Christian 1 og dronning Dorothea. 1500-talls-kopi av samtidig portrett. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.

Fri. fri

Christian 1. var konge av Danmark i perioden 1448–81, av Norge 1450–81 og av Sverige 1457–1464. Han var sønn av grev Didrik den lykkelige av Oldenburg og Hedevig, datter av grev Gerhard 6. av Holstein og søster av hertug Adolf 8 av Slesvig. Adolf var barnløs og ønsket Christian som sin etterfølger. Gjennom moren nedstammet Christian dessuten fra den danske kongeslekten.

I Norge ble først Karl Knutsson tatt til konge etter Christoffer av Bayern, men i 1450 ble Christian valgt og kronet. Etter unionstraktaten 29. august 1450, vedtatt i Bergen, skulle rikene være likestilt innen unionen. Norge skulle ikke gå i arv, riksråd og innbyggere skulle velge konge.

Men unionen omtales som «evig», og det ble ikke innrettet noen fast regjeringsordning for Norge under kongens opphold i Danmark.

Christian ble valgt til svensk konge i 1457, og til hertug i Slesvig, greve av Holsten og Stormarn i 1460. I Sverige kom det snart til reisninger mot Christian, og til slutt led han definitivt nederlag ved Brunkeberg  i 1471. For å skaffe seg Slesvig og Holstein satte han seg i stor gjeld, blant annet til hanseatene, ble avhengig av långiverne, og hadde store pengevanskeligheter siden. Christian brukte også store summer til ytre prakt, blant annet under sin store reise til Roma i 1474.

Christians styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon. Han grep i første omgang inn i kirkens indre forhold, skjøv sine bispeemner frem og favoriserte blant annet eventyreren Marcellus, som han gjorde til erkebiskop. Paven lot til slutt Marcellus fengsle.

Men da Christian skulle ha sin sønn Hans valgt til tronfølger, måtte han til vederlag uttrykkelig stadfeste kirkens gamle retter (sættargjerden fra 1277). Han tok også avstand fra sin betrodde mann i Norge, den selvrådige og hardhendte Hartvig Krummedike, som norske bønder og herrer hadde alvorlige ankemål mot. Etter dette minket rivningene, men noe avgjørende omslag i Christians innstilling kan man knapt tale om.

Christian var ikke i stand til å føre noen myndig politikk overfor hanseatene. Han søkte kompromissløsninger eller skjøv sakene fra seg. Da han giftet bort sin datter til kong Jakob 3. av Skottland, pantsatte han Orknøyene og Hjaltland for medgiften. De ble aldri innløst. Etter unionstraktaten skulle Christian komme til Norge ikke sjeldnere enn hvert tredje år, men etter kroningen gjorde han bare fem besøk på 30 år. Fra hans tid ble dansk språk gjennomført i norske kongebrev. Stort sett satte han likevel nordmenn i norske ombud og len, bortsett fra Båhus. Han grunnla universitetet i København i 1479.

I 1451 giftet han seg med forgjengeren Christoffers enke, Dorothea av Brandenburg. Av de tre barna ble Hans og Frederik 1. konger i Danmark og Norge, mens datteren Margrete ble skotsk dronning.

  • Albrectsen, Esben: Danmark-Norge: 1380-1814, b. 1: Fællesskabet bliver til, 1997, isbn 87-500-3517-7, Finn boken
  • Hamre, Lars: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.