Norsk kulturpolitikk

Artikkelstart

Med kulturpolitikk menes til vanlig det offentliges engasjement på kulturområdet. «Kultur» forstås her da som kultursektoren i vid forstand. Administrativt behandles disse oppgavene av Kultur- og likestillingsdepartementet, med en rekke underliggende etater, av fylkeskommunene og av kommunene.

Gjennom kulturmeldingene i 1973 og 1974 ble det «utvidede kulturbegrep» introdusert, slik at frivillig kulturarbeid, hobbyvirksomhet og idrett regnes som en del av kulturområdet.

I den nyeste kulturmeldinga, fra 2018, heter det at «Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. Kulturlivet og sivilsamfunnet er føresetnader for danning og ei opplyst offentlegheit, og dermed ei investering i demokratiet. Kulturen skal vere fri, med personleg engasjement og frivilligheit som grunnlag.»

Kulturpolitikkens historie

Da Norge fremstod som et eget rike på begynnelsen av 1800-tallet hadde det lite av de kulturinstitusjonene som kjennetegnet datidens nasjonalstater. Derimot fantes det en rik bondekultur med tradisjoner innen byggekunst, dekorativ kunst, musikk, fortellerkunst o.l. Da romantikken ble mote i Europa, hadde norske kunstnere en skatt å øse av.

Enkelte statlige kulturtiltak og institusjoner i Norge går tilbake til 1800-tallet, men et sterkere statlig kulturpolitisk engasjement vokste først frem etter den annen verdenskrig, blant annet ved opprettelsen av Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953), Norsk kulturråd og innkjøpsordningene for litteratur (1964) og Rikskonsertene (1967).

På 1900-tallet er Norge, som de fleste mindre land, i stor grad blitt påvirket av kulturimpulser utenfra, etter den annen verdenskrig særlig fra USA. I vekselvirkningen mellom importert og hjemlig kultur har man både sett imitasjon av utenlandske kulturtrekk og dyrking av det unikt norske.

Gjennom de første kulturmeldingene fra 1973 og 1974 og kunstnermeldingen fra 1976 tok det offentlige på seg et mer forpliktende samlet ansvar på kulturområdet. Samtidig ble det «utvidede kulturbegrep» introdusert, slik at frivillig kulturarbeid, hobbyvirksomhet og idrett regnes som en del av kulturområdet.

Siden 1970-årene har hovedmålet for kulturpolitikken vært å medvirke til å bygge et kvalitativt rikere samfunn. Det legges større vekt enn før på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Samtidig som verdien av kulturell egenaktivitet er blitt understreket, anses det som viktig å styrke grunnlaget for kunstnerisk produksjon, blant annet ved å gi kunstnerne bedre arbeidsvilkår, samtidig som deres kunst blir formidlet til flest mulig.

Bortsett fra visse deler av kunstnerpolitikken var det i 1970-årene stor politisk enighet om de kulturpolitiske målene og de viktigste virkemidlene. I 1980-årene fikk vi mer markerte politiske skillelinjer, særlig i mediepolitikken og når det gjaldt det offentlige ansvar for finansiering av kulturtiltak. I 1990-årene var det igjen bredere enighet om kulturpolitiske mål og virkemidler, samtidig som andre aspekter ble sterkere vektlagt, f.eks. kvalitet i våre omgivelser (arkitektur, design) og de kvalitative sidene i kunst og kulturarbeid.

Sentrale lover

Sentrale lover på kulturområdet er kulturloven (2007), åndsverkloven (2018), kulturminneloven (1978), bibliotekloven (1985), språkloven (2021), mediestøtteloven (2020), bibliotekvederlagsloven (1987) og kringkastingsloven (1992).

Kulturmeldingene og tilknyttede dokument

  • Om organisering og finansiering av kulturarbeid. Stortingsmelding nr. 8 (1973–74)
  • Ny kulturpolitikk. Tilleggsmelding til Stmeld nr 8. Stortingsmelding nr. 52 (1973–74)
  • Kunstnerne og samfunnet. Stortingsmelding nr. 41 (1975–76)
  • Kulturpolitikk for 1980-åra. Stortingsmelding nr. 23 (1981–82)
  • Nye oppgåver i kulturpolitikken. Stortingsmelding nr. 27 (1983–84)
  • Kultur i tiden. Stortingsmelding nr. 61 (1991–92)
  • Kulturpolitikk fram mot 2014. Stortingsmelding nr. 48 (2002–2003)
  • Kulturutredningen 2014. NOU 2013:4 (Enger-utvalget)
  • Kulturens kraft – Kulturpolitikk for fremtida. Stortingsmelding nr. 8 (2018-2019)
  • Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig — den statlege frivilligheitspolitikken. Stortingsmelding nr 10. (2018-2019)
  • Oppleve, skape, dele : kunst og kultur for, med og av barn og unge. Stortingsmelding nr 18. (2020-2021)

Administrativt

Administrativt tar Kulturdepartementet hånd om statens kulturpolitikk. Saker som gjelder kulturminnevern, herunder Riksantikvaren, ble i 1973 overført til Miljøverndepartementet. Utenriksdepartementet har hovedansvaret for støtte til formidling av norsk kultur i utlandet utenom Norden. Også over andre departementers budsjetter går det midler til ulike kulturformål.

Departementet fordeler midler til kultur, kirkeformål, andre tros- og livssynssamfunn, medier og idrett. I tillegg er kommunenes og fylkeskommunenes kulturbudsjett samlet oppe i et beløp som kan ligge over statens kulturbevilgninger.

Statens viktigste rådgivende organ på kulturområdet er Norsk kulturråd (opprettet 1964), som i tillegg forvalter Norsk kulturfonds årlige statsbevilgning. For 2005 ble det bevilget 254,2 millioner kroner. Midlene går først og fremst til engangstiltak omkring i landet. Permanente tiltak er blant annet innkjøpsordningene for ulike typer litteratur.

Flere kommuner har lenge hatt et sterkt engasjement på kulturområdet, særlig enkelte større bykommuner. Et viktig element i kulturpolitikken i 1970-årene var en desentralisering av oppgaver og delegering av ansvar for løsningen av dem fra staten til de andre forvaltningsnivåene. Alle kommuner har nå politisk valgte organer med ansvar for den lokale kulturpolitikken, og innenfor kommuneadministrasjonene er det ansatte med kultursaker som sitt spesielle arbeidsfelt. Fylkeskommunene har politiske organer med ansvar for kulturpolitikken i regionen. Kulturadministrasjonene på fylkesnivå er godt utbygd.

Ansvaret for offentlige tilskudd til kulturpolitiske tiltak er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. I prinsippet har staten ansvaret for nasjonale og landsomfattende tiltak, fylkeskommunene for regionale og kommunene for lokale tiltak. Dette prinsippet ble gjennomført mer konsekvent ved det nye inntektssystemet for kommunesektoren som ble innført fra 1987, og som blant annet avskaffet eller justerte enkelte statlige støtteordninger for kulturformål. Men fortsatt engasjerer staten seg også direkte med støtte til en rekke regionale og lokale kulturoppgaver, blant annet til kulturbygg, teatre, symfoniorkestre, museer, festspill og liknende.

I 1990-årene ble fordelingen av det økonomiske ansvaret for kulturstøtte mellom stat, fylkeskommuner og kommuner nærmere presisert ved at staten overtok det økonomiske eneansvaret for en del større kulturinstitusjoner. Noen institusjoner, såkalte knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner, fikk en delt finansiering mellom staten på den ene siden og regionale og lokale myndigheter på den andre. I en tredje gruppe kom institusjoner der kommuner og fylkeskommuner fikk det økonomiske ansvaret.

Organisasjonene

En vesentlig del av den offentlige støtten til kulturformål kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. F.eks. får Norges Idrettsforbund en stor del av overskuddet fra statlige spill bevilget over statsbudsjettet. Det finnes ellers faste statlige støtteordninger blant annet for barne- og ungdomsorganisasjoner, og mer spesielle ordninger for kulturorganisasjoner av forskjellige slag.

Kunstnerstøtte

Fra slutten av 1970-årene er det gjennomført flere særnorske tiltak når det gjelder støtte til kunstnerne. Det har vært et mål å likestille kunstnerne økonomisk og sosialt med andre yrkesgrupper, så langt det er naturlig for denne spesielle gruppen. Kunstnerorganisasjonene har således fått forhandlingsrett overfor staten når det ellers ikke finnes noen naturlig forhandlingsmotpart. Ingen andre land har hittil innført en så omfattende forhandlingsrett for kunstnere. Det er på dette grunnlaget blant annet gjort avtaler om bibliotekvederlag, utstillingsvederlag, visningsvederlag, kopieringsvederlag o.l. De fleste vederlagsordninger er kollektive i den forstand at midlene avsettes til fond og utdeles av et fondsstyre etter nærmere regler. Slike fondsordninger bygger i Norge på en tradisjon som ble innarbeidet fra 1940-årene av.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Per Mangset og Ole Marius Hylland. Kulturpolitikk : organisering, legitimering og praksis. Universitetsforlaget, 2017. ISBN 978-82-15-02348-9
  • Per Mangset. Kulturliv og forvaltning : innføring i kulturpolitikk. Universitetsforlaget, 1992. Les boka her
  • Alfred Fidjestøl. Eit eige rom : Norsk kulturråd 1965-2015. Samlaget , 2015. ISBN 978-82-521-8731-1
  • Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth. To knurrende løver : kulturpolitikkens historie 1814-2014. Universitetsforlaget, 2006. ISBN 978-82-1500-819-6
  • Geir Vestheim. «All kulturpolitikk er instrumentell». I: Kultur Sverige 2009 (side 56-63)
  • Geir Vestheim. Kulturpolitikk i det moderne Noreg. Samlaget, 1995. Les boka her
  • Kultur og kulturpolitikk : Norsk kulturråd – fortid og framtid. Cappelen, 1985. Les boka her
  • Nordisk kulturpolitisk tidsskrift. Fra 1997. Les tidsskriftet her

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg