Østerrikes betydning for utviklingen av europeisk kunstmusikk henger sammen med landets sentrale beliggenhet, som har fremmet kulturell kontakt med Tyskland, Italia og de slaviske nabolandene i øst. De tidligste kjente komponistene var 1100- og 1200-tallets minnesangere Walther von der Vogelweide (cirka 1170–1230) og Neidhardt von Reuenthal (cirka 1190–1240). Flerstemmighet ble dyrket fra 1300-tallet og utviklet av liedkomponister som Hermann Finck (1527–1558), Paul Hofheimer (1459–1537), Thomas Stoltzer (cirka 1480–1526) og Arnold von Bruck (cirka 1500–1554). Kirkemusikken stod i gjeld til den flamske vokalstil inntil begynnelsen av 1600-tallet, da den italienske konserterende stilen fikk innpass.
På 1600-tallet bidro Georg Muffat (cirka 1645–1704), Johann Jacob Froberger (1616–1667), Johann Heinrich Schmelzer (cirka 1620–1680) og Heinrich Biber (1644–1704) til utviklingen av instrumentalmusikken. Johann Joseph Fux (1660–1741), berømt for sin lærebok i kontrapunkt, Gradus ad Parnassum, skrev orkesterverk, messer og operaer.
Fra 1750-årene la komponister som Georg Christoph Wagenseil (1715–1777) og Georg Matthias Monn (1717–1750) grunnen for den symfoniske stilen. Denne ble utviklet videre av wienerklassisismens mestere, Joseph Haydn (1732–1809) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), og av Ludwig van Beethoven (1770–1827) og Franz Schubert (1797–1828), som i sin musikk ledet over i romantikken. Syngespillformen ble dyrket av komponister som Carl Ditters von Dittersdorf (1739–1799), Ignaz Umlauf (1746–1796) og Johann Baptist Schenk (1753–1836).
Johann Strauss den yngre (1825–1899) ble, i likhet med sin far Johann Strauss den eldre (1804–1849), verdensberømt for sine wienervalser, og han skrev i tillegg flere populære operetter. Anton Bruckner (1824–1896) regnes som en av de største symfonikere i 1800-tallets siste halvdel. Gustav Mahler (1860–1911) utviklet symfonien til enorme dimensjoner, mens Hugo Wolf (1860–1904) dyrket den intime liedformen og førte harmonikken i retning av tonalitetsoppløsning.
Sammen med Joseph Matthias Hauer (1883–1959) ble Arnold Schönberg (1874–1951) med sin tolvtonemusikk og ekspresjonisme toneangivende for de nye internasjonale retningene på 1900-tallet. Hans elever Alban Berg (1885–1935) og Anton Webern (1883–1945) (med sin serielle punktmusikk) førte denne linjen videre og ble etterfulgt av Egon Wellesz (1885–1974), Ernst Toch (1887–1964), Ernst Křenek (1900–1991), Hanns Jelinek (1901–1969) og Hans Erich Apostel (1901–1972).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.