Ernst Toch, tysk-østerrisk komponist, en av de betydeligste komponister fra tiden etter den første verdenskrig – en komponist på linje med Ernst Křenek (1900–91), Ernst Pepping (1901–81), Paul Hindemith (1895–1963) og Hans Gal (1890–1987).

Toch vokste opp i Wien der faren var en beskjeden lærvarehandler. Som moren var han uinteressert i musikk. Til tross for dette lot de sønnen få lære seg noter hos en lokal fiolinist samt å spille klaver med pianisten og forfatteren Ida Mikolasch. Ti år gammel kom han over en del lommepartiturer til Wolfgang Amadeus Mozarts (1756–1791) strykekvartetter som han satte seg ned og ganske enkelt skrev av. Dette ble for den unge gutten hans tidligste lærebøker i komposisjon. Femten år gammel fikk han undervisning på konservatoriet i Wien av den fremragende Robert Fuchs (1847–1927), lærer til blant andre Gustav Mahler (1860–1911), Hugo Wolf (1860–1903) og Jean Sibelius (1865–1957). Studiet varte bare ett år, fra 1902–03. Til tross for klare og betydelige musikalske anlegg, fanget det filosofiske og det medisinske studiet hans interesse aller først: han studerte filosofi ved universitetet i Wien og medisin ved universitetet i Heidelberg. Mens han studerte fortsatte han å komponere, først og fremst strykekvartetter i Mozarts stil. Han regnet seg på denne tiden som autodidakt. Efter noen år forelå flere kvartetter. Den første ble oppført da Toch var bare 17 år gammel. Kvartett nr. 6. i a-moll, op. 12, komponert 1905 ble fremført i 1909, samme år som Toch begynte å studere musikk ved konservatoriet i Frankfurt a. M. der han studerte til 1913. Oppførelsen av den 6. kvartetten i 1909 var et resultat av at Toch hadde vist kvartetten til primarien i den berømte Rosé-kvartetten, Arnold Rosé (1863–1946). I 1909 vant Tochs kammersymfoni i F-dur fra 1906 Frankfurt a. M’s Mozart-pris. Dette gjorde det mulig for Toch å studere komposisjon for Iwan Knorr (1853–1916) ved konservatoriet i Frankfurt. Knorr var imidlertid så imponert over Toch at han ba om å få bli Tochs elev.

Allerede 20 år gammel, i 1907, hadde musikkforlaget Schott i Mannheim tegnet kontrakt om utgivelse av Tochs musikk. Fra 1909 tok Toch skritett fullt ut og ble komponist på heltid. Han vant Mendelssohn-Bartholdy-prisen og hjembyen Wiens store komposisjonspris fire år på rad. I 1913 ble han utnevnt til lærer i både klaver og komposisjon ved musikkhøyskolen i Mannheim. Han var innrullert i armeen på den italienske fronten under første verdenskrig. Og under krigen, i 1916, giftet han seg med Lilly Zwack (18992–1972), datter av en bankier.Ved krigens slutt vendte han tilbake til Mannheim. I 1921 tok han sin doktorgrad i musikkvitenskap ved universitetet i Heidelberg, I 1923 utrga han boken Melodielehre (Melodilære), en bok som fremdeles anvendes. Han fortsatte å undervise i musikk frem til 1928.I 1929 flyttet Toch og hans familie til Berlin. Her var han solist i sin første klaverkonsert tre år etter at den var komponert i 1926. Han underviste i klaver og komposisjon årene 1929 til 1933. Tiden i Mannheim og Berlin resulterte i stor komposisjonsaktivitet og Toch skrev flere verker som sammen med Paul Hindemith og Ernest Kreneks musikk hører til det beste som er komponert innefor det som benevnes Ny-saklighet.

Da nazistene kom til makten i 1933 forstod Toch ganske snart hvor det bar hen. Nazistene og de styrende i det 3. riket forbød fremførelser av Tochs musikk og av andre jødiske komponister – eneste unntaket var oppførelser i totalt lukkede jødiske miljøer. Mange av Tochs partiturer ble brent av nazistene samtidig som man ødela forlagenes trykkplater. I mai 1933 befant Toch seg på en musikkongress i Florens, men tok et avgjørende valg – han vendte aldrig tilbake til Tyskland. Han sendte et kodet telegram til sin kone, tok tåget til Paris og fortsatte til London. I 1934 fikk han ansettelse ved en skole i New York City (The New School for Social Research) der han var ansatt 1934–36. Mulighetene for å få arbeid fantes imidlertid først og fremst i California og høsten 1936 flyttet han til Los Angeles. Toch ble amarikansk statsborger i 1940. Etter flytten til Amerika komponerte han, riktignok uten særlig begeistring, musikk til en rekke filmer hvorav tre ble Oscarnominerte: Peter Ibbetson (1935), Ladies in Retirement (1941) og Address Unknown (1944). Selv om Toch etter at han flyttet til USA ikke opplevde at hans karriere skjøt fart, kom han til å gjøre en svært viktig oppdagelse og erfaring i sitt nye hjemland: han gjenoppdaget sin jødiske identitet. I forbindelse med morens død i Wien hadde han ingen mulighet til å reise til begravelsen. Han følte seg derfor nærmest tvunget til å søke kontakt med sin slekts jødiske røtter ved å delta i en formell jødisk minnesgudstjeneste. Dette ble sannsynligvis den første gudstjeneste som Toch kom til å oppleve i en synagoge. Ved seremonien i Los Angeles' Fairfax Temple leste Toch fra Kaddish-bønnene til minne om morens død. Etter begravelsen kom han i kontakt med Rabbi Jacob Sonderling (1878–1964) som kjente til Tochs renome som komponist i Tyskland. Resultatet ble at Toch i 1937 på blant annet Sonderlings tilskyndelse komponerte en kantate som utelukkende baserer seg på Toch jødiske tradisjon og arv: Cantata of the Bitter Herbs. I tillegg kom hans femte symfoni, op. 89, fra 1963 til å være viet sin jødiske tradisjon og arv, en symfoni han ga tilnavnet ”Jephta, Rhapsodic Poem”.I 1937 ble Toch professor i komposisjon ved University of Southern California. Han underviste her frem til 1948, samme år som han utga sin andre bok – The shaping forces in music. Han gjorde dette først og fremst fordi han måtte tjene til livets opphold, men også fordi han inderlig ønsket å hjelpe sine mange østerrikiske slektninger. Den første tiden i USA var Toch stort sett uproduktiv. Han klaget over at han følte seg forferdelig ensom og at han savnet respons og positiv verdsettelse av det han gjorde. Det ble ikke lettere av at Toch var blyg, introvet og hadde store problemer med å markedsføre seg selv og sine verker. Men som lærer i komposisjon oppnådde Toch gradvis større og større respekt ved University of Southern California i tillegg til den undervisning han også ga ved Boston Symfoniorkester's Tanglewood Music Center. Hans elever omfatter berømtheter som André Previn (f. 1929), Alex North (1910–91) og Richard Wernick (f. 1934).Det var først i 1949 at Toch begynte arbeidet med å komponere symfonier – syv i alt så dagens lys. Den føste symfonien komponert 1950 ble uroppført av Wiener Symphoniker, men den tredje fra 1955 ble belønnet med Pulitzerprisen og Huntington–Hartford-prisen i 1956, uroppført av Pittsburg Symphony Orchestra 2. desember det året under William Steibergs (1899–1978) taktstokk, en uroppførelse som også skaffet Toch en Grammy Award. I 1956 ble han innvalgt i The American National Institute of Arts and Letters. Årene 1950–58 bodde Toch i Wien og i Sveits. De site årene av sitt liv tilbragte han i Los Angeles.Interessen for Tochs musik – han kalte seg selv kort tid før sin død for ”verden mest glemte 1900-tallskomponist” – har skutt fart de aller seneste år. I løpet av de siste 10 årene, det vil si i tiden etter ca. år 2000, er mer enn 20 CD’er med Tochs musikk blitt utgitt, samtlige symfonier, samtlige strykekvartetter, klaverkvintetten og den tidlige fiolinsonaten.Ernst Toch døde i Santa Monica, Los Angeles, og ble begravd på Westwood Village Memorial Park Cementery.

Som allerede nevnt begynte Tochs komposisjonsstudier med at han ganske enkelt skrev av en rekke av Mozarts strykekvartetter. Ikke merkelig da at hans første verker var kvartetter og rene Mozart pastisjer. Men dette endret seg snart og Johannes Brahms (1833–97) synes en tid å være den store inspirasjonskilden. Men hans musikalske stil utviklet seg bort fra den senromantiske mot et mer moderne og mindre tonalt avhengig musikalsk tonesprog. Etter første verdenskrig fra og med strykekvartett nr. 9 i 1919 viser hans musikk strømninger fra tysk avant-garde som ekspresjonisme, Neue Sachlichkeit, Zeitoper, Gebrauchsmusik o. a. Årene fra 1920 til Adolf Hitlers (1889–1945) maktovertagelse er Tochs mest berømte – han regnes blant de aller fremste samtidskomponistene og er representert på de fleste festivaler. Hans mest kjente nyvinning på denne tiden var ”talekoret”. Det kanskje mest kjente og mest populære av Tochs verker med talekor er: Fuge aus der Geographie. Verket er skrevet som en fire-stemt fuge etter kunsten regler med tekst som består av bare stedsnavn. Partituret er utstyrt med dynamiske tegn, vokale registre, presise rytmeangivelser, men inge tonehøyder. Tochs senere komposisjonsfaser viser ingen tegn på endring når det gjaldt stilistiske og utrykksmessige oppfinnsomheter. Den tredje symfonien fra 1955 viser instrumenter som Toch selv hadde funnet opp, og hans syv symfonier viser at form er noe han forholder seg helt fritt til. Til tross for utbredt kromatikk, forblir Tochs musikk forankret i det tonale.

En fullstendig verkliste finnes under ”Liste des Oeuvres” under http://claude.torres1.perso.sfr.fr/ExilVienne/Toch/TochDiscographie.html

”Liste des Oeuvres” viser i alt 98 nummererte opus, i tillegg nevnes 84 verker uten opusnummer

1927 Die Prinzessin auf der Erbse op. 43 (libretto av Benno Elkan)1928 Egon und Emilie op. 461930 Der Fächer op. 511962 The Last Tale op. 88

1906 Kammersymfoni i F-dur (uten op.nr.)1913 An mein Vaterland op. 231920 Phantastische Nachtmusik op. 27 1924 Fünf Stücke für Kammerorchester op. 331924 Konsert for cello og kammerorkester op. 351926 Konsert for piano og orkester op. 381926 Spiel für Blasorchester op. 39 1927 Das Kirschblütenfest (uten op.nr.)1932 Miniatur Ouvertüre (uten op.nr.)1933 Symfoni for piano og orkester op. 611935 Big Ben, Variationen über das Westminster-Geläut op. 621950 Symfoni nr. 1 op. 721951 Symfoni nr. 2 op. 731955 Symfoni nr. 3 op. 751957 Symfoni nr. 4 op. 801959 Fem stykken for treblåsere og slagverk op. 831963 Jephta, rapsodisk dikt (Symfoni nr. 5), op. 891963 Symfoni nr. 6 op. 931964 Symfoni nr. 7 op. 951964 Sinfonietta for treblåsare og slagverk op. 97

1933 Catherine the Great1934 The Private Life of Don Juan1935 Peter Ibbetson1938 The Rebel Son1939 The Cat and the Canary1940 Dr. Cyclops1941 Ladies in Retirement1944 Address Unknown1945 The Unseen

1937 Cantata of the Bitter Herb

1950-1961 13 Stråkkvartetter

1945/1953 Zyklus The Inner Circle

1926 Studie I. Originalkomposisjon for Welte-Mignon1926 Studie II. Originalkomposisjon for Welte-Mignon1926 Studie III. Originalkomposisjon for Welte-Mignon1926 Studie IV, Der Jongleur. (Bearbeidelse for selvspillende piano)Melodische Skizzen op.9Burlesken op.11Burlesken op.31Capriccetti op.36Sonata op.47Kleinstadtbilder op.4910 Konsertetüden op.5510 Vortrags-Etüden op.56Diversions op.78aSonatinetta op.78b;Reflections op. 86

Jack Docherty, Konrad Hopkins: Der vergessenste Komponist des 20. Jahrhunderts: Ernst Toch, i Filmharmonische Blätter. 6 juni 1987, s. 25-27Elisabeth Stratka, Andreas Kloner: Ich bin der meistvergessene Komponist des 20. Jahrhunderts. Porträt über den österreichischen Komponisten Ernst Toch. ORF-Radiofeature 2003, 54 min.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.