partifamilier

De fire partifamiliene på venstresiden er:

• Kommunistiske partier
• Sosialistiske partier
• Sosialdemokratiske partier
• Grønne partier

De fem partifamiliene i sentrum og på høyresiden er:

• Agrarpartier/bondepartier eller senterpartier
• Kristendemokratiske partier
• Liberale partier
• Konservative partier
• Høyrepopulistiske partier

De norske politiske partiene som er, eller har vært, representert på Stortinget passer ganske godt inn i de ni partifamiliene. I dag er det ingen kommunistpartier på Stortinget, men Norges Kommunistiske Parti (NKP) var representert i tiden før og etter andre verdenskrig.

Sosialistiske Venstreparti (SV) er et typisk parti innenfor kategorien sosialistiske partier. Arbeiderpartiet (AP) er også lett å plassere innenfor den sosialdemokratiske familien.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) hører hjemme i partifamilien for grønne partier, men akkurat det norske partiet er noe spesielt. Europeiske grønne partier hører stort sett hjemme på venstresiden i politikken. MDG i Norge ønsker selv å bli regnet for et parti som ikke tilhører verken venstre- eller høyresiden. Hva partiet selv mener er derimot ikke i seg selv det viktigste for hvilken familie de plasseres i.

Senterpartiet (SP) er et veldig godt eksempel på et typisk agrarparti og er dermed lett å plassere i rett familie. Det kan likevel legges til at det norske Senterpartiet nok ligger noe mer til venstre på høyre-venstre-aksen enn de fleste andre vesteuropeiske agrarpartier.

Kristelig Folkeparti (KRF) er også et ganske typisk kristendemokratisk parti. I motsetning til tilfellet med Senterpartiet har det norske partiet en tendens til å ligge litt mer til høyre på venstre-høyre-aksen enn andre europeiske kristendemokratiske partier.

De to eldste norske partier, Høyre (H) og Venstre (V), er lett å plassere i sine respektive partifamilier. Venstre er et typisk parti innenfor den liberale familie, og Høyre er et godt eksempel på et parti innenfor den konservative familie.

Når det gjelder den siste kategorien, høyrepopulistiske partier, blir det noe vanskeligere. Veldig få partier ønsker å definere seg selv som høyrepopulister. Det er også slik at denne partifamilien er ganske mye videre enn de andre, og inkluderer til dels svært forskjellige partier. I det norske partisystemet er det likevel ganske klart at Fremskrittspartiet (FRP) hører med til denne kategorien.

De politiske partiene vi finner i ulike land er til dels svært forskjellige. Likevel kan vi peke ut partier som ligner på hverandre, og har mange fellesstrekk. Inndelingen i partifamilier gir oversikt over disse likhetene.

Partifamiliene er grove kategorier som ikke alltid fanger opp nasjonale særegenheter ved et lands partisystem. I tillegg vil det finnes eksempler på partier som ikke passer inn i de etablerte familiene. Hvis dette er enkeltpartier i enkeltland vil dette ikke være noe problem. Hvis det derimot dukker opp en ny type partier i flere land vil løsningen gjerne være å etablere en ny partifamilie for å beskrive disse.

Statsvitere bruker en kombinasjon av tre kriterier for å plassere et parti i riktig partifamilie.

Partier kan bli plassert i samme familien hvis de har felles historisk utgangspunkt. Dette er partier som har sin opprinnelse i spesiell historisk konflikt som gjerne var aktuell i flere land rundt samme tidspunkt.

Partier kan plassere seg selv i samme familie ved å velge hvilke andre partier de samarbeider med. Det finnes organisasjoner hvor partier med felles interesser møtes og samarbeider. Medlemskap i disse organisasjonene er en indikator på hvilken familie et parti skal plasseres i. Dette er enklest å se for partier i de land som er medlem av Den europeiske union. Her er de fleste partier medlemmer av en partiorganisasjon i Europaparlamentet. I dette parlamentet plasseres partiene ikke etter hvilket land de kommer fra, men etter politisk tilhørighet.

Partier kan dessuten plasseres i en partifamilie ved å analysere hvilken politikk de fører i sine respektive land. Dette må gjøres utenfra ved å sammenligne politikken, retorikken og den faktiske stemmegivningen til representanter for forskjellige partier. En slik analyse er ikke alltid uproblematisk siden nasjonale forskjeller påvirker hva som er mulig, og ikke mulig, for et parti å gjennomføre av politikk.

Ingen av disse tre kriterier er i seg selv nok til å plassere et gitt parti innenfor en partifamilie. Det er ved å bruke en kombinasjon av alle tre det er mulig å plassere de fleste europeiske partier innenfor en av ni partifamilier.