kringkastingsloven

Artikkelstart

Kringkastingsloven (lov av 4. desember 1992 om kringkasting) gir regler for kringkastere i Norge. For kringkastere gjelder også ekomloven (lov av 4. juli 2003 om elektronisk kommunikasjon).

Faktaboks

Også kjent som

Lov om kringkasting av 4. desember 1992

Definisjon

Kringkasting defineres i loven som «utsending av tale, musikk, bilder og liknende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten».

Konsesjon

Etter loven har NRK rett til å drive kringkasting i Norge. For andre gjelder at de må ha konsesjon dersom de skal kringkaste trådløst fra bakkebaserte senderanlegg.

Utsending av enkle meldinger krever ikke konsesjon. Kringkastingsvirksomhet som ikke krever konsesjon, skal registreres hos offentlig myndighet (Medietilsynet).

Når antall abonnenter eller øvrige forhold medfører at overføring av program i kabelnettet må sies å skje utenfor det private område, er det nødvendig å innhente samtykke til programoverføringen fra rettighetshaverne til programmene, jf. åndsverklovens § 22.

Hvis det er tale om samtidig og uendret videresending av kringkastingsprogram, er det tilstrekkelig å innhente samtykke fra de kringkastingsforetak hvis sendinger videreformidles (jf åndsverkloven § 57), og fra en felles organisasjon av norske rettighetshavere på området, som er godkjent av Kulturdepartementet (jf. § 63, 3. ledd). Departementet har godkjent organisasjonen Norwaco . Avtalen med den felles organisasjon utløser en rett til å videresende også de programmer som inneholder verk og prestasjoner av utenlandske eller ikke-organiserte norske rettighetshavere (jf. § 63, 1. ledd).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg