Alban Berg. Portrettegning fra 1927. 

Alban Berg av Emil Stumpp/Deutsches Historisches Museum/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Alban Berg var en østerriksk komponist som forbindes med stilretningene modernisme og ekspresjonisme. Sammen med Arnold Schönberg og Anton Webern utgjorde Berg kjernen i den andre wienerskole, en krets radikale komponister i Wien som i årene rundt første verdenskrig brøt med de tradisjonelle reglene for tonalitet. Berg kombinerer ofte fritonalitet og tolvtoneteknikk med en romantisk lyrisme, og han imiterer ofte gjenkjennbare tradisjonelle stiler i et atonalt uttrykk. Dette har ført til at Berg har hatt større suksess hos publikum enn de andre tolvtonekomponistene.

Berg var først opptatt av litteratur, men i tenårene fattet han også interesse for musikk og begynte å komponere sanger og klaverstykker i en tradisjonell romantisk stil. I oktober 1904 møtte han Arnold Schönberg, som kom til å få avgjørende betydning på Bergs utvikling, både musikalsk og menneskelig. Schönberg ble Alban Bergs første og eneste lærer, og mellom 1904 og 1911 studerte Berg harmonilærekontrapunkt, musikkteori og komposisjon.

Bergs studietid falt sammen med en viktig periode i Arnold Schönbergs musikalske utvikling. Læreren ønsket å etablere et atonalt tonespråk som var like logisk som den tradisjonelle funksjonsharmonikken, og som dermed både kunne være en løsrivelse fra og en videreføring av romantikkens estetikk og ideer. Dette oppnådde Schönberg først noen år etter Bergs studietid, med det såkalte tolvtonesystemet som ble presentert i Piano Suite op. 25 fra 1921. I dette stykket er alle intervaller utledet av en tonerekke som inneholder alle skalaens tolv toner.

Berg tok til seg mange av lærerens ideer, da særlig Schönbergs krav om indre logisk sammenheng i musikkstykkene. Berg ble særlig opptatt av noe som kan kalles «utviklingsvariasjon». Dette betyr at elementer i et musikkstykke blir utledet fra en bestemt kjerneidé, for så å varieres og utvikles til stadig nye former. Denne grunnideen kunne være et motiv, en melodi, en akkord, en rytmisk frase, eller – etter at tolvtoneteknikken var utviklet – en tonerekke.

Berg bygde ofte sine kjerneideer på tonalt klingende prinsipper, noe som har gjort at hans musikk har blitt oppfattet som mer tilgjengelig enn de andre wienerskole-komponistene. For eksempel er tolvtonerekken i Fiolinkonsert fra 1935 konstruert fra en serie med store og små terser, noe som muliggjør hyppige referanser til tonale akkorder og bevegelser, selv om stykket følger strenge tolvtone-prosedyrer.

Berg befant seg i studietiden midt i Wiens radikale avantgarde, og i omgangskretsen finner vi blant annet komponisten og dirigenten Alexander von Zemlinsky, komponisten Franz Schreker, maleren Gustav Klimt, forfatteren Karl Kraus, arkitekten Adolf Loos, poeten Peter Altenberg og billedkunstneren Oskar Kokoschka. De unge avantgardistene la for dagen en glødende interesse for det nyeste nye på alle områder; bildende kunst og skulptur, litteratur og musikk. De hadde også et tydelig ønske om å sjokkere, og på en konsert i Wiens ærverdige Musikverein-konsertsal 31. mars 1913 oppnådde Berg akkurat det. 

Konserten, som ble dirigert av Schönberg, inneholdt to av Alban Bergs Fünf Orchesterlieder, nach Ansichtskarten-Texten von Peter Altenberg, opus 4, også kjent som Alteberg Lieder. Bruken av de litt plumpe tekstene til Peter Altenberg, en forfatter som det ryktes befant seg på et asyl, samt anvendelsen av et usedvanlig stort orkester til ekstremt korte sanger, ble oppfattet som en klar provokasjon. Bergs sanger ledet til vilt opprør i konsertsalen med fysisk håndgemeng som resultat. Politiet ble tilkalt og konsertarrangøren arrestert. Dette regnes som en av det 20. århundrets store skandalekonserter, og førte til at Bergs navn fra nå av ble uløselig knyttet til den radikale modernismen.

I mai 1914 overvar Berg en oppførelse av Georg Büchners Woyzeck, et drama som virket sjokkerende sterkt på ham. Kort tid etter begynte han å skissere en opera med utgangspunkt i Büchners tekst, men arbeidet ble forsinket av utbruddet til første verdenskrig. Mellom 1915 og 1918 tjenestegjorde Berg i den østerriksk-ungarske hæren. Handlingen foregår i en østerriksk garnisonsby rundt år 1820, men den tragiske historien om soldaten Woyzeck er også gjennomsyret av Bergs opplevelser som soldat.

Librettoen var ferdig bearbeidet sommeren 1917 mens Berg var på permisjon. Wozzek forelå som fullt partitur i 1922, men Berg hadde problemer med å få det radikale verket oppført. I 1924 presenterte han tre konsertutdrag fra operaen, og dette var Bergs første egentlige publikumssuksess. Året etter kunne operaen endelig settes opp i sin helhet på operahuset i Berlin, etter press fra dirigenten Erich Kleiber.

Premieren 14. desember 1925 ble en ny skandale-suksess. Selv om mange fant operaen vanskelig tilgjengelig, ga tematikken og estetikken resonans til de voldsomme traumene fra krigen. Modernistenes teknikker, som fri atonalitet og talesang, viste seg godt egnet til å uttrykke galskapen og angsten som mange hadde følt på det siste tiåret. Operaen ble oversatt til nesten alle europeiske språk, og før den ble forbudt etter nazistenes maktovertagelse, hadde den blitt oppført 166 ganger i til sammen 29 forskjellige byer. Wozzeck regnes i dag som et av 1900-tallets betydeligste musikkdramatiske verker. (Les mer om Wozzeck her)

Kammerkonzert (1925), tilegnet Arnold Schönberg på 50-årsdagen, er det første av Bergs instrumentalverker som viser programmusikalsk påvirkning. Stykket viser også Bergs forkjærlighet for kompliserte formstrukturer og interessen for matematiske skjemaer. Motto-temaet som åpner verket, og som resten av komposisjonen er utledet av, er bygget på tonene som finnes i Bergs eget navn i tillegg til tonene som fins skjult i navnene til hans to viktigste kollegaer; ’ArnolD SCHönBErG’, ’Anton wEBErn’ og ’AlBAn BerG’.

Det programmusikalske er også viktig i Lyrische Suite (1925–26), som har som utgangspunkt en affære mellom Alban Berg og Hanna Fuchs-Robettin, ektefellen til en rik forretningsmann i Praha. Verket har blitt omtalt som en «skjult opera» med kjærlighetsforholdet som hemmelig tema. Musikkforskeren George Perle fant i 1976 Bergs egenhendige notater til programmet i Lyrische Suite. Notatene regnes som den beste og mest omfattende dokumentasjonen på ekstramusikalske fenomener i Bergs verker. Foruten å vise omfanget av programdetaljer, viser notatene hvorledes de programmusikalske elementene omsettes helt konkret til alle nivåer i komposisjonen, fra stemning og grunnkarakter til tekniske og formelle detaljer. Som eksempel kan nevnes at de fire viktigste notene i verket utgjøres av initialene på de to hovedpersonene AB (Alban Berg) og HF (Hanna Fuchs-Robettin). 

Lyrische Suite er det første verk der Alban Berg tar i bruk Schönbergs tolvtone-metode. Enkelte av satsene er basert på tolvtonerekker, mens andre er komponert i en fri atonal stil.

Rundt 1930 var Alban Berg blitt en vel ansett komponist og brukte mye tid på å reise, overvære konserter og sitte i juryer. I 1928 hadde Berg begynt å komponere en ny opera, Lulu, men arbeidet gikk sent. Lulu skulle bli den første helaftens opera basert på Schönbergs tolvtone-metode, og komponeringen opptok det meste av Bergs energi fram til hans død i 1935. Operaen ble ferdig komponert, men Berg rakk bare å orkestrere to av de tre aktene. Siden Bergs familie motsatte seg at operaen skulle fullføres, ble den ikke oppført før i 1979. Likevel regnes den som en av de viktigste operaene fra forrige århundre. 

En av årsakene til at arbeidet med Lulu gikk så sakte var at Bergs musikk ble stadig mindre oppført etter hvert som nasjonalsosialismen vant oppslutning i Tyskland og Østerrike. Nazistene hadde stemplet musikken til Schönberg, som var jøde, som «entartete Musik» (degenerert musikk), og dette påvirket også alle i kretsen rundt ham. Bergs musikk forsvant gradvis ut av konsertprogrammene, og livet i Wien ble også vanskeligere. I 1932 forlot Berg og familien den østerrikske hovedstaden, og bosatte seg i et anonymt hus ved en innsjø i Kärnten.

I 1935 mottok Berg en bestilling på en fiolinkonsert fra den russisk-amerikanske fiolinisten Louis Krasner. Berg hadde noe motvillig tatt på seg oppdraget, og motivasjonen var primært økonomisk, da inntekter fra konserter ble mindre og mindre. Arbeidet med fiolinkonserten ble imidlertid en stor inspirasjon for Berg, og han komponerte konserten i løpet av noen få intense måneder på sommeren 1935. 

Konserten er et minneverk over Manon Gropius, datter av Bergs venner Alma Mahler (Gustav Mahlers enke) og Walter Gropius, som hadde dødd bare 18 år gammel. Konsertens fullstendige tittel er «Violinkonzert. Dem Andenken eines Engels» (til minne om en engel). 

Fiolinkonserten viser et fortettet forhold mellom form og programmusikalske ideer. Den inneholder også elementer som tilsynelatende skulle utelukke hverandre: tolvtonemusikk, wienervals, folkesang og et sitat fra Johann Sebastian Bachs koralmelodi «Es ist genug! Herr wenn es Dir gefällt» fra kantate nr. 60.

Berg har fortalt at han har forsøkt å fremstille den unge pikens karaktertrekk i rent musikalske termer. Første del har noe rent drømmende over seg, mens del to (en allegretto) viser Manons mer løsslupne side. Andre sats åpner energisk og når frem til et voldsomt klimaks (Manons død) som etterfølges av Bach-koralen som klinger overveldende og voldsomt i spenningsfeltet mellom Bachs egen harmonisering og tolvtonesammenhengen den nå befinner seg i. I de avsluttende taktene presenterer solofiolinen tolvtonerekken over tre oktaver (engelen stiger mot himmelen), mens orkestrets andre instrumenter beveger seg nedover til sine dypeste registre (de andre står sørgende igjen på jorden).

Kort etter at fiolinkonserten var ferdig fikk Alban Berg et insektstikk som resulterte i en abscess. Han ble alvorlig syk av blodforgiftning, men klarte å overvære premieren på Symphonische Stücke aus ’Lulu’ i Wien i november 1935. Kort etter ble han i all hast innlagt på sykehus og døde natt til 24. desember, 50 år gammel. 

  • Sieben frühe Lieder (1905–08)
  • Sonate for klaver op. 1 (1907–08)
  • Vier Lieder op. 2 (1909–10)
  • Strykekvartett op. 3 (1910)
  • Fünf Orchesterlieder nach Ansichtskartentexten von Peter Altenberger, op. 4. (1912)
  • Vier Stücke op. 5 (klarinett og piano) (1913)
  • Drei Stücke (orkester), op. 6 (1914–15)
  • Wozzeck, opera i tre akter, op. 7 (1917–22)
  • Drei Bruchstücke aus ’Wozzeck’ (orkester) (1923)
  • Kammerkonzert, piano, violin og 13 blåsere (1923–25)
  • Lyrische Suite, strykekvartett (1925–26)
  • Drei Sätze aus der Lyrische Suite, strykeorkester (1928)
  • Der Wein, konsertarie (1930)
  • Lulu, opera med prolog og tre akter (1929–35)
  • Symphonische Stücke aus der Oper ’Lulu’ (1935)
  • Fiolinkonsert (1935)

Bergs tidligste verker omfatter ca. 80 upubliserte sanger med klaverakkompagnement.

  • Arnold Schönberg, Gurrelieder
  • Pelleas und Melisande, Symphonische Dichtung für Orchester von Arnold Schönberg Op. 5: kurze thematische Analyse
  • Arnold Schönberg, Kammersymphonie, Op. 9: thematische Analyse
  • Lecture on Wozzeck (engelsk oversettelse i Redlich 1929)
  • Praktische Anweisungen zur Einstudierung des ’Wozzeck’
  • Ed.: H. Berg: Alban Berg: Briefe an seine Frau
  • J. Brand, C. Hailey, D. Harris, (eds.): The Berg-Schönberg Correspondence.
  • W. Reich: Alban Berg: mit Bergs eigenen Schriften und Beitragen von Theodor Wiesengrund Adorno und Ernst Krenek (1937)
  • H.F. Redlich: Alban Berg: Versuch einer Würdigung (1957)
  • T.W. Adorno: Alban Berg (1968)
  • Internationale Alban Berg Society Newsletter (1968–)
  • M. Reiter: Die Zwölftontechnik in Alban Bergs Oper ’Lulu’ (1973)
  • M. Carner: Alban Berg: the Man and the Work
  • K. Vogelsang: Dokumentation zur Oper ’Wozzeck’ von Alban Berg: die Jahre des Durchbruchs 1925–32 (1977)
  • F. Cerha: Arbeitsbericht zur Herstellung des 3. Akts der Oper Lulu von Alban Berg (1979)
  • G. Perle: The Operas of Alban Berg: Wozzeck (1980)
  • G. Perle: The Operas of Alban Berg: Lulu (1985)
  • D. Jarman, ed.: The Berg Companion (1989)
  • A. Pople: Berg Violin Concerto (1991)
  • C. Floros: Alban Berg: Musik als Autobiographie (1992)
  • G. Perle: Style and Idea in the Lyric Suite of Alban Berg (1995)
  • U. Krämer: Alban Berg als Schüler Arnold Schönbergs: Quellenstudien und Analysen zur Frühwerk (1996)
  • A. Pople, ed.: The Cambridge Companion to Berg (1997)
  • S. Bruhn, ed.: Encrypted Messages in Alban Berg’s Music (1998).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. november 2015 skrev Trond Olav Svendsen

Jeg søkte på denne artikkelen og fikk den ikke umiddelbart opp. Grunnen, tipper jeg, er at artikkelen heter Alban (Maria Johannes) Berg. Det bør den ikke hete. Den bør hete Alban Berg. Alban Maria Johannes Berg bør kun stå som alternativ i boksen. Med vennlig hilsen Trond Olav Svendsen

17. november 2015 svarte Guro Djupvik

Hei Trond Olav,
Takk for innspillet, det har du helt rett i. Jeg har fikset det nå.
Hilsen Guro, redaktør

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.