Med kulturpolitikk menes til vanlig det offentliges engasjement på kulturområdet. Administrativt behandles nå disse oppgavene atskilt fra utdanning og forskning, mens blant annet idrett gjerne regnes som en del av kulturområdet.

Enkelte statlige kulturtiltak i Norge går tilbake til 1800-tallet, men et sterkere statlig kulturpolitisk engasjement vokste først frem etter den annen verdenskrig, blant annet ved opprettelsen av Riksteatret, Riksgalleriet (fra 1992 Riksutstillinger, nå en del av Nasjonalmuseet) og senere Rikskonsertene.

Særlig etter de såkalte kulturmeldingene fra 1973 og 1974 og kunstnermeldingen fra 1976 har det offentlige tatt på seg et mer forpliktende samlet ansvar på kulturområdet.

I Europas kulturhistorie har Norge spilt en beskjeden rolle. Landet har i lange perioder vært et tilbakeliggende område fjernt fra kultursentre som Firenze, Roma og Paris. I unionstiden med Danmark var København landets hovedstad, og så vel skriftspråk som dannelsesidealer ble preget av dansk kultur. Her var rikets sentralmyndighet, her kunne kunstnere få oppdrag, her fikk Ludvig Holberg oppført sine skuespill, og her var det eneste sted nordmenn kunne få universitetsutdannelse.

Før denne tiden, frem til høymiddelalderen, blomstret en særegen og kraftfull kultur i Norge, som også gav impulser til mange europeiske samfunn gjennom vikingenes herjingstokter. De store gravfunnene fra vikingtiden vitner om en fremragende skipsbyggingsteknikk og en velutviklet kunstnerisk tradisjon, blant annet innen treskurd. Den samme håndverksmessige dyktighet og formsans preger stavkirkene, som ble reist etter at landet var blitt kristnet. Hovedmonumentet fra norsk middelalder er Nidarosdomen, landets nasjonalhelligdom med helgenkongen Sankt Olavs grav, en stor gotisk katedral som i dag er fint restaurert.

Da landet fremstod som et eget rike på begynnelsen av 1800-tallet, riktignok i union med Sverige, hadde det lite av det kulturliv som kjennetegnet datidens nasjonalstater. Derimot fantes det en rik bondekultur med tradisjoner innen byggekunst, dekorativ kunst, musikk, fortellerkunst o.l. Da romantikken ble mote i Europa, hadde norske kunstnere en skatt å øse av. 1800-tallets annen del ble en kulturell blomstringstid med en rekke betydelige diktere, malere og komponister i virksomhet. Til verdens kulturhistorie hører Henrik Ibsens skuespill, Edvard Griegs musikk og Edvard Munchs malerier.

På 1900-tallet er Norge, som de fleste mindre land, i stor grad blitt påvirket av kulturimpulser utenfra, etter den annen verdenskrig særlig fra USA. Visse provinsielle trekk kan nok sies å ha gjort seg gjeldende, dels i form av en overdreven beundring for det utenlandske, dels en tilsvarende dyrking av det særnorske.

Imidlertid har kulturlivet jevnt over vært i vekst og utvikling, og en rekke betydelige utøvere har markert seg innen både litteratur, musikk, billedkunst og scenekunst. Enkelte har også vunnet internasjonalt ry. Likevel er det vitenskapsfolk og oppdagelsesreisende som Fridtjof NansenRoald Amundsen og Thor Heyerdahl som, ved siden av en del idrettsutøvere, i første rekke har bidratt til å gjøre Norge kjent. Men i de senere år har flere norske arkitekter og arkitektkontorer blitt lagt merke til, det gjelder i særlig grad Sverre FehnNiels Torp og arkitektfirmaet Snøhetta.

Siden 1970-årene har hovedmålet for kulturpolitikken vært å medvirke til å bygge et kvalitativt rikere samfunn. Det legges større vekt enn før på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Samtidig som verdien av kulturell egenaktivitet er blitt understreket, anses det som viktig å styrke grunnlaget for kunstnerisk produksjon, blant annet ved å gi kunstnerne bedre arbeidsvilkår, samtidig som deres kunst blir formidlet til flest mulig.

Bortsett fra visse deler av kunstnerpolitikken var det i 1970-årene stor politisk enighet om de kulturpolitiske målene og de viktigste virkemidlene. I 1980-årene fikk vi mer markerte politiske skillelinjer, særlig i mediepolitikken og når det gjaldt det offentlige ansvar for finansiering av kulturtiltak. I 1990-årene var det igjen bredere enighet om kulturpolitiske mål og virkemidler, samtidig som andre aspekter ble sterkere vektlagt, f.eks. kvalitet i våre omgivelser (arkitektur, design) og de kvalitative sidene i kunst og kulturarbeid.

Sentrale lover på kulturområdet er loven om opphavsrett til åndsverk (1961), kulturminneloven (1978), bibliotekloven (1985), loven om film og videogram (1987) og kringkastingsloven (1992), som avløste tidligere lover på kringkastingsområdet. Flere av lovene har senere vært gjenstand for omfattende revisjoner.

Administrativt tar Kultur- og kirkedepartementet hånd om statens kulturpolitikk. Saker som gjelder kulturminnevern, ble i 1973 overført til Miljøverndepartementet. Utenriksdepartementet har hovedansvaret for støtte til formidling av norsk kultur i utlandet utenom Norden. Også over andre departementers budsjetter går det midler til ulike kulturformål.

Statens viktigste rådgivende organ på kulturområdet er Norsk kulturråd (opprettet 1964), som i tillegg forvalter Norsk kulturfonds årlige statsbevilgning. For 2005 ble det bevilget 254,2 millioner kroner. Midlene går først og fremst til engangstiltak omkring i landet. Permanente tiltak er blant annet innkjøpsordningene for ulike typer litteratur. Andre rådgivende organer på kulturområdet er Kringkastingsrådet (opprettet 1933) og Statens kulturminneråd (1979).

Flere kommuner har lenge hatt et sterkt engasjement på kulturområdet, særlig enkelte større bykommuner. Et viktig element i kulturpolitikken i 1970-årene var en desentralisering av oppgaver og delegering av ansvar for løsningen av dem fra staten til de andre forvaltningsnivåene. Alle kommuner har nå politisk valgte organer med ansvar for den lokale kulturpolitikken, og innenfor kommuneadministrasjonene er det ansatte med kultursaker som sitt spesielle arbeidsfelt. Fylkeskommunene har politiske organer med ansvar for kulturpolitikken i regionen. Kulturadministrasjonene på fylkesnivå er godt utbygd.

Ansvaret for offentlige tilskudd til kulturpolitiske tiltak er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. I prinsippet har staten ansvaret for nasjonale og landsomfattende tiltak, fylkeskommunene for regionale og kommunene for lokale tiltak. Dette prinsippet ble gjennomført mer konsekvent ved det nye inntektssystemet for kommunesektoren som ble innført fra 1987, og som blant annet avskaffet eller justerte enkelte statlige støtteordninger for kulturformål. Men fortsatt engasjerer staten seg også direkte med støtte til en rekke regionale og lokale kulturoppgaver, blant annet til kulturbygg, teatre, symfoniorkestre, museer, festspill og liknende.

I 1990-årene ble fordelingen av det økonomiske ansvaret for kulturstøtte mellom stat, fylkeskommuner og kommuner nærmere presisert ved at staten overtok det økonomiske eneansvaret for en del større kulturinstitusjoner. Noen institusjoner, såkalte knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner, fikk en delt finansiering mellom staten på den ene siden og regionale og lokale myndigheter på den andre. I en tredje gruppe kom institusjoner der kommuner og fylkeskommuner fikk det økonomiske ansvaret.

Statens kulturbudsjett under Kulturdepartementet, nå Kultur-og kirkedepartementet, har fra begynnelsen av 1970-årene hatt en betydelig vekst. Departementet fordeler midler til kultur, kirkeformål, andre tros- og livssynssamfunn, medier og idrett. I tillegg er kommunenes og fylkeskommunenes kulturbudsjett samlet oppe i et beløp som kan ligge over statens kulturbevilgninger.

Over Kulturbudsjettet går de største beløpene til Den norske kirken (ca. 20 % av departementets bevilgninger til kulturformål 2003), deretter følger bevilgningene til en rekke kulturformål, som blant annet teater- og operaformål (14,7 % ), film og mediaformål (13 %), musikkformål (6,6 %), billedkunst (4,5 %) museumsformål (ca. 1 %)

En vesentlig del av den offentlige støtten til kulturformål kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. F.eks. får Norges Idrettsforbund en stor del av overskuddet fra statlige spill bevilget over statsbudsjettet. Det finnes ellers faste statlige støtteordninger blant annet for barne- og ungdomsorganisasjoner, og mer spesielle ordninger for kulturorganisasjoner av forskjellige slag.

Fra slutten av 1970-årene er det gjennomført flere særnorske tiltak når det gjelder støtte til kunstnerne. Det har vært et mål å likestille kunstnerne økonomisk og sosialt med andre yrkesgrupper, så langt det er naturlig for denne spesielle gruppen. Kunstnerorganisasjonene har således fått forhandlingsrett overfor staten når det ellers ikke finnes noen naturlig forhandlingsmotpart. Ingen andre land har hittil innført en så omfattende forhandlingsrett for kunstnere. Det er på dette grunnlaget blant annet gjort avtaler om bibliotekvederlag, utstillingsvederlag, visningsvederlag, kopieringsvederlag o.l. De fleste vederlagsordninger er kollektive i den forstand at midlene avsettes til fond og utdeles av et fondsstyre etter nærmere regler. Slike fondsordninger bygger i Norge på en tradisjon som ble innarbeidet fra 1940-årene av.

Hovedvirkemiddelet når det gjelder direkte støtte fra Kultur-og kirkedepartementet til kunstnerne, har siden 1977 vært en ordning med garantiinntekter, se avsnittet Kunst.

I 1980-årene ble statens kulturpolitikk i sterkere grad også et spørsmål om mediepolitikk, ikke minst med et større mangfold i etermediene, blant annet som en følge av at kringkastingsmonopolet ble opphevet. Kulturpolitikk og mediepolitikk blir vevd stadig tettere inn i hverandre. Ny teknologi gjør at tilbudet av kulturytringer spres raskt. Videoer og fjernsynsprogrammer via satellitt og kabel i et stort antall kanaler fører til at nyheter så vel som kulturprogrammer og underholdning når oss raskt og i et enormt omfang. I tillegg kommer de nye digitale medietilbudene, som CDer, DVDer, Internett og etter hvert digital kringkastning, som i stadig større utstrekning representerer nye utfordringer for norsk kulturpolitikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.