David Monrad Johansen

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

David Monrad Johansen, norsk komponist, pianist og musikkpedagog. Studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo i årene 1909–15 med blant andre Per Winge og Karl Nissen (klaver), Catharinus Elling og Iver Holter (komposisjon og teori) og i 1915–16 med Engelbert Humperdinck ved musikkhøyskolen i Berlin. Monrad Johansen var musikkritiker i Norske Intelligenssedler i årene 1916–18 og i Aftenposten i perioden 1925–45, formann i TONO i perioden 1925–45 og innehadde komponistgasje i årene 1925–45. Monrad Johansen var medlem av NRK's programråd i tidsrommet 1933–45 og i Kulturtinget i perioden 1942–45. I første halvdel av 1930-tallet studerte Monrad Johansen klassisk kontrapunkt med Hermann Grabner.

Blant hans skrifter kan nevnes Edvard Grieg (1934), en biografi som med fordel fremdeles kan leses med utbytte. Monrad Johansen stod den såkalte Lysaker-kretsen nær. Han ble NS-medlem og fikk kunstnerlønn under okkupasjonen, og ble dømt til tvangsarbeid i 1946. I 1958 ble han medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. David Monrad Johansen er begravet ved Tanum kirke i Bærum.

I tidlige komposisjoner som Kvern-Slaat (1912) og fiolinsonaten (1913) er Johansen tydelig inspirert av Grieg-tradisjonen. Litt senere merkes innflytelse fra fransk impresjonisme i for eksempel Nordlandsbilleder komponert 1918–19. Monrad Johansen ble introdusert for den nye franske musikken av komponisten Alf Hurum som hadde fått oppleve Debussys musikk allerede i 1911. Hurum ga Monrad Johansen viktige råd og impulser. Etter et stipendieopphold i den franske hovedstaden i 1920 merker man i hans musikk at han har stiftet bekjentskap med mer enn bare Debussys musikk — han nevner Stravinskijs balletter, Maurice Ravel, Rimskij-Korsakov og Manuel de Falla.

Hovedverket fra 1920-årene er Voluspaa (1923–26), der impresjonistisk klangbruk er forent med en monumental klangflatestil. Denne stilen lot seg vanskelig videreføre. I 1928 dro Monrad Johansen derfor på nytt til Paris. Nå fikk han nye og sterke impulser fra Stravinskij, Prokofjev, Schönberg, Milhaud og Honegger. I tillegg stiftet han bekjentskap med den norske komponisten Fartein Valen. Etter råd fra Valen fordypet Monrad Johansen seg i atonal kontrapunkt og den store universitetskantaten Ignis Ardens for soli, blandet kor og orkester til tekst av Olaf Bull så dagens lys i 1933, et verk med kromatikk og tilløp til atonal sats.

Studiene med Grabner førte til en stilistisk fornyelse og resultatet ble de neoklassiske orkesterverkene Symfonisk fantasi og Symfoniske variasjoner og fuge. Også orkesterverket Symphonische Phantasie fra 1937 røper påvirkning fra de neoklassiske strømningene i 1930-årene. Det symfoniske diktet Pan fra 1939 inntar en særstilling i Johansens musikk. Det er skrevet etter studiene hos Grabner, men til forskjell fra de neoklassiske orkesterverkene under Grabners innflytelse, representerer Pan en tilbakevenden til et litterært område. De forskjellige temaene henspiller på personer i Knut Hamsuns roman – verket er skrevet til Hamsuns 80-årsdag – og det musikalske forløpet gjenspeiler konflikten mellom hovedpersonene.

Andre komposisjoner som kan nevnes, er Draumkvæe (1921) og Gamle Norig (1923) for mannskor, Fra Gudbrandsdalen (1922), To portretter (1921), Nordlandsbilder (1918), Prillar-Guri (1924) for klaver, Suite (1915) og Symfoniske variasjoner (1946) for orkester, Nordlands trompet (Petter Dass, 1925) for sang og klaver, og en rekke sanger, blant annet Syv Sange (1920) til tekst fra gammel norsk folkediktning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.