norsk klimapolitikk

Olje- og gassvirksomheten er en stor utslippskilde for klimagasser, og er mye diskutert i forbindelse med norsk klimapolitikk. Her vises plattformen Gullfaks B og et supplyskip.
Av /NTB Scanpix.
Veitrafikken er en betydelig kilde til utslipp av klimagasser i Norge. Overgang til elbiler bidrar til å redusere disse utslippene. Her elbiler som står til lading i Oslo i 2016.
Elbiler
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Den nasjonale klimapolitikken har som formål å redusere utslippene av klimagasser i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, og å tilpasse det norske samfunnet til klimaendringene. For å nå målet om reduserte utslipp brukes en rekke ulike virkemidler som avgifter, kvotehandel, støtteordninger, teknologistandarder og andre former for regulering.

Det overordnede ansvaret for norsk klimapolitikk ligger hos Klima- og miljødepartementet. Politikken er forankret i Stortinget gjennom to tverrpolitiske klimaforlik (i 2008 og 2012) og i flere stortingsmeldinger, senest i 2021. Målene for klimapolitikken er dessuten nedfelt i Lov om klimamål (Klimaloven), som ble vedtatt av Stortinget i 2017.

Internasjonale forpliktelser

Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene sine med minst 50 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2030. Dette målet skal nås i samarbeid med EU. Det betyr at deler av utslippsreduksjonene vil kunne gjennomføres i andre europeiske land.

Tidligere har Norge gjennom Kyotoprotokollen forpliktet seg til å begrense klimagassutslippene til maksimalt én prosent over 1990-nivå i perioden 2008–2012, og å redusere dem til 30 prosent under 1990-nivå fram til 2020. Begge disse målene er nådd gjennom en kombinasjon av innenlands tiltak og kjøp av klimakvoter fra andre land.

Gjennomføring

Norske klimagassutslipp var på 51,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 1990. Utslippene økte til 55,1 millioner tonn i 2000, og var i 2018 på 52 millioner tonn. Det har vært gjennomført en rekke politiske tiltak for å redusere klimagassutslippene siden CO₂-avgiften først ble innført i 1991.

I 2019 inngikk Norge en avtale med EU om felles gjennomføring av klimamålene fram mot 2030. Dette samarbeidet har to hovedelementer:

  • Såkalte kvotepliktige utslipp er utslipp fra de sektorene (de typene næringsvirksomhet) som inngår i EUs kvotehandelssystem. De kvotepliktige utslippene utgjør om lag halvparten av norske utslipp, og kommer hovedsakelig fra olje- og gassvirksomhet samt industri. Bedrifter i disse sektorene er pålagt å kjøpe klimakvoter tilsvarende sine utslipp. EUs kvotehandelssystem sikrer at de samlede europeiske utslippene fra disse sektorene reduseres, men bestemmer ikke i hvilke europeiske land utslippskuttene skjer.
  • Den andre halvparten, hovedsakelig utslipp fra transport, jordbruk, avfall og enkelte andre sektorer, er fra 2020 dekket av den såkalte innsatsfordelingsmekanismen. Dette innebærer at Norge må oppnå årlige mål for utslippskutt i disse sektorene. Disse målene kan til en viss grad også innfris ved å betale for utslippskutt i andre europeiske land. Regjeringen har imidlertid uttrykt at utslippsreduksjonene i hovedsak skal gjennomføres i Norge.

Støtte til utviklingsland

Ved siden av tiltak for å innfri Norges egne utslippsforpliktelser består norsk klimapolitikk også av støtte til tiltak som skal redusere klimagassutslipp og fremme klimatilpasning i utviklingsland. Den viktigste delen av denne støtten de siste årene har vært Norges internasjonale klima- og skoginitiativ.

Politisk debatt

Miljøbevegelsen og andre politiske aktører har kritisert norsk klimapolitikk for ikke å lykkes med å kutte utslippene i Norge, og for å basere seg i for stor grad på kjøp av kvoter fra utlandet. Aktører i norsk næringsliv og flere politiske partier har på sin side vektlagt at det økonomisk sett er mer effektivt å betale for utslippskutt i utlandet enn å gjennomføre (dyrere) kutt i Norge.

En annen sentral uenighet i norsk klimapolitikk handler om olje- og gassproduksjonen. Det politiske flertallet og oljenæringen viser til at klimagassutslippene som oppstår når norskprodusert olje og gass forbrennes i utlandet ikke er en del av Norges klimaregnskap. Reglene for rapportering av klimagassutslipp under FNs klimakonvensjon sier at utslipp fra olje og gass skal regnskapsføres i landet der forbrenningen skjer, ikke i produksjonslandet. Kritikere har imidlertid hevdet at Norge burde ta større ansvar for utslippene fra norskprodusert olje og gass, og at utvinningen burde begrenses av hensyn til globale klimagassutslipp.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg