Musikk i Østerrike

Folkemusikken i Østerrike viser markante regionale variasjoner med basis i to hovedtyper: alpeområdenes vokale setermusikk og den instrumentale dansemusikken. Jodling og Almlied (setervise) fremføres flerstemmig i enkle tre- og firklanger. Lokale sangformer og religiøse viser spiller også en viss rolle.

Den dominerende dansen, Ländler, i tre fjerdedels taktart, er en folkelig forløper for vals og finnes i mange lokale former. Viktige instrumenter er siter, hakkebrett, fiolin, klarinett og kontrabass, i Tirol også harpe. Messingblåsermusikk er populær. I Wien skapte brødrene Schrammel den folkelige Schrammelmusikken med fioliner og gitar, senere også klarinett og trekkspill. Tyrolermusikken ble internasjonalt populær fra 1820-årene, da tyrolerensembler reiste over hele Europa, og virkningen av disse går igjen i salongmusikk og opera.

Østerrikes betydning for utviklingen av europeisk kunstmusikk henger sammen med landets sentrale beliggenhet, som har fremmet kulturell kontakt med Tyskland, Italia og de slaviske nabolandene i øst. De tidligste kjente komponistene var 1100- og 1200-tallets minnesangere Walther von der Vogelweide (cirka 1170–1230) og Neidhardt von Reuenthal (cirka 1190–1240). Flerstemmighet ble dyrket fra 1300-tallet og utviklet av liedkomponister som Hermann Finck (1527–1558), Paul Hofheimer (1459–1537), Thomas Stoltzer (cirka 1480–1526) og Arnold von Bruck (cirka 1500–1554). Kirkemusikken stod i gjeld til den flamske vokalstil inntil begynnelsen av 1600-tallet, da den italienske konserterende stilen fikk innpass.

På 1600-tallet bidro Georg Muffat (cirka 1645–1704), Johann Jacob Froberger (1616–1667), Johann Heinrich Schmelzer (cirka 1620–1680) og Heinrich Biber (1644–1704) til utviklingen av instrumentalmusikken. Johann Joseph Fux (1660–1741), berømt for sin lærebok i kontrapunkt, Gradus ad Parnassum, skrev orkesterverk, messer og operaer.

Fra 1750-årene la komponister som Georg Christoph Wagenseil (1715–1777) og Georg Matthias Monn (1717–1750) grunnen for den symfoniske stilen. Denne ble utviklet videre av wienerklassisismens mestere, Joseph Haydn (1732–1809) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), og av Ludwig van Beethoven (1770–1827) og Franz Schubert (1797–1828), som i sin musikk ledet over i romantikken. Syngespillformen ble dyrket av komponister som Carl Ditters von Dittersdorf (1739–1799), Ignaz Umlauf (1746–1796) og Johann Baptist Schenk (1753–1836).

• Les mer om wienerklassisisme

Johann Strauss den yngre (1825–1899) ble, i likhet med sin far Johann Strauss den eldre (1804–1849), verdensberømt for sine wienervalser, og han skrev i tillegg flere populære operetter. Anton Bruckner (1824–1896) regnes som en av de største symfonikere i 1800-tallets siste halvdel. Gustav Mahler (1860–1911) utviklet symfonien til enorme dimensjoner, mens Hugo Wolf (1860–1904) dyrket den intime liedformen og førte harmonikken i retning av tonalitetsoppløsning.

Sammen med Joseph Matthias Hauer (1883–1959) ble Arnold Schönberg (1874–1951) med sin tolvtonemusikk og ekspresjonisme toneangivende for de nye internasjonale retningene på 1900-tallet. Hans elever Alban Berg (1885–1935) og Anton Webern (1883–1945) (med sin serielle punktmusikk) førte denne linjen videre og ble etterfulgt av Egon Wellesz (1885–1974), Ernst Toch (1887–1964), Ernst Křenek (1900–1991), Hanns Jelinek (1901–1969) og Hans Erich Apostel (1901–1972).

• Les mer om den andre wienerskolen

Østerrikske artister har hatt begrenset suksess internasjonalt, men artister innen tyske stiler som schlager og neue deutsche härte, og internasjonale stiler som pop, rock, heavy metal og EDM, har oppnådd nasjonal popularitet. Dragartisten Conchita Wurst vant Eurovision Song Contest i 2014 med sangen Rise Like a Phoenix.

• Østerrike
• Østerrikes historie
• klassisk musikk
• musikk i klassisismen
• musikk i romantikken
• modernisme – musikk