Faktaboks

Christian 1.

Christian I, Christiern 1. eller Kristian 1.

Christian av Oldenburg

Født
februar 1426, Grevskapet Oldenburg (nå i Tyskland)
Død
21. mai 1481, København slott, Danmark
Begravelsessted
Roskilde domkirke
Virke
Dansk-norsk-svensk unionskonge
Familie

Foreldre: Grev Didrik «den lykkelige» av Oldenburg (død 1440) og Hedevig av Holsten (død 1436).

Gift 28.10.1449 med Dorothea av Brandenburg (ca. 1430–10.11.1495; enke etter Christoffer av Bayern, 1416–1448), datter av markgreve Johan av Brandenburg (1406–1464) og Barbara av Sachsen (ca. 1405–1465).

Far til kong Hans (1455–1513), Margrete (1456–1486) og kong Frederik 1. (1471–1533).

I 1451 giftet Christian seg med Dorothea av Brandenburg. Av de tre barna ble Hans og Frederik 1. konger i Danmark og Norge, mens datteren Margrete ble skotsk dronning. 1500-talls-kopi av samtidig portrett av Christian og Dorothea. Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg.

.
Lisens: fri
Andrea Mantegna, Christian 1. og Federico I Gonzaga
Christian 1. besøkte Italia i 1474. Bildet er et utsnitt fra et maleri Andrea Mantegna malte samme år. Christian 1. i midten, Federico 1. Gonzaga, marki av Mantua, til høyre. Mannen til venstre skal muligens forestille kunstneren Mantegna selv.

Christian 1. var konge av Danmark (1448–1481) Norge (1450–1481) og Sverige (1457–1464). Han var dessuten hertug av Slesvig og greve av Holstein og Stormarn fra 1460. Christian var sønn av grev Didrik den lykkelige av Oldenburg. Moren Hedevig var datter av grev Gerhard 6. av Holstein og søster av hertug Adolf 8. av Slesvig. Gjennom moren nedstammet Christian dessuten fra den danske kongeslekten.

Christians styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon. Ifølge håndfestningen skulle Christian komme til Norge ikke sjeldnere enn hvert tredje år, men etter kroningen gjorde han bare fem besøk på 30 år. Fra hans tid ble dansk språk gjennomført i norske kongebrev. Stort sett satte han likevel nordmenn i norske ombud og len, bortsett fra Båhus.

I Sverige kom det snart til reisninger mot Christian, og til slutt led han definitivt nederlag ved Brunkeberg i 1471. For å skaffe seg Slesvig og Holstein satte han seg i stor gjeld, blant annet til hanseatene, ble avhengig av långiverne, og hadde store pengevanskeligheter siden.

Christian var ikke i stand til å føre noen myndig politikk overfor hanseatene. Han søkte kompromissløsninger eller skjøv sakene fra seg. Da han giftet bort sin datter Margrete til kong Jakob 3. av Skottland, pantsatte han Orknøyene og Hjaltland for medgiften. De ble aldri innløst, og gikk dermed tapt for Norge.

Christian var den første av huset Oldenburg på Danmarks og Norges troner, og gjennom sønnen Frederik 1. er han stamfar til de kongeslektene som fremdeles regjerer i Norge og Danmark. Hans forsøk på å samle de tre skandinaviske riker igjen i en permanent union (Kalmarunionen) mislyktes, og hans regjeringstid var preget av strid med adelen og store økonomiske problemer.

Slekt

Christian av Oldenburgs forfedre var småfyrster ved den tyske nordsjøkysten, og på morssiden nedstammet han fra den danske kongen Erik Klipping (ca. 1249–1286). Selv gjorde han frem til begynnelsen av 1460-årene en glimrende karriere i Norden. Hans morbror, hertug Adolf (1401–1459), som var den siste mann av det holstenske grevehus, ønsket ham som sin etterfølger i Slesvig og Holsten. Onkelen hjalp ham i 1448 også til å bli valgt til dansk konge etter Christoffer av Bayern.

Valgt til konge

Christian 1.s danske håndfestning fra 1448.
/Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 2.0

Det danske riksrådet så med sympati på valget av Christian som dansk konge, ettersom han var ugift og erklærte seg villig til å gifte seg med (og dermed forsørge) forgjengerens enke, Dorothea, som ellers ville ha krav på en stor livgeding («enkepensjon»). 1. september 1448 utstedte Christian i Haderslev et forpliktelsesbrev, hvor han lovte at han som konge ville følge riksrådets vilje. Kongestyret i Danmark kom dermed helt frem til omkring 1465 til å foregå på høyadelens betingelser. 28. september samme år ble Christiern hyllet på Viborg landsting, og året etter ble han kronet i København, samtidig med at han ble viet til enkedronning Dorothea.

Christian gjenopprettet for en tid den nordiske trestatsunionen (Kalmarunionen), som hadde gått i oppløsning da Karl Knutsson ble valgt til svensk konge i 1448. I konkurranse med Karl kom Christian i 1449 i besittelse av Gotland, som den tidligere unionskongen Erik av Pommern hadde hatt som base for sin sjørøvervirksomhet etter at han ble avsatt som konge. Christian beseiret også Karl Knutsson i spørsmålet om kongemakten i Norge. I det norske riksrådet stod et såkalt svenskeparti (ledet av erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Eirik Sæmundsson) mot et danskeparti (ledet av riksforstanderen Sigurd Jonsson, oslobiskopen Jens Knutsson og høvedsmannenAkershus, Hartvig Krummedike).

De to partiene møttes hver for seg i løpet av ettervinteren og våren 1449. I tur og orden ble begge partiers tronkandidater valgt og kronet i Trondheim, på betingelser som kom til å gi aristokratiet stor innflytelse på det fremtidige kongestyret.

Under «danskepartiets» møte i Marstrand i juli 1449 utstedte Christian en håndfestning til Norge og det norske folk, den første av sitt slag her i landet. I den lovte kongen at Norge skulle ha sine egne lover og friheter, og at han skulle besøke landet hvert tredje år. Fra Marstrand-møtet gikk det også ut et skriv til den norske allmuen, hvor de riksrådene som hadde deltatt i kongevalget, presiserte at det ikke dreide seg om noe valg, men at de hadde «annammet» Christian som konge fordi han var den rette tronarving. I praksis markerte valget og kongens håndfestning likevel overgangen fra arvekongedømme til valgkongedømme i Norge.

Karl Knutsson prøvde vinteren 1449, etter at han var blitt kronet i Trondheim, å ta sitt nye rike i besittelse ved å innta Akershus. Han mislyktes, og utover våren 1450 ble det klart at det var Christian som hadde de sterkeste kreftene bak seg. Det svenske riksrådet unnlot på et møte i Halmstad i mai samme år å støtte Karl i kravet på Norge. Etter Christians kroning i Trondheim 2. august 1450 inngikk danske og norske riksråder den 29. august i Bergen en «evig union» mellom de to landene. Etter unionstraktaten skulle rikene være selvstendige og likestilte innen unionen. Norge skulle ikke gå i arv, riksråd og innbyggere skulle velge konge. Det ble ikke innrettet noen fast regjeringsordning for Norge under kongens opphold i Danmark. Snart etter fikk kongens førstefødte sønn navnet Olav, etter Norges helgenkonge Olav Haraldsson, men han døde allerede som barn.

Regjeringstid i Sverige

Slaget ved Brunkeberg
Ved Brunkeberg seiret Sten Sture d.e. 10. oktober 1471 over kong Christian 1 i dennes forsøk på å gjenvinne den svenske tronen.
Slaget ved Brunkeberg
Av .

Kong Christian var heretter i atskillige år sterkt opptatt av forholdene i Sverige, som måtte vinnes i krig. Svenske stormenn, under ledelse av erkebiskopen Jöns Bengtsson Oxenstierna, gjorde opprør mot Karl Knutsson. I årene 1457–1464 var Christian svensk konge, men på riksrådets premisser som i de andre landene hvor han regjerte. På lignende vilkår valgte det slesvig-holstenske ridderskapet ham i 1460 til landsfyrste over Slesvig og Holsten, og dermed ble den slesvig-holstenske unionen et vedheng til den nordiske trestatsunionen.

I det storriket som nå ble dannet, var imidlertid kongens makt ikke sterkt befestet. Fra 1464 skjedde det flere opprør mot Christian i Sverige. Etter det første opprøret tok svenskene Karl Knutsson på ny som konge. I slaget på Brunkeberg i Stockholm i 1471 kunne riksforstander Sten Sture sette endelig bom for Christians unionsaspirasjoner. Kongen måtte oppgi å erobre Sverige.

Regjeringstid i Danmark

I Danmark dominerte noen få høyadelsslekter i lensvesenet og riksrådet. I årene 1466–1468 kom kongen i konflikt med den mektige koalisjonen av de såkalte Axelssønnene (av slekten Thott), men senere lyktes han bedre med å få kontroll med lensvesenet. Makten over Slesvig og Holsten hadde han bare kunnet vinne ved å sette seg i betydelig gjeld til sine slektninger. Selv var Christian uten økonomisk sans (i Sverige ble han av motstanderne omtalt som en «bottenlös tom taska»), og gjelden ble først endelig avviklet i 1487, etter at hans dyktige enkedronning hadde overtatt administrasjonen av fyrstedømmene.

Regjeringstid i Norge

Christian 1.s reisealter
Christian 1.s reisealter av hvalrosstann, utført av to ulike kunstnere, trolig norske.
Av /Nationalmuseet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Utenrikspolitikk

Christians utenrikspolitikk ble til skade for Norge. Kongen ønsket å begrense hanseatenes selvstyre i Bergen og på Skånemarkedet. Han ville sikre seg avgifter av deres handel og fremme den hjemlige byutviklingen. Men resultatene uteble fordi kongens unionspolitikk, som blant annet innebar forsøk på blokade av Sverige, forutsatte de vendiske byenes støtte eller velvillige nøytralitet. Følgen ble tvert imot at hanseatene fikk sine privilegier stadfestet eller utvidet, og dermed bevarte sin sterke stilling i Bergen og østlandsbyene.

Kongen søkte av handelspolitiske grunner å knytte nærmere bånd til Frankrike mot England. Det dårlige forholdet til England skyldtes motsetninger i forbindelse med oppkrevingen av øresundstollen (som var en av kongens viktigste inntektskilder) og handelen på Island. Christian inngikk forbund med Frankrikes allierte, Skottland, og et ekteskap mellom den skotske kongen Jakob 3. og Christians datter Margrete skulle sikre forbindelsen. For å betale hennes medgift på 60 000 gylden gav kongen i 1468–1469 avkall på en gammel avgift til Norge av Suderøyene (Hebridene) og Man, og pantsatte Orknøyene og Shetland, som dermed gikk tapt for Norges stat og kirke. Det norske riksrådet, som i kongens siste år førte en aktiv linje, klaget etter hans død over pantsettelsen, som norske myndigheter heller ikke siden aksepterte.

Administrasjon

Etter at Norge først var vunnet, kom det nye riket ikke til å volde Christian store kvaler, og derfor brukte han bare begrenset tid på dets affærer. Håndfestningen og Bergentraktaten fra 1450 hadde bestemt at Norge innenfor unionen skulle være et selvstendig rike og regjeres i et nøye regulert samarbeid mellom kongen og riksrådet, men virkeligheten ble en annen. Kongen holdt ikke sitt løfte om å besøke Norge ofte. Etter kroningen i 1450 og besøk i 1453 og 1455 kom han bare tilbake to ganger, til riksmøter i Bergen i 1468 og 1478. I den grad han styrte riket aktivt, gjorde han det ganske egenrådig, uten å konsultere det norske riksrådet. Norge blev overlatt til seg selv og til dels til det felles kanselli i Danmark. Norges ønske om å få eget finansvesen ble heller ikke imøtekommet. Mangelen på aktivt styre fikk også andre konsekvenser: At det i denne perioden ikke fantes noen effektiv sentraladministrasjon i Norge, bidro til at det gamle norske skriftspråket forfalt.

Landets perifere stilling i unionen gjorde det også mulig for kirken i Norge å bli selvforvaltende. I 1458 hadde kong Christian ved en «nådesakt» gitt kirken bekreftelse på de gamle ønskemål, som i høymiddelalderen var blitt sammenfattet i den såkalte Sættargjerden i Tønsberg (1277), men som ingen monark siden hadde villet godkjenne. Den norske kirken oppnådde dermed sine mest omfattende rettigheter i middelalderen. Kongen hadde i begynnelsen av sin regjeringstid sørget for å få innsatt en internasjonal eventyrer ved navn Marcellus som erkebiskop i Nidaros, men nå oppgav han alle forsøk på å bestemme over hvordan norske bispestoler og andre viktige kirkelige embeter skulle besettes. Disse utnevnelsene skjedde heretter i direkte forbindelse mellom pavestolen og den norske kirken.

I verdslige forhold delegerte kongen sin norske domsmyndighet til et riksrådsutvalg, som selvstendig eller i kombinasjon med en lagmannsdomstol avgjorde sakene. Det norske rettsvesenet var i det hele tatt nokså selvstendig når det gjaldt prosessregler og lovgrunnlag. Politisk støttet Christian seg nok især til Hartvig Krummedike, høvedsmannen på Akershus, men generelt kunne kongen gjennom 1450- og 1460-årene regne med lojale riksråder, som alt overveiende var innfødte nordmenn. På et møte i Skara i 1458 erklærte de norske riksrådene at de var parate til – etter Christians død – å ta hans eldste sønn, prins Hans, til Norges konge og deretter hans mannlige etterkommere.

Ettertidens vurdering

Christians store politiske mål var å fastholde den nordiske trestatsunionen, og i forhold til dette spilte andre politiske bestrebelser en underordnet rolle. Forsøket på å vinne Sverige ble hans livs største politiske nederlag, og var en stor belastning på statsfinansene. Disse forhold ble avgjørende for kongens begrensede interesse for Norge, hans ettergivende politikk overfor hansestedene, hans bortskusling av Orknøyene og Shetland og i lang tid også for en svak politikk overfor den danske høyadel. Til gevinstene må regnes at det lyktes ham å forene Slesvig og Holsten med Danmark.

Personlig var kong Christian en ridderskikkelse, høy og kraftig bygd, dyktig og tapper i felten. Under en stor reise til Italia i 1474 opptrådte han med verdighet og gjorde et godt inntrykk. Han stilte høyt, men eide ikke forutsetninger for statsmannens realistiske analyse av en politisk situasjon eller evnen til å realisere langsiktige mål. Blant de tingene han fremdeles huskes for, er at han opprettet et ridderselskap som ble utgangspunktet for den senere Elefantordenen, og at han fikk utvirket pavelig godkjennelse for å opprette universitetet i København i 1479.

Kunstneriske portretter

  • Portrett på to medaljer av B. Melioli, 1474
  • Freskomaleri (gruppeportrett) av Andrea Mantegna, ukjent år; Camera degli Sposi, Palazzo Ducale, Mantova, Italia
  • Dobbeltportrett (sammen med dronning Dorothea) av ukjent kunstner, ukjent år, trolig kopi etter altertavle fra Nyborg kirke, ca. 1490 (nå i Nationalmuseet, København); Frederiksborg Slot, Danmark og Gripsholm slott, Sverige

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ludvig Ludvigsen Daae: Kong Christiern den førstes norske historie 1448–1458, 1879
  • Erik Arup: «Den finansielle side af erhvervelsen af hertugdømmerne 1460–1487», i Dansk historisk tidsskrift (DHT), rekke 7, bind 4, 1902–1904, s. 317–388 og 399–489
  • Oscar Albert Johnsen: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2, 1925
  • Erik Arup: Danmarks historie, bind 2, København 1932
  • Erik Lönnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
  • Erik Lönnroth: «Slaget på Brunkeberg och dess förhistoria», i Scandia 11, Stockholm 1938, s. 159–213
  • Lars Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • Steinar Imsen: Arv. Annammelse. Valg. En studie i norsk tronfølgerett i tidsrommet 1319–1450, 1972
  • Ole Jørgen Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH), 1977
  • Kai Hørby: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 3, 1979
  • Poul Enemark. Kriseår 1448–1451. En epoke i nordisk unionshistorie, København 1981
  • Harry Christensen: Len og magt i Danmark 1439–81, Århus 1983
  • Esben Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1997
  • Moseng, Ole Georg med flere: Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave, Oslo 2007
  • Erik Opsahl: «Striden om den norske tronen 1448-1450. Politikk – kongehyllinger, opprør, heltene og antiheltene i statsdanningsprosessen i Norge i middelalderen», i Jørn Øyrehagen Sunde og Brage Thunestvedt Hatløy (red.): Eidsivatinget. Den norske tingtradisjonen gjennom 1000 år, Oslo 2022, s. 149-173
  • Esben Albrechtsen: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg