.
Av /Nordisk Familjebok (1917).

Også rikssamlingen var en langvarig prosess i Sverige; bare langsomt gikk landskapene opp i en større enhet. Mange faktorer virket inn: kongers og jarlers egen maktutbygging, samling om hærferd og korstog mot øst, kirkens organisatoriske arbeid, bondesamfunnets utvidelse, konsolidering og samfunnsordnende evne.

Etter langvarige strider som til dels er lite kjent, steg landskapet omkring Vättern frem i en lederrolle med Sverker 1 (1130-årene–cirka 1156). Hans etterfølger, Erik den hellige, var av en annen ætt, og omkring 1200 begynte en langvarig tronestrid mellom etterkommerne av de to, en strid som også danske konger og stormenn tok del i. Under all denne strid og forvirring ble kirken organisert etter europeisk mønster.

I 1164 fikk Sverige egen erkebiskop i Uppsala, og Erik den hellige ble landets skytshelgen. Også den senere inndeling i bispedømmer skriver seg fra denne tid. De første klostre skal være opprettet i Sverker den eldres tid. Kirken fikk sitt første kjente fribrev under Sverker den yngre (domsrett). Med møtet i Skänninge i 1248, der kardinalen Vilhelm av Sabina var til stede, kan den svenske kirke regnes for helt innlemmet i pavekirkens system.

Kongemakten og bøndene

Tronstridighetene førte ikke med seg noen dyptgående forstyrrelser i Sveriges samfunnsliv. Det viser blant annet at den svenske bondejorden stadig ble utvidet, som stedsnavnene viser. De eldste bevarte versjoner av landskapslovene er etter en vanlig oppfatning götalovene, som ble nedskrevet på 1200-tallet. Som vedlegg til landskapslovene finnes også enkelte såkalte landskapskrøniker bevart. De representerer de tidligste eksemplene på en nasjonal svensk historieskrivning.

Av landskapslovene ser vi at landsbysamfunnet hadde fått den organisasjon som vedble å bestå i mange hundre år. Lovene gir oss også de første opplysninger om svensk statsforfatning; det var svearnes sak å velge konge, og under sin Eriksgata ble han «dømt til konge» av lagmennene på andre ting. Landskapene hadde fremdeles stor selvstendighet. Men tross all indre strid gikk utviklingen i retning av en sterkere konge- og statsmakt.

Mens de svenske kongene i vikingtiden gjorde seg lite gjeldende utenfor sitt rikes grenser, finner vi nå den kongelige svenske ledung ute på store foretagender. I 1101 ble grensen mellom de tre nordiske rikene fastsatt under et møte av kongene (Magnus Berrføtt, Inge Stenkilsson, Erik Ejegod) i Konghelle.

Finland kommer under Sverige

Magnus Ladulås
Magnus Ladulås' segl. Magnus var en av kongene i Folkungeætten.

Svensk ekspansjon ble nå rettet østover. Sverker den eldre foretok en hærferd mot russerne, legenden forteller om et «korstog» til Finland av Erik den hellige, senere foregikk flere tog til Finskebukta, og samtidig svensk bosetting i Sør-Finland.

Under tronestriden hadde riksstyret mer og mer gått over til jarlen, et embete som var blitt arvelig i Folkungeætten. Ved midten av 1200-tallet var Sverige fast samlet og organisert som et enhetlig rike. Da den siste av Eriks ætt døde i 1250, ble Birger Jarls sønn, Valdemar, valgt til konge, men han stod under farens formynderskap til dennes død i 1266. Birger tok opp igjen erobringspolitikken i Finland, og la tavastenes land under Sverige. Han fikk også vedtatt nye lover om landefreden. Valdemar ble trengt ut av kongedømmet av sin dyktigere bror Magnus Ladulås.

Fra gammel tid hadde kongen innkalt rikets stormenn og sine fremste tjenestemenn til «samtaler». Under Magnus fikk disse rådsmøtene en fastere organisasjon; det senere så mektige riksråd ble grunnlagt. Drott- og marskembetene finner vi også i hans tid. Bygdehøvdingene gikk mer og mer over til å bli «kongens og rikets menn». Alsnö stadga (cirka 1280) bestemte skattefrihet, frälse, for dem som for egen regning gjorde ryttertjeneste med full rustning. Det var opphavet til värdsliga frälset (senere kalt adel), og illustrerer det velorganiserte samarbeid mellom konge og adel i Sverige.

Fra slutten av 1100-tallet begynte jernutvinning i gruver (mot tidligere bare myrmalm), og under Magnus kom tyske læremestere i gruvedrift (Kopparberget og Bergslagen i Midt-Sverige). Stockholm, som ble grunnlagt midt på 1200-tallet, ble utførselshavn for dens produkter. Tyske borgere slo seg ned i Stockholm og andre byer.

Magnus hadde forstått å gjøre rikets stormenn til redskaper for kongemakten. Da han døde i 1290 og etterlot seg tre umyndige sønner, Birger, Erik og Valdemar, ble det annerledes. Formynderen Torgils Knutsson var til å begynne med en myndig forvalter av kongemakten. Han innførte kristendommen hos karelene i Finland og bygde Viborg. Men etter at Birger var blitt myndig, ble Sverige opprevet av kamp mellom kongen og hans brødre, hertug Valdemar og fremfor alt hertug Erik, og adelsfraksjoner som tok parti for den ene eller den annen part.

Etter at biskopene og en gruppe av adelen hadde fått Torgils Knutsson avsatt og henrettet, begynte striden for alvor mellom Birger og hertug Erik, senere Håkon 5s svigersønn, som skaffet seg et selvstendig fyrstedømme ved Göta älv av landområder fra alle tre kongeriker. I striden mellom ham og broren ble både Håkon og den danske konge Erik Menved blandet inn.

Sverige holdt på å gå i oppløsning som ett rike da Birger ved et kupp tok hertugene til fange; de døde senere i fangenskapet. Men deres tilhengere blant stormennene drev ham fra landet og valgte hertug Eriks tre år gamle sønn Magnus til konge i 1319, samme år som han arvet Norge etter sin morfar Håkon 5.

Union og riksrådsvelde

Med formynderregjeringen i Magnus' barndom begynte det riksrådsvelde som varte middelalderen ut. Adelens leder, Mats Kettilmundsson, sluttet som lensherre på Viborg en fred med russerne som for lang tid fastsatte grensene.

Magnus' styretid var på flere måter en fremgangstid for Sverige. Etter svartedauden (svensk digerdöden) i 1350 kom størstedelen av Sverige relativt raskt på fote igjen. Sverige fikk sin landslov i 1347 gjennom Magnus Erikssons landslag og ny felles bylov gjennom hans stadslag. I landslovens konungabalk ble det fastslått at Sverige var et arverike. Under riksoppløsningen i Danmark i 1320-årene ble Magnus herre over Skåne, Nord-Halland og Blekinge, og han regjerte således over hele den skandinaviske halvøya og Finland.

Men det kostet store summer å vinne Skåne, og da han søkte å utvide kongemakten, fikk han stormennene mot seg. Det nyvunne danske land gikk tapt igjen. Valdemar Atterdag inntok Gotland, som hadde betalt skatt til den svenske konge siden Magnus Ladulås' tid. Stormennene innkalte Magnus' søstersønn, Albrecht av Mecklenburg, og valgte ham til konge i 1364. Det lyktes verken Magnus eller hans sønn, den norske konge Håkon 6, å få makten i hele Sverige igjen, bare i en del grenselandskaper mot Norge. Stormennene hadde ventet å få en konge de kunne mestre i Albrecht, og hans makt ble aldri stor. Adelens leder, drosten Bo Jonsson Grip, hadde Finland og en stor del av Sverige under sin kontroll.

Kalmarunionen

Eriks unionssegl
Sverige var med i Kalmarunionen fra dannelsen i 1397 og til Gustav Vasa ble svensk konge i 1523. Bildet viser unionskongen Erik av Pommers unionssegl, kjent fra dokumenter fra perioden 1398-1435. Løven (i midten) representerer Norge. De tre løvene med Dannebrog (oppe til venstre) representerer Danmark. Tre kroner (oppe til høyre) representerer Sverige, eller hele Kalmarunionen. Folkunge-løven (nederst til venstre) representerer Sverige. Griffen (nederst til høyre) representerer Pommern.
Av /Anders Thiset (1850-1917): Danske kongelige Sigiller, Copenhagen : C.A. Reitzel, 1917.

Da Albrecht prøvde å utvide sin makt ved hjelp av tyskere, og han ved Bo Jonssons død ville inndra dennes len og gods, søkte stormennene forbund med dronning Margrete. Albrecht led nederlag og ble tatt til fange ved Falköping. Sverige ble forent med Danmark og Norge i Kalmarunionen (1397).

Men en langvarig kamp fulgte, og Albrechts kapere (vitalinene) gjorde sjøen usikker. Først i 1398 falt Stockholm i Margretes hender. Margrete forstod med stor statsmannsevne å gjennomføre en sentralisering av styret som hennes nærmeste forgjengere uten hell hadde strevet etter. Likeledes førte hun tilbake til kronen store mengder adelig og kirkelig jordegods. Hun var forsiktig med å innsette andre enn svensker som tjenestemenn i Sverige.

Erik av Pommern (fra 1412) hadde ikke de samme taktiske evner. Hans skattepålegg som følge av den kostbare krig mot de holsteinske grever, hans krig med hanseatene som førte med seg krise i gruvedriften, tyskere og dansker i fogdembetene, inngrep i kirkens selvstyre – alt dette fremkalte alminnelig misnøye.

I 1434 brøt det ut opprør i Dalarna og Bergslagen under førerskap av en bergmann og småfrälsemann, Engelbrekt Engelbrektsson. Opprøret var en folkereisning, men adelen og biskopene søkte å gjøre det best mulige ut av situasjonen, og satte opp et klageskrift mot kongen for brudd på landslovens konungabalk. Et møte i Arboga i 1435, som siden offisielt har vært regnet for den første svenske riksdag, innsatte Engelbrekt som hövitsman. Han ble imidlertid myrdet året etter, og dermed hadde allmuen mistet sin høvding. Rådets leder, Karl Knutsson, stilte seg nå i spissen for opposisjonen mot kongen. Rådsherrene sluttet et forlik med Erik, som sikret deres egne interesser, og de slo ned bondereisningen.

Da Erik i 1438 trakk seg tilbake fra riksstyret, ble Karl Knutsson valgt til riksforstander. Men unionsinteressene innenfor adelen var sterke, og rådet valgte Christoffer av Bayern til konge. Etter Christoffers død (1448) valgte svenskene Karl Knutsson til konge. Han hadde også et parti i Norge, men måtte her vike for danske Christian 1. Likeså endte kampen om det gamle handelsknutepunkt Gotland med seier for Christian. Krigen mellom Christian og Karl som nå fulgte, ble kostbar og førte til misnøye. Under ledelse av erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) reiste herrene seg og fikk hjelp av allmuen. Karl måtte rømme fra landet (1457) og unionen var gjenopprettet. Etter langvarig krig og forvirring ble Karl igjen konge (1467–1470), men nærmest bare i navnet.

Sturetiden

Kamp mellom Sten Sture og kong Hans

Kamp mellom Sten Sture den yngres folk og kong Hans’ tyske leietropper ved Älvsborg i 1490-årene. Tegningen er utført av en tysk landsknekt som førte dagbok under felttoget.

Av /NTB Scanpix ※.
Blodbadstavlen
Utsnitt av «Blodbadstavlen», en av de eldste kjente avbildninger av Stockholm. Tavlen ble bestilt av Gustav Vasa i 1524, og skildrer Christian 2s aktiviteter i forbindelse med Stockholms blodbad i november 1520. Blant de fremhevede landemerkene i bildet ses Maria Magdalena kapell, Riddarholmen, Storkyrkan, slottet Tre Kronor, Gråbrödraklostret, Helgeandsholmen og Sankta Klara kloster.
Av .

Da Karl døde, ble Sten Sture den eldre valgt til riksforstander. Han slo tilbake et nytt angrep av Christian ved Brunkeberg (1471), hvor «gode svenske menn», det vil si adelsmenn, kjempet på begge sider, mens et allmueoppbud hørte til Sten Stures stridskrefter. Den patriotiske stemningen etter krigen gav seg utslag i at tyskerne mistet en rett de hadde hatt til å besette halvdelen av byrådene.

Noen år etter (1477) ble universitetet i Uppsala opprettet. Tiden fra nå og fram til 1520 har fått navn etter Sturene, Sten den eldre, Svante Sture og Sten Sture den yngre, som alle var riksforstandere. I denne tiden fortsatte kampen mellom et selvstendighetsparti som støttet Sturene, og et unionsparti som på grunn av interskandinaviske slekts- og eiendomsinteresser holdt på Kalmarunionen. Hos adelen og biskopene møtte også Sturene sterk motstand, fordi deres politikk gikk ut på å styrke regjeringsmakten på bekostning av rådet og de store lensmenn.

Som mottrekk mot adelen holdt Sturene seg i nøye kontakt med bondeallmuen, og de kunne regne med dens støtte. Sten Sture den eldre ble sittende som riksforstander til sin død i 1503, bare et par år var han fordrevet av kong Hans og hans tilhengere. Omkring 1480 la fyrsten av Moskva Novgorod under seg, og i 1495 beleiret han Viborg, men ble slått tilbake og sluttet fred i 1497.

Svante Sture hevdet sin stilling i stadig krig mot Danmark. Sten Sture den yngre, som drev en utfordrende enevoldspolitikk, kom i voldsom strid med unionspartiets leder, den nyvalgte erkebiskop Gustav Trolle. Mens den stod på, gjorde Christian 2 to mislykte forsøk på å vinne Sverige med våpenmakt. Den tredje gangen, i 1520, lyktes det. Sten Sture ble dødelig såret under slaget mot Christians invasjonshær ved Bogesund, ikke langt fra Stockholm, i januar 1520, og døde 3. februar. Det åpnet for at Christian 2. kunne vinne den svenske tronen. Stockholms blodbad i november 1520 førte imidlertid til at Christian tapte Sverige igjen.

Sveriges stormaktsperiode

Kart over Sverige
Sverige under stormaktstiden
Av /Store norske leksikon.

Eldre vasatiden 1521–1611

Gustav Vasa

Under Gustav 1 Vasa ble Sverige en velorganisert og sammensveiset riksenhet. Bildet viser Gustav Vasa-statuen i Nordiska Museet i Stockholm.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Blodbadet i Stockholm i november 1520, der rundt 80 fremtredende svenske motstandere av en skandinavisk union under Christian 2 ble drept, kom til å få vidtrekkende følger. Både danskekongen og de svenske unionelle kretser ble nemlig så kompromittert at det skulle bli mulig å samle seg om et svensk nasjonalt kongedømme. Gustav Eriksson Vasa tok nå opp Engelbrekt Engelbrektssons og Sturenes kamp for Sveriges selvstendighet.

Alt i januar 1521 lyktes det Gustav Vasa å få folket i Dalarna med seg på et opprør mot Christian «tyrann», og dette opprør spredte seg så til flere deler av landet. Utsendinger fra hele Götaland valgte deretter i august 1521 Gustav Vasa til riksforstander. Med støtte av krigsskip og soldater fra Lübeck kunne man så føre en effektiv kamp mot de danske troppene som trakk seg tilbake etter å ha måttet gi opp Stockholm og Kalmar. På en riksdag i Strängnäs i juni 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge.

Selv om kampen mot de danske okkupantene og deres svenske medhjelpere var over, ble det nye kongedømme, riksenheten og landets selvstendighet truet fra flere kanter. Landets statsfinanser var helt i uorden, og det fantes ikke noe organisert statsstyre med embetsverk og utdannede embets- og tjenestemenn. Gjeldsbyrden til Lübeck var trykkende, og hele den svenske utenrikshandelen var på hanseatenes hender.

Kirken fortsatte å være motstander av en sterk nasjonal regjering. For å bryte kirkens maktstilling fikk Gustav Vasa riksdagen i Västerås (1527) til å anerkjenne kongen som kirkens overhode. Riksdagen ble også tvunget til å gå med på at inntektene fra kirkens og klostrenes omfattende eiendommer skulle tilfalle kronen, som også fikk rett til å overta biskopenes slott og festninger. Både denne og senere inndragelser av jordeiendommer gav kronen i den følgende tid rådighet over 60 prosent av landets jord. Under den såkalte Grevefeiden i 1534–1536 sluttet Gustav Vasa seg til Lübecks motstandere og lyktes derved å gjøre slutt på den store gjelden og den fremmede dominans over utenrikshandelen.

Bortsett fra en kort krig med Russland i slutten av 1550-årene var Gustav Vasas regjeringstid fredelig. Han var imidlertid sterkt opptatt av å skape en sterk flåte og å bygge opp en slagkraftig nasjonal hær av bondesoldater til avløsning av de tyske leietroppene. I de første 20 årene av hans regjeringstid fant det sted flere bondereisninger, særlig i Dalarna, ikke bare på grunn av misnøye med høye skatter, mangel på visse forbruksvarer og dårlig mynt, men også fordi mange var imot kongens forsøk på å gjøre seg eneveldig.

Etter at det hadde lykkes å slå ned et omfattende bondeopprør i Småland og store deler av Götaland, den såkalte Dackefeiden, gav Gustav Vasa opp sine planer om en fullstendig nyorganisering av riksstyret i retning av enevelde. Han var opptatt av å forbedre rikets finanser og legge forholdene til rette for fremgang i næringslivet, ikke minst gjaldt dette forbedringer i jerntilvirkningen slik at det kunne oppnås høyere priser på jernet, som etter hvert ble en stadig viktigere svensk eksportvare.

Under Gustav Vasas sønn og etterfølger Erik 14 (1560–1568) ble utenrikspolitikken mer aktiv, og under den spente situasjonen som oppstod da de tyske ordensland (nåværende Estland og Latvia) gikk i oppløsning, besatte svenske tropper Reval og store deler av Estland (1561). Med dette begynte en krigs- og ekspansjonsperiode i svensk historie, som med få avbrudd varte i hundre år. Besettelsen av Estland førte til krig med Polen (sluttet i 1568). Forsøket på å få kontroll med handelen på Russland var foranledningen til Den nordiske sjuårskrig (1563–1570), da Danmark i forbund med Polen og Lübeck gjorde et forgjeves forsøk på å sette en stopper for svensk ekspansjon i Østersjøområdet.

På en riksdag i Arboga i 1561 styrket Erik 14 sin personlige maktstilling da han fikk gjort slutt på sine brødres nærmest selvstendige fyrstedømmer (de såkalte Arboga artiklar). Dette førte til at kongens bror Johan tok kontakt med Eriks fiende, kong Sigismund av Polen, giftet seg med dennes søster Katarina Jagellonica og trådte frem som kongens åpenlyse motstander. Blant stormennene var det sterk misnøye med kongens personlige styre. For å hindre opprør slo da Erik 14 inn på en hard linje, som i ettertiden er blitt tolket som utslag av sykelig mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. Han lot således Höga nämnden (opprettet i 1561) felle mer enn 300 dødsdommer over adelsmenn. Etter de såkalte Sturemordene (1567), da Svante Sture og hans to sønner ble drept, begynte et opprør som førte til at Erik ble avsatt og broren Johan overtok makten.

Johan 3 var sterkt opptatt av å få i stand en forsoning mellom den protestantiske og den katolske kirke, og innførte i den anledning en ny liturgi (Röda boken), som var en klar tilnærming til katolsk kirkeordning. Hans sønn og etterfølger Sigismund (svensk konge til i 1599, polsk konge i 1587–1632) var ivrig tilhenger av den katolske motreformasjon, og møtte derfor sterk svensk motstand. Dette ble utnyttet av Gustav Vasas yngste sønn hertug Karl, som fikk Riksdagens støtte til en antikatolsk og antipolsk motstandslinje. Motstanden var også i høy grad rettet mot de høyadelige kretser som støttet Sigismund. Etter en kortvarig krig i 1598 seiret hertug Karl over en polsk hær ved Linköping. I 1599 erklærte så Riksdagen i Stockholm Sigismund for avsatt, og hertug Karl ble anerkjent som regjerende arvefyrste. Etter noen år tok han så kongenavn.

Stormaktstiden 1611–1718

Slaget ved Lützen
På 1600-tallet under Gustav 2 Adolf ble Sverige en av Europas stormakter. Bildet viser ham under slaget ved Lützen i 1632, der svenskene seiret, men kongen selv falt. Maleri av den flamske maleren Pieter Meulener, cirka 1650, Berlin.
Slaget ved Lützen
Av .
Karl 12

Karl 12 ledet Sverige i en rekke felttog under den store nordiske krig, der han til å begynne med vant flere seirer. I 1709 led han et avgjørende nederlag ved Poltava. I 1716 og 1718 gjorde han to mislykkede forsøk på å erobre Norge, under det siste falt han ved Fredriksten. Bildet er et stikk av Daniel Chodowiecki fra 1793, og forestiller kongen under et av de mange slagene. Staatsbibliothek, Berlin.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.
Karl 12s klær
Klærne Karl 12 bar da han ble skutt ved Fredriksten festning i 1718.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Karl 9 planla å utvide det svenske territoriet i nord og skape et ishavsvelde som omfattet Finnmark, Troms og Nordland til Ofoten. Samtidig ville han i krig mot Russland gjøre Sverige til en ledende østersjømakt. Kalmarkrigen (1611–1613) endte med at Sverige oppgav sine planer om ekspansjon nordover. Krigen mot Russland ble ført med større hell, og ved freden i Stolbova i 1617 ble hele Kexholm län og Ingermanland svensk.

Kampene mot Russland hadde lært Gustav 2 Adolf (1611–1632), Karl 9s sønn og etterfølger, at skulle Sverige kunne utvide og befeste sin stilling som ledende østersjømakt, måtte hæren omorganiseres og moderniseres. Infanteriet ble derfor fra nå av rekruttert ved utskrivning blant bøndene, mens ryttere og offiserer ble fast ansatt og fikk utlagt gårder til underhold. Dessuten ble det oppsatt vervede regimenter. Også forbedrede våpen og en ny kampteknikk utarbeidet av kongen bidrog til å gjøre den svenske hæren til et effektivt redskap for Gustav Adolfs videre krigføring, som i første rekke rettet seg mot Polen.

Ved våpenstillstanden i Altmark i 1629 fikk Sverige kontroll med de viktige havnene ved utløpene av Wisła og Nemunas; de høye tollintektene derfra finansierte i vesentlig grad landets videre deltagelse i trettiårskrigen. Blant historikerne har det vært ulike oppfatninger om motivene for Gustav Adolfs deltagelse i krigen i Tyskland. Hans egne uttalelser tyder på at det var et sammenfall av religiøse og politiske motiver. Han ville nok beskytte protestantismen, men mente at dette best kunne skje ved at Sverige ble en så sterk makt at den kunne påvirke utviklingen i Tyskland.

Ved Breitenfeld i 1631 vant Gustav Adolf en total seier over keiserens hær ledet av Tilly, men i slaget ved Lützen i 1632 (mot Wallensteins tropper) falt kongen. Den svenske formynderregjeringen for Gustav Adolfs datter Kristina, under ledelse av Axel Oxenstierna, bestemte seg for fortsatt deltagelse i krigen, og under kommando av betydelige feltherrer, først Johan Banér og senere Lennart Torstensson, vant de svenske troppene store seirer, og oppfylte Gustav Adolfs plan om Sverige som den ledende østersjømakt. Ved freden i Brömsebro i 1645 ervervet svenskene blant annet Saaremaa (Ösel) og Gotland fra Danmark, og trettiårskrigens fredsavtale av 1648 gav Sverige herredømmet over store områder i Nord-Tyskland med munningene av de viktige elvene Oder, Elben og Weser.

Under dronning Kristinas styre (1644–1654) fortsatte adelen å utbygge den maktposisjon den var begynt å få fra Gustav Adolfs tid. Under ulike former, fra full eiendomsrett til skatteinntekter av jord, kom adelen etter hvert til å besitte to tredjedeler av landets gårder. I 1654 abdiserte Kristina til fordel for sin fetter Karl 10 Gustav, som både var sterkt opptatt av å føre videre Gustav Adolfs planer om et svensk østersjøvelde og av å bli konge i en skandinavisk storstat. Krigen mot Polen sluttet med freden i Oliva i 1660, som sikret det svenske østersjømonarkis grenser for en god tid fremover. Ved freden i København (1660) måtte Sverige oppgi Trondhjems len og Bornholm, men fikk beholde Skåne, Halland, Blekinge og Bohuslän (avstått ved freden i Roskilde i 1658).

Etter krigene i 1670-årene (mot Brandenburg og Danmark-Norge) var rikets finanser i uorden, flåten så å si ødelagt og hærens kampkraft sterkt redusert. Dette var bakgrunnen for at Riksdagen i 1680 besluttet å granske formynderregjeringens virksomhet under Karl 11s mindreårighet. En riksdagsdomstol dømte så formynderne til å betale betydelige erstatninger, og dette ble innledningen til en omfattende inndraging (reduksjon) av de forleninger og donasjoner adelen hadde fått, både i selve Sverige og i østersjøprovinsene. Riksdagen i 1680–1682 gav kongen makt over forvaltningen, og anerkjente ham i 1693 som eneveldig. Selve beskatningsretten skulle likevel fremdeles ligge hos Riksdagen, det var bare under krig at kongen fikk lov til å skrive ut skatter og oppta lån.

Denne tillatelsen kom Karl 11s sønn og etterfølger Karl 12 (1697–1718) til å benytte seg flittig av. Fra 1700 var Sverige nemlig i krig med de fleste stater rundt Østersjøen. Under Den store nordiske krig skulle Russland komme til å bli landets farligste motstander. Det lyktes ikke Karl 12 etter den store seieren ved Narva (1700) å hindre tsar Peter i å forsterke den russiske militære slagkraft. Styrkeprøven ved Poltava (1709) viste at svenske tropper ikke kunne hindre Russland fra å bli den dominerende østersjømakt.

Etter at kongen i 1715 hadde vendt tilbake til Sverige (som han hadde forlatt i 1700), planla han å erobre Norge. Det første angrepet i 1716 var for dårlig militært forberedt og måtte oppgis. Under det andre angrepet i 1718 falt Karl 12 (30. november) under beleiringen av Fredriksten festning ved Halden. Etter kongens død startet den svenske hæren en umiddelbar retrett fra Norge. Karolinernes dødsmarsj i januar 1719 ble et symbol på at Sveriges stormaktstid var over. Det er mulig at det bak angrepene på Norge kan skimtes en storslått plan om en svensk tilnærming til Vest-Europa for å få støtte mot den nye østeuropeiske stormakt Russland. Den nye regjeringen under kongens søster Ulrika Eleonora hadde i hvert fall slike planer. Men da det ble klart at noen vesteuropeisk støtte ikke kunne oppnås, måtte Sverige ved freden i Nystad (Uusikaupunki) i 1721 også formelt oppgi de baltiske provinser og deler av Karelen til Russland.

Perioden 1720–1866

Fredrik 1 av Sverige
.

Frihetstiden 1720–1772

Da Karl 12 ikke hadde noen arving, ble hans søster nødt til å sammenkalle Riksdagen for å bli valgt til dronning. I 1720 abdiserte hun til fordel for sin gemal Fredrik av Hessen, som under navnet Fredrik 1 var konge til 1751. Ifølge den nye forfatning vedtatt av Riksdagen i 1720 og 1723 ble eneveldet avskaffet og all makt samlet hos rikets fire stender. Alle viktige spørsmål skulle avgjøres av et råd på 16 medlemmer, der kongen bare hadde to stemmer. Rådet skulle være ansvarlig overfor stendene. Blant de mange riksdagskomiteer som skulle forberede sakene før de kom opp til behandling i Riksdagen, kom sekreta utskottet (hvor bøndene ikke var representert) til å innta en særstilling. Alle saker som skulle holdes hemmelig ble avgjort der, for eksempel utenrikspolitiske, forsvars- og statsfinansielle saker.

De fleste stenderrepresentantene – bortsett fra bøndene – var embetsmenn, og den såkalte frihetstiden (1720–1772) ble derfor også byråkratiets gylne tid. Frem til 1738 var Arvid Horn kansellipresident i regjeringen, og det er han som i første rekke har æren for denne periodes fredspolitikk, som hadde til formål å unngå en ny krig mot Russland. Han var også interessert i å fremme handel og industri, og landets økonomiske oppblomstring i disse årene skyldes utvilsomt i første rekke hans kloke og forsiktige tillemping av de merkantilistiske ideer.

Misnøye med Arvid Horns utenrikspolitikk og med at han ikke ville gå langt nok i å støtte næringslivet, førte til at han 1738 måtte trekke seg tilbake som regjeringssjef. Det hadde på dette tidspunkt utviklet seg et topartisystem, nemlig Arvid Horns tilhengere som ble kalt mössor (nattmössor) og hattar, som gikk inn for en krig mot Russland for å vinne tilbake de tapte østersjøprovinsene. Hattene som nå overtok regjeringen, inngikk forbund med Frankrike for å oppnå subsidier.

Krigen mot Russland i 1741–1743 førte imidlertid bare til tap av ytterligere finske provinser nordvest for St. Petersburg. Heller ikke lyktes det hattene å gjøre Sverige til den økonomiske stormakt de hadde drømt om. Deres industri- og handelspolitikk, som ble drevet etter merkantilistiske ideer, var nærmest mislykket, og bidrog sammen med de enorme utgiftene under den resultatløse krigen mot Preussen i 1757–1762 til inflasjon og statsfinansielt sammenbrudd. Mot slutten av frihetstiden begynte mer liberale økonomiske ideer å gjøre seg gjeldende. Fremst blant forkjemperne for et friere økonomisk system stod Anders Chydenius, som gjorde seg til talsmann for de samme ideer som den samtidige Adam Smith i Skottland.

Frihetstiden er blitt kalt Sveriges vitenskapelige storhetstid. Særlig var man interessert i naturvitenskapelig forskning, og Riksdagen bevilget store beløp til fremme av slik forskning. Flere av tidens vitenskapsmenn oppnådde europeisk berømmelse, blant andre Christopher Polhem (ingeniør og oppfinner), Carl von Linné (botanikk), Anders Celsius (fysikk) og Carl Wilhelm Scheele (kjemi). I 1739 ble Vetenskapsakademien grunnlagt, og den har siden den tid vært sentrum for naturvitenskapelig forskning i Sverige.

Etter 1765 skiftet mössor og hatter om makten. Mössorna, som under Arvid Horns tid hadde vært et adelsparti, støttet seg nå til de tre uadelige stender i Riksdagen. Hattene ble nå de adeliges parti. Et tredje parti begynte også å gjøre seg gjeldende, nemlig et hoffparti som søkte å utvide kongemakten. Ved siden av de bitre partistridighetene ble selve landets selvstendighet truet, idet utenlandske makter blandet seg inn i svensk politikk ved å gi pengestøtte til partiene. Den russiske innflytelse kom til å vise seg tydelig etter at mössorna overtok regjeringsmakten.

For å gjøre slutt på dette besluttet Adolf Fredriks sønn og etterfølger, Gustav 3 (1771–1792), i 1772 å gjøre statskupp. Regjeringen ble arrestert, og Riksdagen vedtok en ny regjeringsform som gav kongen kontroll over regjeringen, men ellers nærmest var en tillempning av læren om maktfordelingen.

Gustaviansk tid 1772–1809

Kart

Sveriges territoriale tap i perioden 1679–1815

Av /Store norske leksikon ※.

Frem til 1786 forsøkte Gustav 3 å gjennomføre en rekke reformer i det opplyste eneveldets ånd (blant annet forordning om trykke- og religionsfrihet). Etter Tyrkias angrep på Russland gikk også Sverige til krig (1788–1789) for å erobre tilbake de tapte finske provinser. En av grunnene til at de svenske troppene led nederlag, var et mytteri blant adelige offiserer (Anjala-förbundet). Kongen utnyttet folkestemningen mot adelen til å tvinge Riksdagen til å vedta et tillegg til regjeringsformen, den såkalte förenings- och säkerhetsakten, som økte kongens makt og nærmest gjorde den eneveldig. For å få satt igjennom en forfatningsendring besluttet en gruppe adelsmenn å rydde Gustav 3 av veien, og i 1792 ble han skutt under et maskeradeball på operaen.

Den sterke personlige kongemakt fortsatte imidlertid under formynderstyret for Gustav 4 Adolf og etter at denne selv hadde overtatt makten i 1796. Under Napoleonskrigene holdt Sverige seg stort sett nøytralt. Etter nøytralitetsforbundets sammenbrudd besluttet imidlertid Gustav Adolf å nærme seg England, som var selve hovedmarkedet for Sveriges viktigste eksportvare, jern. I 1805 ble så landet med i den tredje koalisjonen mot Napoleon. Etter freden i Tilsit kom Sverige i krig med både Russland og Danmark-Norge i 1808. Alt før årets utgang måtte de svenske troppene trekke seg ut av Finland. Gustav Adolf ble gjort hovedansvarlig for de militære nederlag.

Standssamfunnets siste tid 1809–1866

Etter at en gruppe sivile embetsmenn og offiserer i mars 1809 hadde tatt kongen til fange, erklærte Riksdagen ham for avsatt. 6. juni 1809 vedtok Riksdagen en ny forfatning, som innskrenket den personlige kongemakt og gav Riksdagen en sterkere stilling. Karl 13 (1809–1818), Gustav 4 Adolfs onkel, ble valgt til ny konge. Til tronfølger ble utsett prins Christian August (han tok i Sverige navnet Karl August), som var meget populær i Norge, i håp om at denne skulle få Norge skilt fra Danmark og forent med Sverige.

Etter Karl Augusts plutselige død i mai 1810 valgte en riksdag i Örebro den franske marskalk Jean-Baptiste Bernadotte til ny tronfølger under navnet Karl Johan. Fra sin ankomst til Sverige i oktober 1810 var han den egentlige leder av svensk politikk. Da han skjønte at det ville være umulig å erobre tilbake Finland fra Russland, undertegnet han i mars 1813 en traktat med Storbritannia, og ble lovt Norge mot at Sverige deltok i sluttkampen mot Napoleon. Etter slaget ved Leipzig lot Karl Johan de svenske troppene marsjere mot Danmark, som ved freden i Kiel 14. januar 1814 ble tvunget til å avstå Norge.

Den svenske politikken overfor Norge senere dette år var uten tvil diktert av Karl Johan og var i overensstemmelse med hans egne personlige planer. Ved å godta hovedinnholdet i Eidsvollsgrunnloven ble han – uten bruk av militære maktmidler – lovlig arving til den norske trone. Dette ville skaffe ham en mer uavhengig stilling i Sverige, samtidig som han håpet å påvirke liberale kretser i Frankrike. Karl Johan hadde nemlig, og fortsatte å ha, planer om å få brede franske kretser til å gå inn for ham som konge av Frankrike.

Karl Johans kongetid (1818–1844) er kjennetegnet av et sterkt personlig og konservativt styre, hvor han klarte å frigjøre regjeringen fra Riksdagens innflytelse og gjøre den til et redskap for kongemakten. Fra 1820-årene vokste det imidlertid frem en liberal opposisjon som fikk så sterk oppslutning at Riksdagen i 1840 klarte å få gjennomført det såkalte departementsstyre, som gav statsrådet en mer selvstendig stilling overfor kongen. Etter dette fulgte en periode med liberale reformer, som ble fortsatt under Karl Johans sønn Oscar 1 (1844–1859). Blant de viktige reformene kan nevnes lik arverett for menn og kvinner, bedre fattigpleie og en mer human fangebehandling og straffelov.

Under Karl 15 (1859–1872) gikk reformarbeidet videre; således kom 1862 en lov om utvidet lokalt selvstyre.

Det moderne gjennombrudd 1866–1945

Industrialisme og parlamentarisme 1866–1920

Hjalmar Branting

Svensk historie på 1900-tallet er i stor grad blitt preget av arbeiderbevegelsens organisasjoner, med det sosialdemokratiske partiet i spissen. Bildet viser Hjalmar Branting, som gjennom sitt virke fra 1880-årene til midten av 1920-årene som avisredaktør, riksdagsmann, partileder og statsminister, la mye av grunnlaget for den sterke stilling sosialdemokratene senere har hatt.

Av /NTB Scanpix ※.

Ved riksdagsreformen av 1866 ble stenderriksdagen avløst av en Riksdag med to kammer. Medlemmene av Första kammaren ble valgt indirekte av landstingene (fylkestingene) og bystyrene i de største byene. Medlemmene av Andra kammaren skulle velges ved direkte valg, men censusbestemmelsene var så strenge at bare 5,5 prosent av befolkningen fikk stemmerett.

Riksdagsreformen av 1866 markerte slutten på en over 20-årig reformperiode. To store hovedspørsmål kom til å dominere svensk innenrikspolitikk i tidsrommet frem til århundreskiftet, nemlig kravet om en omlegning av grunnskatten og et ønske om å avskaffe den gamle hærordningen (indelningsverket) med en større og bedre trent hær av vernepliktige. Det var førstekammeret som krevde en militær nyordning og modernisering av forsvaret, mens annetkammeret nektet å gå med på dette dersom ikke det gamle skattesystem med grunnskatter ble reformert. Først i 1892 kunne begge kamre bli enige om grunnskattens suksessive bortfall i forbindelse med en omlegging av hærorganisasjonen. I 1901 tok man så skrittet fullt ut og innførte en hærorganisasjon som utelukkende bygde på alminnelig verneplikt.

De sterkt fallende kornprisene på verdensmarkedet i 1880-årene skulle komme til å få avgjørende betydning i svensk politisk historie. Den heftige striden som brøt ut mellom proteksjonister og frihandelsmenn, førte til at Lantmannapartiet, som hadde vært det ledende parti i annetkammeret, ble sprengt i 1887. Tilhengerne av frihandel brøt ut og kom til å utgjøre kjernen i et liberalt parti, Liberala samlingspartiet, som ble stiftet i 1900 og alt i 1903 ble det største partiet i annetkammeret. Mot det liberale partiet og et sosialdemokratisk arbeiderparti (stiftet i 1889) stod det konservative Lantmannapartiet (Högern).

Frem til slutten av 1800-tallet ble utenrikspolitikken sett på som kongens personlige domene. Alt som kronprins hadde Karl Johan på egen hånd avsluttet en traktat med Russland mot en så å si enstemmig opposisjon. Denne russisk-orienterte utenrikspolitikken fortsatte gjennom resten av Karl Johans regjeringstid. Men Oscar 1 fikk ved November-traktaten av 1855 svensk utenrikspolitikk orientert mot vestmaktene (Storbritannia og Frankrike).

Spørsmålet om en skandinavisk union var sentralt fra midten av 1850-årene, men etter den dansk-tyske krig i 1864 var det slutt på alle forhåpninger om å få Danmark tilknyttet den svensk-norske unionen. Under krigen mellom Preussen og Østerrike i 1866 og under den fransk-tyske krig i 1870–1871 var Sverige offisielt nøytralt, selv om Karl 15 sympatiserte med Frankrike. Oscar 2 (1872–1907), derimot, var mektig imponert av det nye tyske keiserrike under Otto von Bismarcks ledelse, og begynte en omlegging av Sveriges utenrikspolitiske kurs. Fra midten av 1870-årene var et nært vennskap med Tyskland det viktigste element i svensk utenrikspolitikk, noe som ble enda tydeligere da frykten for Russland økte i 1890-årene. Det er mulig at kongens tyskorienterte utenrikspolitikk i en viss utstrekning også var diktert ut fra en frykt for separatistiske strømninger i Norge.

Unionen med Norge kom i høy grad til å påvirke den politiske utviklingen i Sverige. Stattholderstriden, som i Norge ble en mektig stimulans for Johan Sverdrups kamp for parlamentarisme og et utvidet folkestyre, førte i Sverige til at regjeringen – støttet av Riksdagen – styrket sin stilling overfor kongemakten. I 1905 kom unionsspørsmålet igjen til å gripe inn i svensk politikk. Oppløsningen av unionen med Norge var også samtidig en begrensning av kongens maktstilling. En regjering fra flertallspartiene i Riksdagen ble nemlig utpekt til å lede forhandlingene med Norge. Dermed hadde Sverige fulgt Norges og Danmarks eksempel og tatt det avgjørende steget over i parlamentarismen.

Størstedelen av bøndene var i løpet av 1700-tallet blitt selveiere. Samtidig vokste det frem et tallrikt proletariat på landsbygda, bestående av husmenn (torpare), innerster (backstugusittare), landarbeidere (statare) og daglønnere (blant annet inndelte soldater). Loven av 1827 om utskiftning (laga skifte) bidrog i vesentlig grad til et mer effektivt jordbruk og til en så omfattende nyrydding at Sverige fra omkring midten av 1800-tallet ble selvforsynt med korn. I perioden 1815–1900 økte folketallet fra 2,1 millioner til 5,1 millioner, selv om hele 825 000 emigrerte – vesentlig til USA – i tiden 1840–1900.

Den økonomiske liberalisme slo igjennom for alvor omkring midten av 1800-tallet. Johan August Gripenstedt, som var finansminister 1856–66, kom til å stå som leder og drivende kraft i arbeidet for en friere økonomisk lovgivning. Den industrielle revolusjon kom forholdsvis sent til Sverige. Først fra 1870-årene la nye oppfinnelser og bedre produksjonsmetoder i jern- og stålproduksjonen og en begynnende maskinindustri grunnlaget for landets overgang fra et overveiende jordbruksland til en moderne industristat.

Etter valget til annetkammeret i 1905 dannet den liberale leder Karl Staaff sin første regjering. Da hans forslag til stemmerettsreform ble forkastet av Riksdagen, gikk han av alt i 1906. Hans etterfølger, den konservative Arvid Lindman, la frem et nytt forslag, som ble endelig vedtatt i 1909. Det innebar ikke bare praktisk talt alminnelig stemmerett for menn, men en gjennomgripende demokratisering av hele det politiske liv. I 1911 førte det første annetkammervalget etter stemmerettsutvidelsen til stor fremgang for sosialdemokratene på de konservatives bekostning, og Staaff dannet sin annen regjering.

Næringslivet var i sterk vekst på denne tiden. Det gjaldt særlig treforedlingsindustrien, som innførte stadig mer avansert teknologi. En tilsvarende utvikling fant sted i jernverkene, mens verkstedindustrien ennå spilte en forholdsvis beskjeden rolle. Både Staaff og Lindman tok initiativet til en rekke sosiale reformer som arbeidervernlov (1912) og alminnelig folkepensjon (1913). Likevel ble den første tiden etter 1905 preget av en sterk sosial uro som nådde et høydepunkt med storstreiken i 1909.

Etter hvert som motsetningene mellom stormaktene tilspisset seg, kom forsvarsspørsmålet til å spille en hovedrolle i svensk politikk. Staaff gikk her inn for en mellomløsning. Da Gustav 5 (1907–1950) åpent tok standpunkt for forsvarsvennene, trådte Staaff tilbake i februar 1914 (se Bondetoget). Han ble etterfulgt av den konservative Hjalmar Hammarskjöld.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 erklærte Sverige seg nøytralt, og partiene i Riksdagen inngikk en borgfred. Men Hammarskjölds nøytralitetspolitikk, som hellet mot Tyskland, vakte sterk misnøye i Storbritannia. Dette gikk ut over den allerede vanskelige svenske forsyningssituasjonen, og kritikken mot regjeringen vokste. I 1917 måtte Hammarskjöld tre tilbake, og etter annetkammervalget samme år dannet de liberale og sosialdemokratene en koalisjonsregjering, Sveriges første fullt parlamentariske regjering. Utenrikspolitisk ble vinteren 1918 med borgerkrigen i Finland det store problem. Sverige anerkjente det «hvite» regimet som det selvstendige Finlands lovlige regjering, men avslo å gi det offisiell våpenhjelp. Et forsøk på å få Ålandsøyene inn under svensk suverenitet ble avvist av Folkeforbundet i 1921.

Mellomkrigstiden

Statsminister og partileder Per Albin Hansson
.

Som Europa ellers var Sverige i de første mellomkrigsårene preget av politisk og sosial uro med betydelig arbeidsledighet og voldsomme arbeidskonflikter. Men reformarbeidet stanset ikke opp. I 1919 fikk kvinner og menn alminnelig og lik stemmerett. Samtidig ble 8-timersdagen innført i arbeidslivet. I partipolitikken førte sosialdemokratene an gjennom praktisk talt hele mellomkrigstiden. De hadde den ledende gruppen i Riksdagen, og de satt med regjeringsmakten oftere og lenger enn noe annet parti, først under Hjalmar Branting og senere under Per Albin Hansson. Tross stort sett økende tilslutning fra valg til valg oppnådde de likevel ikke flertall i Riksdagen. Derimot gikk de konservative (Högern, fra 1969 Moderata Samlingspartiet), og det samlende liberale partiet, Folkpartiet (stiftet i 1934, fra 2015 Liberalerna), jevnt tilbake, mens Bondeförbundet (fra 1957 Centerpartiet) som stod frem som landbrukets felles politiske organisasjon i 1921, hadde en begrenset vekst. Konkurransen mellom disse partiene førte til ustabile parlamentariske forhold.

Et omslag kom i 1932 da Per Albin Hansson etter en sosialdemokratisk valgseier dannet sin første regjering. Dens hovedoppgave ble å bekjempe de alvorlige virkninger den nye internasjonale økonomiske krisen hadde fått for Sverige, først i jordbruket og så i industrien. Harde arbeidskonflikter hadde fulgt i deres spor med blodige sammenstøt mellom arbeidere og militære (Ådalen i mai 1931). For å få i stand effektive mottiltak inngikk Hansson i 1932 en overenskomst med Bondeförbundet om midler til å bekjempe arbeidsledigheten og styrke landbrukets stilling («kohandeln»). Avtalen ble etter valget til annetkammeret i 1936 videreført gjennom dannelsen av en koalisjonsregjering mellom de to partiene.

Nye sosiale reformer ble gjennomført (frivillig statsstøttet arbeidsløshetstrygd i 1934, bedret folketrygd i 1935 og 1937, lovfestet to ukers ferie i 1938), og den alminnelige velstand var i 1939 steget til 60 prosent over nivået fra 1920. Bakgrunnen var den fortsatte økonomiske fremgangen. Etter en ustabil periode de første mellomkrigsårene med til dels stor arbeidsledighet (163 000 i 1922) satte oppsvinget inn for alvor omkring i 1933. Det gjaldt først og fremst treforedlingsindustrien, som i 1938 stod for hele 26 prosent av den svenske eksporten. Men jernverksindustrien gikk også betydelig frem etter at elektrostålprosessen hadde slått igjennom, og verkstedindustrien begynte å gjøre seg sterkt gjeldende ikke minst gjennom storbedrifter som Svenska Kullagerfabriken, Bofors og Götaverken. Til gjengjeld ble jordbrukets plass i næringslivet stadig mer beskjeden.

Sverige sluttet seg til Folkeforbundet i 1920 og tok aktivt del i det nordiske samarbeidet innenfor dets ramme. Etter den nazistiske maktovertagelsen i Tyskland i 1933 ble det utenrikspolitiske klimaet hardere også for Sverige. Regjeringen fulgte Folkeforbundets vedtak om sanksjoner mot Italia under krigen mot Etiopia i 1935, men da denne aksjonen ble mislykket, sa den svenske regjeringen – som så mange andre – opp sine sanksjonsforpliktelser. Til gjengjeld forsøkte Sverige å få i stand et nærmere sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden eller i hvert fall et felles svensk-finsk forsvar av Ålandsøyene, men disse bestrebelsene strandet særlig på grunn av sovjetisk motstand. Derimot ble Sveriges egen militære beredskap vesentlig styrket på grunnlag av en ny forsvarsordning i 1936.

Andre verdenskrig

Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 erklærte Sverige seg nøytralt i stormaktskonflikten, men det ble snart vanskelig å holde denne linjen. Den første påkjenningen kom da Sovjetunionen angrep Finland i desember 1939 (vinterkrigen). Den svenske regjeringen valgte da å la være å proklamere nøytralitet og deltok i en omfattende humanitær og materiell hjelpeaksjon overfor finnene. Da de vestallierte bad om å få sende tropper til Finland over svensk territorium, svarte imidlertid den svenske regjering nei, i likhet med den norske.

I forbindelse med vinterkrigen omdannet Per Albin Hansson sitt ministerium til en nasjonal samlingsregjering. Ved annetkammervalget i 1940 fikk sosialdemokratene absolutt flertall for første gang, men regjeringens sammensetning ble ikke endret. Den parlamentariske stabiliteten gjorde det mulig å øke beredskapen hurtig. Ved den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark 9. april 1940 var det svenske forsvaret ennå ikke sterkt nok, og regjeringen måtte gjøre en rekke innrømmelser overfor tyskerne i strid med en streng oppfatning av nøytraliteten. Blant annet tillot den transitt av sykepleiere, sanitetsutstyr og proviant til de tyske tropper som kjempet i slaget om Narvik, men et krav om overføring av tropper ble avvist. Straks kampene i Norge var over, ble det inngått en svensk-tysk avtale om sending av krigsmateriell og avløsningstropper over svensk territorium til Nord-Norge (permittent-trafikken), og i forbindelse med Hitlers angrep på Sovjetunionen i juni 1941 fikk en fullt oppsatt tysk divisjon lov til å krysse Sverige fra Nord-Norge til finsk Lappland.

Da folkestemningen i Sverige under andre verdenskrig overveiende var på de vestalliertes side, vakte disse innrømmelsene misnøye i vide kretser, og flere aviser, med Torgny Segerstedts Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning i spissen, gav åpent uttrykk for kritikk. Dette førte til skarp pressekontroll fra regjeringens side. Derimot gav Sverige sine tre krigførende naboer uvurderlig støtte i form av matsendinger, hjelp til skandinaver i tysk fangenskap og oppholdstillatelse for titusener av norske og danske flyktninger, som til og med fikk adgang til å organisere polititropper. Da krigslykken definitivt vendte seg fra tyskerne i 1943, og Sveriges militære beredskap samtidig nådde et høydepunkt, ble det slutt med innrømmelsene overfor Tyskland. Blant annet opphørte permittent-trafikken i august 1943, og pressekontrollen ble gradvis avviklet.

Velstandssamfunnet

Hammarkullen
Miljonprogrammet. For å få avviklet en økende boligkø gikk sosialdemokratene i 1964 til valg på slagordet "en miljon bostäder på tio år". Store og små byer opplevde deretter en storstilt utbygging av nye drabantbyer. Bildet er fra Hammarkullen i Göteborg 1977. Noen av miljonprogrammets boligområder har senere hatt en ugunstig utvikling mot gettoisering og sosial nød.
Av /Riksantikvarieämbetet.
Lisens: CC BY 2.5 SE

Da freden var gjenopprettet i Europa i mai 1945, stod Sverige økonomisk meget sterkt. Landet hadde unngått krigens ødeleggelser og utbygd produksjonsapparatet i krigsårene. Det svenske samfunn ble derfor i de første tiår etter krigen preget av en rask økonomisk ekspansjon. Tross vekslende konjunkturer med tidvis sterke inflatoriske tendenser og truende arbeidsledighet ble bruttonasjonalproduktet fordoblet mellom 1950 og 1970. Oppgangen skyldtes i vesentlig grad utviklingen av industrien, særlig verkstedindustrien, som med sitt høyt avanserte produksjonsapparat (elektronikken) mer og mer overtok stillingen som Sveriges viktigste næringsvei.

I juli 1945 dannet Per Albin Hansson sin fjerde regjering, en ren sosialdemokratisk regjering. Da Hansson døde i 1946, overtok Tage Erlander stillingen som statsminister. Den økonomiske tilstramningspolitikken som regjeringen førte for å bekjempe inflasjonen, ble stadig mindre populær. Selv om sosialdemokratene beholdt flertallet ved valget i 1948, ble den parlamentariske situasjonen etter hvert såpass vanskelig at Erlander i 1951 fornyet den gamle avtalen med Bondeförbundet (Centerpartiet) og dannet en flertallskoalisjon.

Med den gunstige økonomiske utviklingen og den stabile regjeringssituasjonen som bakgrunn ble det svenske velstandssamfunnet gradvis bygd opp. Både den alminnelige levestandard og den sosiale velferd kom etter hvert til å ligge på et nivå som knapt noe samfunn tidligere hadde nådd. Folkepensjonen var høynet i 1946, barnetrygd ble innført i 1948 og i 1949 trådte en ny arbeidervernlov i kraft; tre ukers ferie kunne lovfestes i 1951 (fire uker fra 1963), og fra 1957 gjaldt loven om sosialhjelp. De fleste av de tiltak som her ble gjort, fikk uten vanskelighet flertall i Riksdagen. Men da spørsmålet om en såkalt allmenntjenestepensjon ble satt på dagsordenen i 1955, oppstod det dyp splittelse i koalisjonen. Resultatet ble i hovedsak en seier for sosialdemokratene, som på denne måten klarte å bryte sin jevne tilbakegang. Ved valgene i 1960 og 1964 stabiliserte de sin stilling, mens de i 1968, vesentlig som en tillitserklæring til Erlander, vant en av sine aller største valgseire og for annen gang fikk flertall alene i annetkammeret.

I 1967 ble en ny grunnleggende sak moden for behandling. Partigruppene i Riksdagen kom da til enighet om en forfatningsreform som blant annet innebar innføring av en ettkammer-riksdag. I 1969 trakk Erlander seg på eget initiativ tilbake som statsminister og ble etterfulgt av Olof Palme. Det første valget til ettkammer-riksdagen høsten 1970 kom dermed til å dreie seg om tilliten til Palme, som mistet flertallet og fortsatte med en mindretallsregjering. Denne parlamentariske situasjonen ble ytterligere tilspisset ved valget i 1973, da en ny tilbakegang for sosialdemokratene førte til likevekt i Riksdagen mellom de tre borgerlige partiene på den ene side og sosialdemokratene og venstrepartiet på den annen.

Til tross for sin svakere parlamentariske stilling var Palme i stand til å fortsette den sosiale reformpolitikken. Blant annet ble pensjonsalderen senket til 65 år (1975). Men etter hvert som Sverige i begynnelsen av 1970-årene fikk stadig større økonomiske vanskeligheter, ble det mer og mer problematisk for ham å holde stillingen. I 1976 klarte de tre store borgerlige partiene å få flertall i Riksdagen og danne en felles koalisjonsregjering med centerpartilederen Thorbjörn Fälldin som statsminister. Det 44 år lange sosialdemokratiske regjeringshegemoniet var dermed brutt.

Den nye regjeringen bar imidlertid kimen til sin egen sprengning i seg. Under valgkampen hadde Fälldin engasjert Centerpartiet i en uforsonlig motstand mot utbygging av kjernekraften i Sverige. Dets to koalisjonspartnere hevdet imidlertid at kjernekraften var nødvendig for den videre utvikling av svensk næringsliv. På dette spørsmålet sprakk regjeringen i 1978. Folkpartilederen Ola Ullsten dannet en mindretallsregjering som overgang til riksdagsvalget i 1979. Her klarte de tre borgerlige partiene å opprettholde sitt flertall, ikke minst takket være en betydelig fremgang for Moderata Samlingspartiet, hvor lederen Gösta Bohman fikk æren for den økonomiske saneringspolitikken som var innledet under koalisjonsregjeringen.

Etter at partiene ble enige om å legge kjernekraftspørsmålet ut til folkeavstemning (en plan som også sosialdemokratene støttet), kunne de tre borgerlige partiene danne sin annen koalisjonsregjering, igjen med Fälldin som statsminister.

Utenrikspolitikken under den kalde krigen

Etter 1945 rendyrket Sverige sin nøytralitetspolitikk. Prinsippet om at Sverige ikke skulle inngå politisk forbund med noen stormakt, ble særlig under utenriksminister Östen Undén (1945–1962) grunnfestet for årtiene fremover. Ut fra denne forutsetning gikk Sverige med i FN 1946, deltok i Marshall-planen for gjenreisningen av Europa (OEEC/OECD) fra 1947 og sluttet seg til Europarådet 1949.

I 1969, under Vietnamkrigen, anerkjente Olof Palmes regjering Nord-Vietnam og lanserte et hjelpeprogram for landet. Resultatet ble en skarp reaksjon i USA som blant annet holdt sin ambassadør i Stockholm tilbake en tid. Også forholdet til Sovjetunionen var flere ganger anstrengt. I oktober 1981 gikk en sovjetisk undervannsbåt på grunn langt inne i sikkerhetssonen utenfor den svenske marinens hovedbase ved Karlskrona. Flere ganger i 1980-årene ble det meldt om ubåtkrenkelser av svensk territorialfarvann. Sverige og Sovjetunionen hadde også harde forhandlinger om en delelinje i Østersjøen; en avtale ble undertegnet før Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Parallelt med nøytralitetspolitikken opptrådte Sverige ofte som megler i internasjonale konflikter, og landet drev en aktiv utviklingshjelp og nøt stor tillit i den tredje verden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Larsson, Lars-Olof: Kalmarunionens tid : från drottning Margareta till Kristian II, 1997, isbn 91-518-3165-1
  • Roberts, Michael: Frihetstiden : Sverige 1719-1772, 1995, isbn 91-550-3995-2
  • Behre, Göran m.fl.: Sveriges historia 1521-1809: stormaktsdröm och småstatsrealitet, 2. uppl., 2001, isbn 91-47-05069-1
  • Carlsson, Sten & Jerker Rosén: Svensk historia, 4. uppl., 1978-80, 2 b.
  • Hadenius, Stig m.fl.: Sverige efter 1900 : en modern politisk historia, 13. uppl., 1993, isbn 91-34-51500-3
  • Lindkvist, Thomas & Kurt Ågren: Sveriges medeltid, 1995, isbn 91-21-10557-x
  • Magnusson, Lars: Sveriges ekonomiska historia, 2. uppl., 1999, isbn 91-518-3739-0
  • Norborg, Lars-Arne: Sveriges historia under 1800- och 1900-talen : svensk samhällsutveckling 1809-1992, 1993, isbn 91-21-15889-4

Kommentarer (3)

skrev Lars Mæhlum

Bildet av gravhaugen i Uppsala hadde passa bedre i artikkelen Sveriges forhistorie.

skrev June Foss

Det finske navnet på Björneborg er Pori og ikke Uusikaupunki. Uusikaupunki er Nystad.

svarte Erik Opsahl

Hei!
Takk for kommentar!
"Uusikaupunki" står i parentes bak "Nystad" ved omtalen av freden i Nystad i 1721.
I artikkelen om "Björneborg" står det at det finske navnet er "Pori".
Vennlig hilsen
Erik O.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg